Etterlatt.
Så var det helg. En av grunnene til at jeg er i stand til å nevne at det er helg, er at jeg har lagt merke til det.
Rundt meg i leiligheten min surrer det fra åtte små pumper i
seks akvarier. Etter hvert har jeg blitt så vant til surringen at jeg stort
sett ikke hører den, men innimellom legger jeg merke til den. For et par dager
siden begynte en av pumpene å lage mer lyd enn vanlig. Da ble jeg veldig oppmerksom
på den. De andre tenker jeg knapt på i det hele tatt. Enda de er mye større og har mer kraft. Men jeg har også glemt lyden fra den lille pumpen i lange perioder. Jeg tror jeg har glemt
den mer enn jeg har hørt den. Om jeg ikke hadde klart å glemme den i perioder
hadde jeg blitt sprø. Noen vil kanskje si sprøere. Eller krispi.
Det er mye som finnes i livet mitt som ikke hyler om
oppmerksomhet. Det er også mye som har vært der så lenge at jeg nesten ikke
legger merke til det lenger, selv om det hyler litt fra tid til annen. Slikt
som ting innerst i matskapet. Men jeg
har oppdaget at det hjelper på lyden om jeg lukker skapdøren eller lar være å
titte inn når jeg åpner den, og bare griper det som står fremst.
Det som er lettest å legge merke til i livet, er det som
gjør vondt, eller det som er godt. Det er sjelden noe er ekstatisk i livet mitt,
eller noe er så smertefullt at det grenser til uholdbart. Men jeg klarer å
skille mellom godt og vondt likevel, selv om jeg ikke forholder meg til
ytterpunktene akkurat der jeg er i dag. Det finnes også ting som ligger i
grenseland. For eksempel veldig varm pizza. Det er noe herk når en brenner seg i
munnen av heit ost. Likevel tar jeg gjerne en bit til, og jeg gjør det før
osten har blitt kald. Slik at jeg brenner meg en gang til. Da har jeg det godt
og vondt på en gang.
Grunnen til at jeg tar en bit til, kan være at lengselen etter det gode
utklasser frykten for det vonde. Det kan også skyldes at jeg er grådig. Eller utålmodig av
natur. Det er sjelden det skyldes sult. For så sulten er jeg aldri. Jeg er
heller ikke masochistisk anlagt. Så kanskje skyldes det i bunn og grunn dumhet. Det var vel Einstein som sa noe om at det kvalifiserer
til diagnosen galskap, om en gjør den samme tingen en gang til, men forventer et
annet resultat. Jeg gjør ofte de samme tingene om igjen. Og ofte de samme
feilene. Slik har det vært hele livet mitt. Slike gjentagelser kalles et
mønster. Det vil i så fall si at jeg er
gal. Noe jeg jo ikke trenger å være Einstein for å forstå. Jeg har jo papir på
det. Diagnose, står det på papiret. Det står derimot ingenting om evner, eller potensiale, eller verdi.
Det er mange flere enn meg som er gale. Definisjonen på noe
som er galt, er jo at det ikke er riktig. Og ofte bygges merkevaren riktig på
et flertallsuttrykk. Det som er galt er sjelden i flertall slik vi ser på
virkeligheten, selv om et mindretall kan være så stort som 49,9 prosent. Et så stort tall kvalifiserer likevel ikke til å skille klinten fra hveten. Du må være mer gal enn nærmest halvparten av befolkningen om det skal være noe poeng i det. Det er sjeldenheten som gjør noen av de gale til små edelstener. Slik som Munch og Van Gogh. Men også en hvitveis
er vakker, selv om hvitveis ofte står så tett at de er som et teppe i skogen.
Så det er ikke nødvendig å være sjelden eller veldig gal for å være som en edelsten. Du kan godt være både en av de 50,1 og en av de 49,9 prosentene og likevel ha verdi. Jeg tror at når lyset faller riktig på deg, så skinner også du.
En av grunnene til at en hvitveis er vakker, er at vi legger
merke til den. Om hvitveisen hadde gjemt seg helt bort, hadde vi ikke tenkt på
den som skjønnhet. Om vi gjemmer bort de som er feil, blir de heller ikke sett
på som edelstener. Om du gjemmer bort din egenart, vil vi ikke legge merke til
deg. Å ikke bli lagt merke til kan virke trygt, en stund.
Om ingen legger merke til oss, blir vi ensomme. Ensomhet er
ingen god ting. Og vi snakker sjelden om en slik følelse i form av eierskap. Om
en går igjennom vennelista si på Facebook, finner en svært få som hevder
eierskap til ensomhet. Det er heller ikke lett å oppdage ensomme mennesker i
nabolaget. Så ensomhet må være en sjeldenhet. Ofte liker vi å smykke oss med
sjeldenheter, slik som diamanter, for eksempel. Men vi smykker oss sjelden med ensomheten vår.
”Jeg bærer mine arr som medaljer”, sang Ulf Lundell en gang. Men han er vel
rimelig alene om å gjøre slike stunt.
Å være rimelig alene om noe betyr ikke at det må gjemmes
bort. Å være rimelig alene om noe er heller ikke det eneste en er. En er ofte
mye mer en det. Men samtidig er det slik at det en føler seg alene om, er det
en legger merke til. Det er det en gir fokus. Som min lille akvariepumpe som har begynt å gi mer lyd. Og en tror at alle andre også ser
kun det vi selv fokuserer på. Det er derfor vi smykker oss med livsløgnene våre i stedet, og kler oss i påfuglfjær.
For å flytte fokus. Noen flytter fokus for å kaste blår som en falsk diamant, andre for å ligne hvitveis.
I leiligheten min surrer det fra åtte små pumper i seks
akvarier. Den aller minste har de siste dagene fått langt mer oppmerksomhet enn vanlig. I korte
perioder føles surringen så tilstede at jeg glemmer å se på de vakre fargene i
Malawiciklidene mine.
For et par dager siden fikk jeg negativ kritikk på en utstilling
jeg har planlagt. Utgangspunktet var at kritikeren mente jeg kunne mye bedre
enn det jeg har prestert, i den formen det nå har. Hun mente utstillingen ikke hang sammen, ikke hadde nerve nok til å rettferdiggjøre seg selv. Kritikken ble ikke rettet mot hvert enkelt arbeid, men mot hvordan arbeidene spilte opp mot hverandre. For meg ble det der og da veldig lett å fokusere på
meg selv, mer enn den planlagte utstillingen. At jeg ikke holdt mål. Mens det
kritikeren nevnte flere ganger, var at hun mente jeg burde strekke meg mer.
Ikke nøye meg med det jeg kan slippe unna med. For jeg har lett for å velge
løsninger jeg kan slippe unna med, framfor å velge den bratte motbakken som kalles
potensiale. Den bakken som gjør vondt. Og koster litt mer enn du tror du eier.
Jeg hadde det ikke godt med meg selv da jeg kom hjem den
kvelden. Jeg følte et helt års arbeid var bortkastet. Slaktet og kastet i dass. Det ble som ringer i vann. Etter hvert som ringene spredte seg, virket senteret mindre og mindre i forhold. Og i senteret sto jeg. Og krympet.
Illusjonen om meg selv ble revet vekk under føttene mine. Påfuglfjærene falt langsomt mot jorden og skapte voldsomme brak. Hele fokuset mitt
gikk i retning at jeg ikke strakk til. Det ble veldig vanskelig å se at det
kritikeren egentlig ga meg, var å vise tillit til evnene mine. Skylappene mine
strakk seg fra jord til himmel til øst til vest, ruvende, av stål og betong. Jeg ble et øyeblikk så fokusert på det negative som så ofte skyggelegger mitt eget selvbilde, at det
var nesten så jeg ikke så de vakre fargene i bildene jeg ennå ikke har malt.
I dag er det helg. Grunnen til at helgen betyr noe, er at jeg legger merke til den, og derfor kan skille den fra hverdagene. Malawiciklidene mine glitrer i blått og gult når lyset faller riktig på dem. Som edelstener. Ute skinner solen. For deg. Og meg.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Gult og blått
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar