.JPG)
Foto, Marita
klausen
Livet er ikke så verst, spør du meg. Nå er det vel ingen som
egentlig spør meg, så derfor formidler jeg det uoppfordret. For egentlig er det
verdt å nevne, synes jeg. Og jeg er i stand til selv å velge hva jeg vil
fokusere på. Slik er jeg heldig.
Det er mye jeg synes noe om. Det er masse herk rundt meg som
krever lit synsing, og en del positivt. Om jeg mener mest om all dritten som
finnes, eller det som er lett å like, handler kanskje hovedsaklig om fokus. Det
sier seg jo selv. Det man har festet blikket på er det en ser. Det en ikke har
festet blikket på må en bruke fantasien på, for å skape et bilde. Eller minnet.
Noen ganger kan det være vanskelig å finne fokus som gir noe
positivt. Sitter du i ei tønne med møkk, vil gjerne lukta kreve en del oppmerksomhet.
Slik at det blir vanskelig å konsentrere seg om noe annet. Men kanskje går det
likevel an å titte opp, og se en blå himmel, i stedet for å grave nedover på
jakt etter lys, eller mening. For å oppdage en blå himmel må en vende blikket
oppover. Og gjør en det, så har en gjort et valg. Derfor kan en vel kanskje si
at fokus i blant handler om valg, ikke kun om ståsted.
Det er mange valg en kan gjøre. En kan gjøre vanskelige
valg, eller lette valg. En kan gjøre valg som lokker med umiddelbar gevinst, eller
valg som kan gi gevinst på lengre sikt. En kan også gjøre valg som er direkte skadelige,
for en selv, eller andre. Et av de valgene som ofte virker aller lettest å ta,
er å gjøre ingenting. Det å gjøre ingenting gir sjelden en stor gevinst over
tid. Et av stedene det er lett å se en slik sammenheng, er på kjøkkenbenken.
Vasker en ikke opp, vokser oppvasken. Og det er lite gevinst å hente i en
diger, grisete oppvask.
Oppvask finnes på mange områder i livet. Og over alt vokser
den om den ikke blir tatt. Og begynner gjerne å stinke. Det kan være den
oppvasken en burde tatt på jobben, overfor en kjærest eller i forhold til
foreldre. Det kan også være den du må ta med deg selv. Om en ikke gjør det, vil
oppvasken til slutt bli så stor, at en ikke bare ser den, men at en også føler
at den bygger seg rundt en. Som en drakt. En uniform, eller et bur. Til du en
dag plutselig opplever at det har blitt veldig vanskelig å bevege deg. At du
hemmes. Oppvasken blir som en labyrint med stadig trangere ganger, som leder
mot en bærebjelke du ennå ikke har oppdaget. Men den finnes. Og den vakler.
Fordelen med oppvasker, er at det er mange tilnærmingsmåter
en kan velge, om en først føler at en vil ta et annet valg enn å ikke gjøre noe i
det hele tatt. En kan for eksempel begynne i et hjørne. Slik sett har oppvask
og bløtkaker noe til felles. Det fungerer sjelden om en forsøker å gape over
alt med en gang. Det ikke bare virker for voldsomt og uoppnåelig, det er det
også. Et lite stykke om ganger er ofte det beste. Etter et par dager kan en se
at både kaka og oppvasken har bli mindre. Da har det skjedd noe i livet ditt.
Du har flyttet fokus. I stedet for å stirre på fjellet av oppvask som ruver
foran deg, kan du se rundt deg og se at du har skapt en forandring. Du har funnet
sammenheng i livet ditt.
Slike tilbakeblikk og forandringer kan vi alle ta del i. Det
koster gjerne en del å oppnå dem, men de er mulige. At noe gjør vondt, eller at
det er vanskelig, betyr ikke at det er umulig. For min egen del arbeider jeg nå
mot to kunstutstillinger. Den første skal inneholde malerier og keramisk
skulptur, og er allerede ferdig til å stille ut. Den andre er ikke ferdig. Den
skal være en installasjon, en mixed media utstilling, og blir ikke ferdig før
om et år. Det er den siste jeg egentlig fokuserer på nå. Det er den jeg
opplever som mest spennende, og mest smertefull. Utstillingen jeg skal ha først,
har blitt litt kjedelig, i mitt eget hode. Den drukner litt under framveksten
av utstilling nummer to.
Jeg tror at det som skjer, er at jeg glemmer prosessen jeg
var i da jeg sto på med utstilling nummer en. Spenningen og ideene,
fortvilelsen, smerten, gledene og
tankene er lagt bak meg. Prosessen er ferdig. Noe nytt har oppstått. En ny
prosess. Og det at første utstilling ikke virker like spennende nå, er fordi
jeg kan se tilbake, og se at jeg har beveget meg. Jeg har blitt en bedre
kunstner.
Om jeg hadde stått og fokusert på et lerret foran meg, med
fokus på kun ett punkt, hadde jeg ikke fått opplevelsen av å ha blitt en bedre
kunstner. Og slik fungerer det med oppvasker også. Sitter en og stirrer på
haugen, blir det ingen bevegelse bak seg en kan oppdage. Fjellet bare vokser og
vokser. Da sitter en i tønna med møkk. Og klager eventuelt over lukta. Dag ut
og dag inn. Under en blå himmel en ikke ser. Eller ligger med ansiktet presset
mot gulvet, skvist under et fjell av ventende oppvask som bikket.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: I blant er det vanskelig å se det, spesielt om en sitter i ei bøtte med møkk, men Noen er også avhengig av deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar