Til vi ligner en knute.

                                                                                                                                                                                    Anorexia nervosa.

Noen dager i mai så det ut til at sommeren var kommet for å bli, men så forsvant varmen igjen. Og nå venter jeg på at den skal komme tilbake. I hvert fall litt av den. Sånn rundt et par og tjue hadde vært midt i blinken.

Det er mye en kan vente på. En kan for eksempel vente på en lottogevinst. Det gjør jeg. De som ikke bruker penger på lotto venter gjerne på noe annet. Det er nesten ikke grenser for hva en kan vente på. En kan vente på at middagen skal bli ferdig, eller at noen piller skal gjøre livet mer levelig. En kan vente på bussen eller på å bli mamma eller pappa. Noen venter på at de skal finne en kjærest og noen venter på øyeblikket da Sannheten Den Store åpenbarer seg for dem. Også er det noen som venter på å dø.

Selv venter jeg ikke på å dø. Ikke nå. Jeg synes livet er ganske greit. Nesten lett, stort sett. Sett i lys de forutsetningene som er meg gitt. Og jeg håper at jeg har kommet dit i livet at om det blir veldig tungt igjen, så husker jeg på at ting er foranderlige, og at svartsinnet mitt nok en gang vil blåse bort. Slik det alltid gjør, før eller siden.

Nå er det slik at å vente på å dø og det å ønske å dø, ikke alltid er en og samme sak.  Dø kommer vi jo alle til å gjøre, men vi ønsker det kanskje ikke. Har en vært så uheldig å få en uhelbredelig sykdom, så venter en gjerne på døden. Og er en i en dyp depresjon, så ønsker en fra tid til annen å dø…tror en. Selv om det en egentlig ønsker, ofte er at ting skal bli bedre…tror jeg. Eller mer nøyaktig; slutte å gjøre vondt.

Vi snakker sjelden om det å dø. Å dø har nesten blitt et tabu. Folk burde slutte å dø. Skal du absolutt dø får du i det minste gjøre det uten for mye oppstyr. Selv om vi alle skal den veien. For min egen del har jeg bikket middagshøyden tror jeg, så det å tenke på avslutningen faller ganske naturlig fra tid til annen. Selv om jeg nok fremdeles tenker mer på lottogevinsten enn på å finne kiste.

Det å tenke på sin egen bortgang er ikke så farlig, føler jeg. Det er litt trist, og det er litt skremmende, men døden er til å leve med. Og jeg tenker jo ikke på det hele tiden. Mesteparten av tiden bruker jeg til andre ting. Så på en måte er det litt greit å forholde seg til dette med å forsvinne også. På samme måte som en forholder seg til det å bli pappa eller mamma, eller besteforeldre.

Det er ikke så ofte jeg snakker med noen om døden. Det er et vanskelig tema. Til og med det å skrive om det her på Vannlandet er vanskelig, kjenner jeg. Jeg forsøker å ballansere. Å vise temaet så mye respekt som det fortjener, uten å usynliggjøre kjernen i det. Og uten å såre noen eller trigge noen.  Den eneste jeg ellers snakker om døden med, er kjæresten min. Jeg føler at det er naturlig, siden jeg er tjue år eldre enn henne og tross alt ikke er noen ungdom lenger. Så hun kommer nok til å leve en del år uten meg. Men hun har levd uten meg før også, så det ordner seg nok. Hun er flink, Beate. Likevel blir det gjerne i små porsoner jeg nevner denne ufravikelige framtiden for henne. For jeg vil ikke at hun skal gå og tenke på det. Jeg vil at hun skal ha det lett. Og være glad. Så det at jeg ikke gjør døden til et tema oftere enn jeg gjør, er mer en unnvikelse enn at jeg ikke tenker på det selv. Det handler om hensyn, klarer jeg å overbevise meg selv om.  

Jeg tror vi alle bærer på ting vi ikke prater med noen om. Noen ganger bærer vi på ting til vi ligner en knute.  Det trenger ikke å handle om døden, det kan handle om sorg, eller ensomhet. Lengsel. Begjær. Avsky. Sinne. Stolthet. Sykdom. Angst. Tvangshandlinger. Ensomhet. Kjærlighetssorg. Håp og drømmer. Det er ikke grenser for hva vi kan velge å ikke snakke om. Det er ikke kun jeg som velger bort tema. Jeg tror at du også velger bort ting. Noen ganger av skam, eller fordi det blir for virkelig for deg om du setter ord på det. Men noen ganger tror jeg du velger å ikke snakke om disse tingene kun av hensyn til andre. Fordi du gjerne tror at disse andre ikke er i stand til å bære det samme som deg. At de vil bli ført med av den lavinen som du tror oppstår om du åpner opp. Og du glemmer at muligheten du gir gjennom å fortelle, ikke er at de som lytter skal bære det samme som deg, men kun se på det. Akkurat slik som jeg gir deg mulighet til nå. Jeg forteller deg om mine tanker, mine følelser og mitt liv, og du ser på det. Men jeg bærer det alene. Jeg krever ikke at du skal bære det for meg. Og du vil heller ikke tilby meg det. Vi bærer alle vårt eget liv, men vi kan tilby noen å se på det vi bærer. Og det er ikke et dårlig tilbud, som et alternativ til all dritten tv tilbyr oss.

Noen ganger er det slik at vi tar så mye hensyn at hensynet ikke ligner hensyn lenger, men kun taushet. En taushet vi bruker minst like mye for å skåne våre egne følelser, som andres.

Men, det var nå det. For å gi deg mulighet til å glemme dette med taushet og livets påtrengende realiteter igjen, skal jeg gi deg et lite eventyr jeg skrev en gang. Eventyret er ikke så stort, men det handler om et troll. Slik eventyr ofte gjør.

Trollet

 Den lille piken danset gjennom Eventyrskogen i pur lykke og fryd, rundet en sving på stien, og sto med ett ansikt til ansikt med trollet. Og så annerledes alt annet hun noen gang hadde sett var det, og så overrasket ble hun, at hun slapp alle de fargerike blomstene hun hadde plukket og løp hjem for å gjemme seg.

Trollet så piken løpe inn mellom trærne. Nei og nei, tenkte det, så trist, slik en vakker pike. Hvorfor løper hun og gjemmer seg? Men så tenkte det resignert at det får så være, jeg er den jeg er, det er ingenting jeg kan gjøre med det, og det plukket opp blomstene og spiste dem.

For slik er gjerne troll, de er enkle, og de spiser blomster de finner på stien. Ikke fordi de er grådige eller onde, men fordi de elsker farger og duft, og vet at når blomster blir etterlatt vil de visne. Og i sitt enfold spiser de dem og tror at de fargerike kronbladene vil overleve om de oppbevarer dem nærmest mulig hjertet sitt. For også troll har hjerte.

Da piken var kommet hjem og fortalte om trollet hun hadde møtt ble alle redde. Så ble de sinte og ville straffe henne, fordi hun hadde beveget seg utenfor gjerdet og inn i Eventyrskogen. Blomster er ikke alt, sa de, de er ingenting å ofre noe for. Blomster er ikke annet enn forgjengelighet og blår i øynene. Plikt og arbeid er hva som betyr noe, og hus og gård og grunn. Så da hun fortalte at det grådige trollet spiste blomstene hun hadde plukket og helt sikkert alt annet det kom over også, hutret de seg alle over en slik umenneskelighet, slapp ut hundene, låste alle dører, og krøp redde inntil hverandre i en krok for å finne felles trøst, mens de forsøkte å glemme Eventyrskogen ved ikke å prate mer om den.

Og snipp, snapp snute, så var nok et eventyr ute.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Nevøen min synger en sang