Å være deprimert er ikke trøstbart.

                                                                                                                                                                       Hover.

Regnet har kommet tilbake til Bergen. Hvor det har oppholdt seg siste tiden, skal ikke jeg ha noen formening om. Men det er lett å se at det er her nå. Det mest tydelige tegnet utover vannet, er at solen er borte.

I blant er det slik at solen forsvinner på andre områder i livet også. Spesielt om en bruker solen som en metafor. Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet…

Regnværsdager er ikke det verste vi har.  Regnværsdager kan en bruke til masse. Om ikke annet kan en samle vann. I en bøtte. Det gjorde bestemoren min. Også vasket hun håret i det. Regnvann er så godt for håret, påsto hun. Men dette er samme dama som tok vare på potetvannet og drakk det. Ikke for håret sin skyld, men for kroppen. Så ble hun da også gammel. Godt over nitti.

Min bestemor het Øverby til etternavn. Det gjorde min bestefar også. Og min mor. Alle disse er døde. Men det finnes flere mennesker som er knyttet til slekten Øverby med blodsbånd. Som attpåtil lever. Blant annet jeg. Og denne helga er det stort slektstevne på Vikersund. Med folk fra fjern og nær og over there. Selv er jeg ikke der. Sosial angst og en dynge mennesker jeg ikke kjenner er ingen god kobling. Så jeg sitter i Bergen og ser at regnet har kommet tilbake. Det plager meg ikke nevneverdig.

Men at solen forsvinner kan likevel for noen være tegn på at noe er vanskelig, sånn i billedlig forstand. Det kan for eksempel bety at en tynges av en depresjon. Det er veldig vanskelig å legge merke til solskinnsdager når en er deprimert. Det betyr likevel ikke at sola ikke er der fra tid til annen. I stedet fungerer det litt på samme måten som når vi føler oss ensomme. At vi er ensomme betyr ikke nødvendigvis at vi er alene, eller at ingen bryr seg om oss.  Det kan også handle om at det er noe vi ikke klarer å ta til oss. Om en har lyst på en kjærest, for eksempel, hjelper det lite med venner som stråler av lykke og forelskelser for å dempe vår egen ensomhet. Selv om de lykkelige menneskene bryr seg om deg. Det er i hvert fall vanskelig å fokusere slik. I det hele tatt er det vanskelig å fokusere.

Å fokusere krever en aktiv handlig. Å fokusere er sjelden å la noe strømme over deg, og lukke øynene mens du lener deg tilbake og nyter reisen, eller faller utfor et stup etter å ha gått deg bort. Å fokusere er å åpne øynene, og se. Og når du ser, vil det gjerne føre til at du føler noe. Å fokusere er og våge å være i den følelsen, i stedet for bare å la blikket sveipe over bruddstykker av følelser, drømmer, håp og frykt.

Når en er deprimert er det vanskelig å se annet enn mørke, uansett hvor mye en forsøker å fokusere. Det kan være de vakre kronbladene i en blomst, et barns smil, en bestemors erindringer eller en tur på tivoli. Alt er like svart. Det går ikke å skille ting i fra hverandre. Alt farges med den samme stiften. Den mørke. Tilbake i skrinet ligger rødt og gult og blått urørt og gliser skadefro.

Å komme seg ut av en depresjon krever gjerne at noen hjelper en. Og at noen hjelper en krever ofte at en ber om hjelp. Hjelpe er ikke det samme som å stryke over ryggen. Å stryke over ryggen er trøst. Og selvfølgelig er det fint med trøst, men kanskje ikke når en er deprimert. I det minste ikke som eneste hjelp. Når en er deprimert er det likevel lite som når inn av den slags. En trenger annen hjelp. Profesjonell hjelp.  Så skal du hjelpe noen du tror er deprimert, så få vedkommende til å søke hjelp. Jo raskere jo bedre. Det er i det minste mitt råd. Og jeg har hatt min dose depresjoner, og er fremdeles i stand til å se tilbake.

Å være deprimert er ikke det samme som å være lei seg, eller å ha en dårlig hårdag. Det er ikke det samme som å være ”deppa” fordi skoene du skulle kjøpe var utsolgt. I slike tilfeller kan en derfor godt trøste. Og nøye seg med det. En trenger ikke å ty til psykologhjelp av den grunn.

Trøst er i de fleste tilfelle en god ting. Vi skulle alle trøstet hverandre mer enn vi gjør. Samtidig som vi også kunne skryte mer av hverandre. Selv er jeg dårlig på å ta til meg skryt, føler jeg. Og trøst også. Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på det. Jeg tror heller det skyldes at slike ting ikke var så veldig tilstede i min barndom, så jeg lærte ikke å forholde meg til det. Den gang var det ”du er ikke bra nok” som gjaldt. ”Så vi må straffe deg med slag av knyttneve, kvist og belte, slik at du blir et mer riktig menneske”.  Rettferdiggjort via en tankegang som sier at en må strekke seg for å nå opp, og at det eneste av verdi finnes på toppen. Men som i sin form likevel fungerte på den måten at det trykte meg ned. Det er lett å ha kontroll over en som er tykket ned. Det er det som er maktens kjerne. En kan bare sette hælen på deg. Og ligger du fremdeles ikke stille kan en forsøke å trykke deg enda lenger ned.  Ned i jorden, og mulden og blodet. Slik at du lærer.

I går skrev jeg her på Vannlandet om et selvportrett jeg holder på med. Nå har jeg lagt det ut her. Maleriet er ennå ikke ferdig, men det er på vei. Slik som så mye i livet mitt. Og i ditt. Ting trenger ikke å ha brudt en målsnor for å ha en verdi. Dette selvportrettet skal fungere sammen med andre element og uttrykk, i en utstilling som har mer form av en installasjon enn en pidestallpresentasjon. Blant annet tekster. I et avsnitt som følger teksten knyttet til selvportrettet står det: 

”Mens skummende svette fra gylne hesters flanker faller av i flak mot utarmet jord og jeg vet, jeg vet, det er mitt eget ansikts skremte uttrykk ute av kontroll som rives av. Deretter smilet mitt. Og kjøttet stinker som kloakk, for en dommers avføring er alt jeg ble tillatt å bli, og knoklene knuses av en veldig makt, for de var aldri ment å holde meg oppe. Å stå oppreist er og blir en provokasjon. Og støvet som legger seg over okerfarget jord blander seg med mine bortgjemte netters tårer, uadskillelig fra hatet som helles over meg i form av raseri og spytt.

Slik skapes en formbar grøt som langsomt stivner i et låst uttrykk forbausende likt noe som kunne benevnes som Marionettenes Prins, uten ryggrad, uten egen vilje, og jeg blir fortalt med autoritet like vektig som alle tiders samlede skam at dette er meg. At mer er jeg ikke.”

At du tror på noe er ikke det samme som at det du blir fortalt er sant. Om noen forteller deg at du er en dritt, så er det ingen lov som sier at du er det av den grunn. Enten de sier det med klare ord, eller en dårlig skjult holdning.  At en ting blir fortalt mange ganger, gjør den heller ikke mer sant. En million påstander ganget med nedverdigelse er tungt å bære, men det trenger fremdeles ikke å handle om en sannhet. En annens sannhet, eller din egen. Å finne fram til sannheten om deg selv er en aktiv handling skapt av deg selv, det er ikke et mottak. På samme måte som å fokusere er en aktiv handling, eller det å være snill.

Noen av mine egne sannheter:

Underkastelse er ikke det samme som å være snill.

Å være taus er ikke å være snill.

Å strebe etter å være politisk korrekt handler om markedsføring. 

At det regner i Bergen betyr ikke at solen er død.

Å være deprimert er ikke trøstbart.

Du beriker noen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Horses in my dreams