I disse lavkarbotider.

                                                                                                                                 Rene Magritte.

Den 18.mai har kommet og gått. Jepp, 18. mai er også en dag, selv om den lett forsvinner i skyggen av den 17.

18. mai er ellers kanskje for noen mest som et mellomrom. Dette året ble mellomrommet veldig tydelig, siden dagen ble etterfulgt av helg.

Mellomrom er ofte noe man går forbi, uten å legge spesielt merke til det. Som et mørkt smug ved en festkledd hovedgate. For noen er 18.mai likevel tydelig tilstede. Kanskje hyppigst i form av å være dagen der på. På samme måte som for eksempel 1.nyttårsdag.

At 18.mai ikke er kledd i like fine klær som den 17., betyr ikke at den ikke har sin plass. Eller har rett til den.  For i motsetning til mer tydelige festdager, kledd i glitter og stas og bundet opp til en klar løype, kan den 18.mai brukes til nesten hva som helst. På den måten er den lik poteten. Og i disse lavkarbotider synes jeg det er helt ok å ligne en potet. Alt trenger ikke å være strømlinjeformet og knyttet til en plan om forandring bestandig.

Det er ikke kun den 18.mai som kan kalles et mellomrom. Det finnes mange mellomrom. Vi har dem rundt oss på alle kanter. Selv har jeg et mellomrom mellom fortennene. Vi alle har et mellomrom mellom øynene. Uten mellomrommet mellom øynene hadde vi sett ut nesten som en kyklop, og det vil vi jo ikke, vi vil helst se ut som alle andre, jfr lavkarbotider. Det er jo få kyklober vi kan menge oss med.  Så vi ville nok følt oss rimelig alene om vi ikke hadde mellomrom mellom øynene.

Det er mange som føler seg alene. En trenger ikke å ha sammenvokste øyne for å føle noe slikt. Noen føler seg alene på 17.mai, andre føler seg alene den 18. Og noen føler seg alene nesten hele tiden. For mitt eget vedkommende synes jeg det er godt å kjenne at jeg er alene til tider, men det er fordi jeg kan velge det. Det er når en ikke velger selv, en begynner å føle at det er noe herk å kjenne seg alene. Det er da en kan begynne å kalle det ensomhet.

Ensomhet har blitt nesten et tabuord i vår tid. Det er sjelden noen nevner at de er ensomme. Gjør de det, er det gjerne på tomannshånd det blir servert. Og det blir gjort med et snev av både skam, smerte og fortvilelse. Ensomhet går jo dårlig sammen med lavkarbodietter og vellykkethet. Det er sjelden noen legger ut et bilde av en ensom 17.mai på Facebook, for eksempel. I stedet blir det lagt ut masse bilder av fantastiske, vellykkede mennesker som stråler av glede i samlet flokk. En kan nesten få inntrykk av at livet er uten problemer, at alt er enkelt. Fordi bildene taler jo sitt tydelige språk.

Nå er det jo ikke slik at et bilde alltid forteller sannheten. Bilder er ofte en illusjon. Selv er jeg kunstner, og forsøker å skape illusjoner hele tiden. Det blir som bildet av en pipe, som ble malt av Rene Magritte. Bildet heter  ”Dette er ingen pipe”. Og det er jo sant. Det er et maleri, ingen pipe. Og slik er det med lykkebilder på Facebook også. Det er ikke lykke. Det er kun et bilde. Et øyeblikk rykket ut av en mye større historie, og satt inn i en sammenheng som skal gi deg en illusjon om livet til fotografen. Eller noe annet. Det sier ingenting om fotografens prøvelser. Om smerte. Om håp. Om lengsel eller sorg. Disse tingene også du og jeg består av. Som vi alle sliter med i livets mellomrom.

Om noen rykker løs et hår fra et øyenbryn, putter det bak glass og ramme og kaller verket for eksempel ”Fragment av vakker kvinne”, så viser bildet lite av det mennesket som eide håret. Eller historien til mennesket . Om vi klarer å finne fram noe vakkert i vår bevissthet av å se bildet, skyldes det vår egen fantasi. På samme måte som vi bruker fantasien når vi ser festkledde, vellykkede mennesker på Facebook, eller rundt oss på gaten. Håret bak glasset trenger ikke en gang å stamme fra en kvinne. Det kan være mitt. Og en kan si mye om meg, men en vakker kvinne er jeg neppe. Likevel kan jeg få deg til å tro at mitt enslige hår fra øyebrynet handler om feminin skjønnhet, kun ved å gi deg noen føringer gjennom tittelen.

18.mai 2012 har gått stille inn i historien. Noen vil likevel huske den. Noen har hatt en fantastisk 18.mai. Noen ble kanskje forelsket. Noen ble kanskje mamma eller pappa. Noen satte et vakkert penselstrøk på et lerret.  Det er nesten ikke grenser for hvor mye lykke og glede og kjærlighet som har kommet til syne på en 18.mai, uten at det blir vektlagt for andre enn de det gjelder.  Det finnes mye som er verdt å ta vare på og løfte opp i lyset selv om det ikke gjelder alle. Selv om ikke alt er likt.

18.mai er en dag vi trenger. Som så mange mellomrom i livene våre. Alt det som ikke glitrer sterkest, eller roper høyest, har også sin verdi. Uten mellomrom hadde vi alle vært enøyde. Uten mellomrom hadde vi ikke kjent hjerteslag. Uten uperfekte, mangfoldige deg, hadde vi alle vært fattigere.

Ha en fin 19.mai.

Bjørn

Dagens link: Noen av mine egne illusjoner