Karuseller, språk og dører og slikt

                                                                                                                                                                                     Vingetid

Tiden har tråklet seg gjennom natten og sydd sammen en ny dag, fri til allmenn benyttelse. En kan veive med teppet som et flagg, eller en kan pakke seg inn i det til livet blir en kokong. Kaffen er i koppen min. Det er fjerde dagen jeg ikke snakker med noen. Jeg savner min lille, grønne Golf, men kanskje blir de ferdige på verkstedet i dag. Eller i morgen.

Jeg så et program om psykiske lidelser på tv her en dag. Tror det var på National Geographic. Der var det noen som hadde gått mye lenger enn fire dager uten å snakke med noen. De hadde gått flere år, nesten et liv. De led av Asbergers syndrom. Men ved hjelp av data og tastetrykk hadde de fått et språk. Og gikk fra å bli oppfattet som tause idioter til å kunne formidle klare tanker. Det var lite forskjell mellom disse personenes tankeprosesser og folk flest sine. Forskjellene lå nok mer i hva en har fokus på enn evnen til tanker.

En av de tingene som forandret disse menneskenes liv da de fikk tilgang til språk, var at i stedet for at livet dreide seg om deres egen akse, fikk det en retning. Det fikk knyttet til seg ting som mål og mening på en helt annen måte enn tidligere.

Jeg tror ikke en trenger å ha Asbergers Syndrom, for å nyttegjøre seg språket på en måte som gir livet ny retning. Jeg tror det funker slik for oss alle. Taushet er ingen løsning. Jeg tror at om vi kun går rundt og tenker på ting, begynner livet å dreie seg mer og mer rundt vår egen akse, men gjennom å formidle det vi tenker kan vi skape en ny dør det er mulig å gå gjennom.

Det kan være mange grunner til at en velger å leve som sin egen karusell. Men det er sjelden fordi det minner om tivoli. Oftere er det fordi en ikke tør noe annet, eller påberoper seg at en ikke klarer noe annet. En kan til og med føle at en ikke er verdt mer, at en ikke er verdt noen andre, at en ikke er verdt et liv.

Et valg om å spinne rundt sin egen akse kan være styrt av angst, det kan være styrt av skam eller håpløshet. Men både angst, skam og håpløshet er det mulig å ta tak i ved hjelp av språk, og noen som lytter. For der det finnes noen som lytter, finnes det også noen med et eget språk. Og der det finnes noen med eget språk, finnes det noen som kan korrigere vårt eget tankesett. Effekten rundt det å forandre tankesett er at det også forandrer handlinger. Å forandre handlinger er å forandre livet ditt. Det er å slutte spinningen rundt og rundt, og heller finne en retning.

Det er ikke alle som ønsker å forandre tankesett.  Noen er mer opptatt av å forsvare de tankene de allerede har tenkt. Og noen er opptatt av å forsvare de tankene andre har tenkt. Og det er helt greit. Dette handler ikke om å frarøve, det handler om tilbud.

Noen ganger trenger en å ha noe en kan holde seg fast i. En sannhet. Sannheter kan være som en livbøye, spesielt i de periodene hvor en føler en drukner. Som for eksempel under livskriser. En trenger ikke en diagnose for å føle på det å drukne. Et savn, eller en sorg, kan bli overveldende, og en sannhet kan da være det eneste som holder hodet ditt over vannflaten.

Problemet med sannheter oppstår gjerne når de overtar livet vårt, i stedet for å støtte opp under det. Når sannheten frarøver oss muligheter. Og den sannheten som frarøver oss flest muligheter er sannheten om oss selv. For vi har alle en sannhet om oss selv. En sannhet som begrenser, i stedet for å løfte. Til og med de som står øverst på barrikadene, de som kjemper store slag, de som skaper nytt og som ser ut til å klare alt, har slike sannheter om seg selv. Du har en slik sannhet om deg selv, og jeg har det. I et lite hjørne av bevisstheten, eller presset opp i fjeset så det stenger for all utsikt. Gjennom språket, gjennom samtaler, går det an å skille ut slike negative sannheter. Både for de som står på en fjelltopp og ser utover, og de som ligger med ansiktet ned i gjørma og ser kun inn i seg selv. Men på egenhånd blir det vanskelig. På egenhånd fungerer det best med fortrengning. Det vil si å sope tingene under teppet, spille en rolle eller kreere et vaklende ego som spinner rundt sin egen akse.

Vi går alle rundt og bærer på ting vi ikke snakker om. Det kan være noe vi har gjort, eller noe vi ikke får gjort. Det kan være skam over utseende, eller skam vi føler over noen i vår familie. Det er nesten ikke grenser for hva det går an å ikke prate om. Til og med stolthet kan vi velge å ikke prate om, fordi ingen skal komme her og tro vi mener vi er noe. Eller begynne å forvente noe av oss. Det finnes folk som ikke prater om lykken sin. Det finnes folk som venter barn, og lar være å prate om det. Det finnes folk som er døende, og lar være å prate om det. Det finnes folk med seksuelle legninger de ikke våger å snakke om. Folk med tro, ideer, håp og lengsler, de ikke prater om. Og så finnes det folk med en diagnose. Et helseproblem. Som de forsøker å tie i hjel. Men det er sjelden noe lar seg tie i hjel. Prognosene er langt mer positive om en snakker om ting. For meg. Og for deg. Og de rundt oss.

***

Gjemte sulten
bak omsorgssmil
for ikke å bli for stor
for lille deg
mens du så
og ikke visste
at jeg virkelig finnes
men nå
se nå
nå kommer jeg
og eter deg
sa Rødhette
til ulven.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Thank you for hearing me