Livet er slett ikke verst, om en slipper det innpå seg

Noen dager våkner jeg og kjenner at; jepp, det er godt å våkne. Energien er på plass og jeg føler meg uthvilt og full av kraft. I motsetning til de dagene jeg føler kun et Ånei, når vekkerklokka hamrer sin presserede nyhet inn i hodet mitt.

I dag var det kjekt å stå opp. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det kan jo ha så mange årsaker. For eksempel var jeg hos legen i går, og fikk beskjed om at alt var i orden med min ikke helt unge kropp. Ingen ting å bekymre seg over sånn umiddelbart. Derimot kunne jeg regne med å leve i mange år til, tross mine ødelagte lunger. Og sånne nyheter blir jo en glad for. Så nå er det bare å puste og pese seg gjennom tilværelsen framover, og late så godt en kan som om en er ung.

Det finnes perioder i livet mitt som har vært formørket av depresjoner. Ikke sånne nå_føler_jeg_meg_litt_deppa_derpresjoner, men mer de totalomsluttende, mørke, der angsten rir og jeg lures til å tro at det ikke finnes grunner til å leve lenger. Annet enn av hensyn til andre. Perioder som har strukket seg ut over år. Hvor jeg mister meg selv av syne fullstendig, og det meste av energi går med til å overleve - ikke fordi, men på tross. Om jeg hadde tatt en tur til lege under en slik periode, hadde ikke nyheten om at jeg ville kunne leve i mange år, nødvendigvis vært en god nyheter. Gode nyheter henger ikke lysende på trær, når en er deprimert. Det betyr ikke at gode ting ikke finnes. De gode tingene har bare falt til marken, slik at en går og tramper i dem uten å se dem. Som små testikler etter en massekastraksjon av grisunger. Jepp, jeg har vært med på det også. Ingen lystig affære. Grisunger skriker fælt når en kapper bjellene av dem.

Å være deprimert er som å få familiejuvelene kappet av. Det meste av futten blir borte. I stedet knasker en lykkepiller til den store gullmedalje, lever med mer eller mindre festlige bivirkninger, og mister lett libido og andre greie ting til kjemiens klamme favntak.

Likevel er kjemien bra å ha, synes jeg. Uten den hadde jeg nok ikke sitter her og skrevet blogg. Jeg vet  at ikke alle er enige i dette, noen mener at farmasien er djevelens håndtverk, men nå handler det om meg, subjektivt, og jeg har hatt veldig stor nytte av pillenes løft, selv om jeg har måttet ta med noen bivirkninger på kjøpet. Den mest morsomme bivirkningen jeg har opplevd var nok gjesping. Jeg klarte ikke å styre meg, gjespet hele døgnet. Festlig greie. Den kjedeligste bivirkningen var å bli impotent over en periode. Men ting går heldigvis over.
Når jeg maler et bilde, er det ikke nok å ha en ide. Det er heller ikke nok å ha et lerret. Eller bare farger. Jeg må også ha pensler. Det vil si redskaper. For meg har medisiner vært redskaper. Men en kommer heller ikke langt med bare pensler. Alt er en del av en pakke, hvor hver del har en funksjon.

I dag har jeg ikke bruk for den slags kjemi, som mine depresjoner har hatt nytte av. Og det er jeg selvfølgelig glad for. I stedet får jeg våkne opp til en morgen hvor det er godt å stå opp, godt å kjenne at jeg er i live. Også mine barn synes det er en grei ting at jeg er i live, tror jeg. Og mine søsken. Pluss kjæresten min. Og hennes barn. Det betyr at jeg ikke er alene. Det betyr at livet får mening. Å være deprimert er en veldig alene-opplevelse. Det er som liv uten mening. Det er som mark i hodet. Som spiser deg opp. Mens du vandrer rundt i tåkeheimen uten å se lys.

Det er veldig lett å miste oversikt når en er deprimert.  En tror en eier sannheten den store og den eneste virkelighet som finnes. Det er deg og marken og tåka, større er ikke verden. Men slik er det ikke, det er bare noe en tror. En illusjon. For en kommer ut av det. Om en bare gir seg selv tid. Og da ser en at verden og livet er noe helt annet enn å se gjennom briller av mark. Så gi deg selv tid. Gi deg alltid tid.

Denne morgenen er tid ikke et overskuddsfenomen for meg. Jeg må hive meg rundt. Plikten kaller. Jeg skal ut for å se på lokalitetene for et stort utsmykningsoppdrag Galleri VOX har fått. En stor bedrift i Bergen skal tilføres farger og former. Spennende greier det. Langt bedre enn en depresjon. Langt bedre enn å tråkke i grisetestikler.  Langt bedre enn gjesping eller angst eller impotens eller alt det en kan slite med når livet butter i mot. Livet er fullt av gaver som venter, føler jeg. Og de finnes. Gavene finnes. Det er virkelig. Ikke kun et teoretisk anliggende, som en lottogevinst.  Livet er slett ikke verst, om en slipper det innpå seg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En liten gjenganger