Rede.
I dag da jeg sto opp, var det varmere på stua enn det har
vært siste dagene. Og det var varmere ute. En opplevelse som kan skyldes at jeg
sto seinere opp enn vanlig, så sola hadde fått litt tid på seg. Uten at det er
hele forklaringen. Grunnen til at jeg sto senere opp er at jeg følte meg i
dårlig form i går. Noe hode og kvalmegreier. Så jeg tok avgjørelsen om å bli
hjemme i totiden i natt, og slo av vekkeklokka. I dag føler jeg meg likevel
bedre, men dropper atelieret uansett. Jeg er et rutinemenneske, og det ville
bli helt feil å dra på jobben langt på dag.
Grunnen til at jeg nevner dette, er ikke på grunn av at jeg
vil dele med meg av min ytterst spennende hverdag. Det er heller ikke fordi
noen ber meg om det. Jeg velger selv. Grunnen til at jeg nevner det er for å
minne på at ting alltid er i forandring. Og for å minne på at når noen av
forandringene vi opplever går så sakte at vi ikke oppfatter en bevegelse, skyldes
det kanskje våre egne valg. Og vårt eget fokus.
Alt er i forandring. Alt er i bevegelse. Naturen er i
forandring. Akkurat nå mens jeg skriver forsvant solen et øyeblikk. Men til
gjengjeld ser jeg grønne trær, når jeg ser ut av vinduet. For ikke lenge siden sto
trærne nakne.
Og nå er solen tilbake.
I ett av akvariene mine har jeg fisk fra Malawisjøen i
Afrika. I denne sjøen finnes det et urolig mangfold av farger og former. Disse
fiskene stammer fra én eneste fisk. For førti millioner år siden beveget tektoniske
plater seg i jordskorpa, og dannet det som kalles East African Rift. Dette
førte til at enkelte sjøer ble isolert fra andre. De mest kjente av disse sjøene er Lake Malawi,
Lake Tanganyika og Lake Viktoria. Fiskene fra Lake Tanganyika og Malawi har
blitt mitt interessefelt.
Selv om en har en interesse, er det likevel mye en ikke vet.
For en stund tilbake skaffet jeg meg
noen fisk som kalles Pseudotropheus Saulosi. Dette er fisk hvor begge kjønn starter livet
med en gul farge, men etter en stund forandrer hannene seg, og får en flott
blåfarge. Det fikk ikke min dominante hann. Den ble bare litt blå. Så jeg
trodde jeg hadde fått en hybrid, noe som ikke er så bra, siden hybrider er med
på å ødelegge en stamme. Så jeg vurderte å kvitte meg med fiskene. Heldigvis
lot jeg være, jeg ville gi den bleke hannen en sjanse. Og det var godt. For det
viste seg at gutten var ”a late bloomer”. Han farget ut sent. Men poenget er at
han gjorde det. Forandringen kom. Og jeg fikk oppleve den, fordi jeg hadde håp
og tålmodighet nok til å vente.
Alt er i en forandring. Også du. Noen ganger føles det som
om du ikke er det, men det er bare en følelse. Virkeligheten er en annen. Du
ser det best om du ser deg tilbake. Ser du framover virker det som om du står
stille.
Mitt liv dreier seg mye om angst. Da angsten var på sitt
verste, trodde jeg livet slik jeg kjente det var over. Og på en måte var det
det, men det kom noe nytt. Mye av det nye som kom ble også bedre enn det gamle.
Jeg gikk fra å ikke kunne gå i postkassa av ren frykt, til å komme meg på
butikken, til å starte en ny karriere som maler. Hvert skritt framover gjorde
vondt. Hvert skritt framover var også en seier. Fremdeles styrer angsten mye av livet mitt.
Men ikke alt. Når jeg ser framover, er det ikke vanskelig å få øye på det jeg
ikke vil få til, det jeg ikke klarer, og alt som skremmer meg. Men ser jeg
bakover ser jeg veien jeg faktisk har gått etter at jeg ble slått til jord. Jeg
har reist meg, og står oppreist, om enn med litt ustødige knær.
Det er lett å bli slått til jord. Det skjer hele tiden med
folk rundt oss. Men de fleste hører vi ikke om. De bare karrer seg opp på beina
igjen. Noen på egenhånd, mens andre trenger hjelp. Men opp kommer de. Noen for å fortsette i
samme retning etterpå, andre med en liten forandring og atter andre i helt ny
retning. Og sånn er det med deg også. Du
har også snust på jorden, etter å ha stanget mot en vegg. Veggen kan ha vært
sykdom, eller sorg. Arbeidsledighet eller et arbeid som knakk deg. Vegger kan
ha alle former, farger og tykkelse. Alt jeg vet er at du også har møtt din vegg. Men du
har løftet deg. Og du har en retning som venter framfor deg. Kanskje har du
reist deg helt opp og allerede tilbakelagt flere mil, kanskje har du så vidt
løftet hodet for å se deg rundt, men du er i bevegelsen. Kanskje er du i
bevegelsen nedover fremdeles. Et lite skrik fra å treffe bakken. For alle som
er på vei opp, er først på vei ned. Alt
er bevegelse. Alt er mangfold. Alle
blomstrer ikke samtidig. Det er viktig å gi ting tid. All forandring har sin
årsak og sin mulighet.
Jeg lagde en liten film en gang som heter ”Every Wall is a
door”. Tittelen illustreres gjennom et åpent og tomt egg. Jeg har tatovert de ordene på armen min. Slik
at jeg ikke glemmer dem. Jeg har lett for å glemme ting. De gangene jeg lettest
glemmer ting er når jeg sitter i egget og er redd.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Tilbakeblikk og Focus
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar