Å bli frarøvet ting gir sjelden glede

                                                                                                                     Argument

I går skrev jeg på Vannlandet om sannheter. Det skal jeg gjøre i dag også. Det er helt sant.

Noen ganger tror jeg mange av de sannhetene vi støtter oss på er mer vanetenkning enn sannheter. Vanetenkning kan gi seg mange utslag. For eksempel skifter eldre mennesker sjeldnere forsikringsselskap enn yngre. De er dermed mer merketro. Noe som i mitt hode skyldes sannheten de bærer på som sier at de har gjort et valg, og det er best å stå ved det. De kan selvfølgelig også resonere slik at det er slitsomt å skifte selskap. Men den sannheten har vel heller ikke mye vekt, når det kommer til stykket. Vanetenkning sier ofte at det er tryggere å stå stille enn å være i bevegelse.  

Å bryte vanetenkning er ikke lett. Å få utfordret sannhetene sine er en vanskelig greie. Og ofte smertefullt. Enten det er sannheten om oss selv, sannheten om eldre, om innvandrere, barn, eller sannheten om hvilke verdier og livssyn vi gir til de rundt oss. I Vildanden sier Ibsen: ”Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham samtidig.”  

Jeg tror at det gjennomsnittsmennesket han snakker om, ikke er oss selv, i egne øyne. Det gjelder de andre. For vi selv er jo litt mer i kontakt med virkeligheten, og livsløgner er ikke et tema. Ola Nordmann har beina på jorda. Vi vet ting. Vi er jo tross alt oppegående og rasjonelle mennesker. Problemet ved en slik tankegang er vel kanskje at den hindrer oss i å se våre egne livsløgner. Så for å oppdage dem, må vi bli konfrontert med dem. På samme måte som ved holdninger.

Jeg skal ikke her og nå begi meg ut på noe som skal frarøve deg noen av sannhetene dine.  Slik jeg ser det er det lite poeng i noe slikt. Å bli frarøvet ting gir sjelden glede eller håp eller noe som helst, utover negative følelser. Så disse ordene er kun tanker, som popper opp i hodet mitt mens jeg skriver. Og som jeg håper leder til noe. Hva det leder til for mitt eget vedkommende vet jeg ikke enda. Hva som popper opp i ditt hode vet jeg heller ikke. Men noe settes nok i gang både hos deg og meg. Enten noen tanker som dreier seg om oss selv, eller noen som dreier seg om andre.

I hodet mitt surrer det noe jeg hørte rundt dette med begrepet kjærlighet. En eldre mann jeg så på tv i et program om thaiekteskap, sa at han ikke visste hva kjærlighet var. Om det var noe en bare møtte, eller noe en skapte. Om det siste er tilfelle, så innbefatter det jo både muligheter og ansvar på en helt annen måte enn det første, som blir mer som et lotteri. Og vår egen lykke som vi ofte kobler opp mot begrepet kjærlighet, blir mer en overkommelig affære enn et lykketreff. Siden kjærlighet etter en slik tankegang kanskje handler om respekt og vilje, og det vi gir og tar i mot, mer enn å oppfylle en klisjé.  

Selv har jeg gjennom livet ofte feiltolket forelskelse som kjærlighet. ”Jeg elsker deg”, sier vi, mens hormonene raser i kroppen.  Og kanskje gjør vi det, men kanskje vi bare er kåte også. Eller fulle av eiertrang. Eller fascinasjon. Eller hele pakka av disse elementene. Men poenget jeg vil fram til er at jeg tenker over det her og nå. Det er ikke nødvendigvis svarene som er det viktige, men spørsmålene. Ikke kun mine spørsmål, men også de som eventuelt måtte dukke opp i deg nå. Siden spørsmål alltid handler mer om bevegelse enn svar gjør.  Ordene den eldre mannen sa, satte i gang en prosess i meg. Jeg fikk blant annet nye tanker om hva som kan bo i eldre menn. Men også en tanke som berørte mine egne kjærlighetsfølelser. Og denne tanken minnet meg på å åpne opp et rom jeg ofte glemmer i hverdagen, og så fornemme noe fint bak en dør.  For det er jo en gang slik, at å åpne en dør,ofte byr på flere alternativer enn ved å lukke den. Selv om det i blant ikke handler om noe annet enn å se forbi fordommer og vanetenkning, og finne noe i deg selv der.

Det ser ut til at dagens blogg blir litt rotete. Det var vanskelig å finne en tråd. Men noen ganger er jo livet også litt fasettert. Så det er kanskje ikke så farlig. Det er mulig at alt ikke trenger å være så rettet mot en endelig sum hele tiden. Som om livet var et regnestykke med en fasit.  Eller at du og jeg er uforanderlige. Låst i vår historie, vår lengsel og angst, og vårt eget tankegods.

***

vekten av min evighets klumpfot
fryktens brutale strupetak
der, før og alltid

tvangstrøyen
håpet
knyttneven i barnemunn

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I'm Your Late Night Evening Prostitute