Monsteret lyver, kjære

                                                                                                                                 På den åttende dag

Ikke bare er det søndag, men i tillegg til at kaffen smaker, så skinner sola ute. Det er jo tre ting på en gang det. Som å stå opp midt i et fucking kinderegg, med andre ord.

At sola skinner er jo ikke noe å bringe til torg. Sola skinner både titt og ofte. Kanskje mest titt, denne våren. Men så er det det med å legge merke til det, som noen skrev i en tekstmelding til meg i dag:

Veldig deilig J og nesten enda deiligere å faktisk oppdage og sette pris på at det er sol J

Noen ganger hender det vi er så fokusert på noe at vi ikke får med oss overblikket. Vi stirrer på et blitte lite punkt, til det blir så stort at det overskygger alt annet. Eller vi kan stirre inn i en tomhet. Dag, etter dag.

Om en er deprimert betyr det lite at sola skinner. En legger kanskje ikke merke til det en gang. Livet foregår inne i en selv, og det som er rundt omkring i hverdagen er mest forstyrrende. Samtidig som det gir stort sett negative bekreftelser. Det er lite håp å spore når en er deprimert. Men så en dag kommer en ut av det, og så starter livet på nytt. For en kommer ut av det. Det er vanskelig å tro det når en er i det dypeste mørke, men det skjer likevel. En kommer ut av det. Før eller siden ser en at solen skinner igjen. Og det blir vanskelig å forstå hvor negativt en tolket verden da en var deprimert. For depresjoner lyver om virkeligheten. Depresjoner tar noe som er virkelig, og omformer det, slik at det ikke blir til å kjenne igjen. Likevel tror vi på det. Depresjonen er en slu jævel, den sier at mørket aldri vil gå over, og at de som påstår noe annet bare er ute etter å lure deg, eller trøste deg.

Å komme ut av en depresjon kan være deilig. Men også sårt. Selv har jeg hatt noen depresjoner gjennom livet. Noen ganger har de vart gjennom flere år. År som har vært svarte, vanskelige og fulle av angst, hvor jeg har framstått som et veldig vanskelig menneske å omgå. År som har lurt meg til å tro at det er slik livet er, og at det aldri vil forandre seg. At jeg aldri kan forandre meg. Men jeg kunne forandre meg.

Selv om jeg lett går ned i de mørkere lag av meg selv, er det nå noen år siden en virkelig tung depresjon har hatt kloa i meg. Da jeg kom ut av den siste skrev jeg dette:

Jeg så
ting jeg ikke har sett på lenge
i dag

en helt vanlig dag

på steder jeg har sett
så ofte

vakre ting
nydelige
kanskje bare en farge mellom trærne

eller hvor klare mine døtres øyne er.

Merkelig
hvor vondt det gjør.

Det kan hende det er akkurat du som sitter og leser dette nå. Ja, du. Og det kan hende at du også har følt på en depresjons krefter. Kanskje sloss du med den akkurat nå. Eller kanskje har du kjent noen som har møtt den svarte tyngden i livet. Kanskje noen i din nærhet. Et barn, en kjærest eller en ektemake. Om det er slik, så føler jeg med deg. For det er ikke lett å vær i en slik tilstand, eller å stå på siden og se hvordan noen sliter.

Jeg har ingen oppskrift å tilby, som kan lede til en kake_med_krem_løsning. En happy ending hvor alle kan smile og ta hverandre i hendene og Disney jubler fra sin polerte verden. Disney er en eventyrverden, mens virkeligheten er din. Virkeligheten krever noe annet enn eventyrene. Likevel skal du nå få et eventyr. Ikke noe fra Disney, men et eventyr jeg har skrevet selv. Eventyret ble skrevet under en tung periode i livet mitt. Kanskje mest for å finne lys som kunne hjelpe meg å navigere gjennom mørket. 

Å legge eventyret ut som en forlengelse av disse ordene, ville føre til at dette blogginnlegget ville virke veldig langt.  Derfor legger jeg ut eventyret som et eget blogginnlegg, du finner det derfor under dette innlegget. Kanskje kan det gi deg noe, kanskje gjør det det ikke. Men det ga meg noe å skrive det.

Eventyret heter Min bestemor var et erotisk menneske.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Who will love me now