I dag kan man lese på nett, at Erna Solberg tjener mest av partilederne.
Kr 1400000 er summen for 2011. En million, fire hundre tusen. Dette er samme
dama som ganske nylig foreslo at de svakeste i samfunnet bør få mindre enn de
gjør nå. Det er for å luke ut de som utnytter systemet, rettferdiggjør hun det
med.
70kr dagen synes hun er nok for en som må krype til sosialen
fordi livet av en eller annen grunn ble for vanskelig. Den samme Erna sier
etter hva artikkelen om lønn hevder, at hun synes hun fortjener summen hun selv
får. Det hun får er 6087 kroner om
dagen, om en legger til grunn 230 arbeidsdager i året. Om en fordeler Ernas
lønn over 365 dager, blir det 3835 pr dag. Hva hennes mann tjener i tillegg,
sier artikkelen ingenting om. Men som familie lider de nok ingen nød. Og det er
jo bra. For det at ingen familier fortjener å lide nød, er en sannhet vi tror
på i Norge. Eller slik har vi i hvert fall gjerne tenkt. Fram til nå.
I blant er det greit å se på ting som ikke er så nært, for å
få perspektiv. Ser en kun til nesen sin, blir perspektivopplevelsen dårlig. En
ser kun seg selv. En trenger litt avstand, for å oppleve perspektiv. Så derfor
synes jeg det er en grei sak å vise hvordan den av partilederne som tjerner
mest, samtidig er den som går i strupen på de fattigste i det landet hun ber om
tillit til å styre. Jeg synes det gir et greit perspektiv på enkelte ting.
Vanligvis skriver jeg mest om mellommenneskelige verdier her
på vannlandet, og om egenverdi. Jeg bruker lite energi på politikk. Men ”ingen
slipper undan politiken”, sang Marie Bergman en gang. Og det gjelder nok
fremdeles. Samtidig handler jo også politikk om verdier. Levevilkår handler om
verdier. Klassekille og makt handler om verdier. Om en setter seg på sin høye
hest eller tvinges under hestens hover handler om verdier. Men ikke alle
verdier bør få ende opp i hjørnet av det gulvet som males med ordet økonomi,
slik at vi tvinges til å velge der inne i kroken. Verdier bør heller løftes opp
i lyset, slik at vi kan se på dem. Fra alle kanter. Og kanskje oppdage andre
muligheter enn det en ville gjort, når ting er trengt opp i et hjørne.
Å se på det en omgir seg med fra flere kanter er ikke det dummeste en gjør.
For kanskje finnes det noe på baksider også. Til og med de tingene som glitrer
mest har en bakside. Månen har en bakside. Og solen. Du har en bakside. Jern Erna
har en bakside. Det som blender deg i form av glitrende lys og musikk, har en
bakside. Tivoliets telt har en bakside. Et todimensjonalt bilde har en bakside.
Om en rørlegger, snekker eller annen håndverker utnytter et
system som tillater dem å arbeide svart, blir ikke alle andre håndverkere straffet
økonomisk. Om en politiker skaffer seg økonomiske fordeler på en ikke helt stueren
måte, straffes ikke alle politikere økonomisk. En allmenn oppfatning av
rettferdighet ville steile ved en slik løsningsmodell. Men når det kommer til
de svakeste i samfunnet, sitter en av de sterkeste i dette landet og sier at
det er greit. La oss ta fra alle de svake litt av de pengene de har, for det finnes
noen som ikke skulle hatt dem, sier hun, slik jeg har oppfattet det.
Selv jobber jeg med flater. Jeg maler bilder, på et flatt
lerret. Med farger. Og skaper i blant en illusjon av dybde og harmoni. Men det er likevel kun en flate. Og på
baksiden av bildet er alt grått. Så den siden blir sjelden vist fram. For det
er ikke så mange som ønsker å se den siden. De vil kun ha fargene. De vil kun
ha illusjonen jeg viser fram. Jeg har ennå til gode å oppleve at noen har bedt
om å få se på baksiden av et maleri når jeg stiller ut.
Dette med å ta tak i en hel gruppe er en god løsning, mener
Erna slik jeg forstår henne. Men jeg synes ikke det er en god løsning. Jeg
synes det er et eksempel på stigmatisering og mistenkeliggjøring. Slik jeg ser
det forsøker hun å skape en illusjon, og forsøker å få folk til å godta den.
Vi forsøker alle å skape illusjoner. Og vi bruker de midlene
vi har til rådighet for å oppnå det. Våre barn skaper illusjoner. Og vi biter
på. Vi tror de er snille og greie og flinke. Hele tiden. Slik alle foreldre mer
eller mindre gjør. Men noen av barna våre blir de menneskene Erna vil ta penger
fra. Kanskje det er din datter, hun plasserer i samme bås med de hun mener er kjeltringer. Eller
din sønn. Ikke i dag, men om noen år. Fordi tilfeldigheter ville det slik. Kanskje
blir din sønn eller datter syk. Og faller utenfor. Kanskje vil de en periode oppleve en livskrise som slår dem til jord. Alle de som faller utenfor
er barn av noen. Og ikke bare barn av fattige eller mennesker det er lett å
kalle tapere. Noen av barna våre blir narkomane, eller syke, eller er født med
et handikap. Fysisk eller psykisk. Datteren til Thorvald Stoltenberg ble narkoman. Det tar ikke fra henne menneskeverdet. Eller retten
til å bli respektert. Hun er fremdeles et enkeltindivid. Med alt hva det
innebærer av egne tanker og valg. Og hele sitt hjerte bærer hun alene. Akkurat
slik du bærer ditt.
Det er lett å skape illusjoner. I politikerverden kaller vi
slike illusjoner for populisme. Populismens mål og mening er å få deg til å
fokusere på et lite punkt. Slik at du glemmer det som er rundt deg. Et punkt
kan være av tilsynelatende positiv karakter, som å gi deg mindre skatt eller
billig bensin. Det blir som lokkemidlene butikkene lurer deg inn av dørene med.
Halv pris på sjokolade i dag. At kjøttdeigen desverre er litt dyr, nevnes ikke.
Ved et tilbud om billig bensin, finnes det mange som er
villige til å ofre mye, tror jeg. Det betyr ikke at vi er onde eller dumme om
vi ønsker billig bensin, men at vi alle lever med en blind flekk som er lett å
aktivere. En blind flekk det går an å utnytte for noen. Den billige bensinen
blir som et agn, som skinner så sterkt at det blir det eneste vi ser, og det er
lett å bite på det som frister.
Et annet punkt populistene peker på kan være av mer negativ
karakter. I blant peker de på de som er svakest. Slik Erna har gjort med sine
70kr dagen. Effekten er at de svakeste blir skilt ut fra fellesskapet og blir
veldig synlige, på en negativ måte, fordi de samtidig blir tvunget til å bære moralen og valgene til alle fra denne gruppen på sine skuldre. Men det er deg Erna henvender seg til når hun peker
på de svakeste, slik jeg leser et slikt framstøt. Hun henvender seg ikke til de svake. Og den gruppen du
tilhører, er den som har det rimelig greit, men likevel gjerne vil ha det bedre.
Og derfor blir bedt om å samle seg rundt en pekende finger.
Å ville ha det bedre er noe som ligger i oss alle. Selv vil
jeg ha det bedre. På mange områder. Men likevel har jeg det ganske greit, føler
jeg. Så ønsket om å få det bedre er ikke så sterkt at jeg vil ta maten ut av
munnen til naboen. Jeg vil heller ikke ta maten ut av munnen til naboens barn. Men
om Erna ga meg ei krone eller to av sine 1,4 millioner hadde jeg ikke takket
nei. Det betyr at det finnes noe som heter moral, og verdinormer, som det går an å ta stilling til. Om du titter
inn i deg selv, vil du se at de finnes også der. Dine verdier sitter ikke i
tuppen av Ernas pekefinger, men i din egen evne til å tenke og til å føle. I følelsesregistret vårt ligger evnen til glede og sorg. Men også en liten bit vi kaller empati.
Vi er alle med på å legge listen for hvor vi vil stå i
forhold til verdier. Det mest verdifulle er ikke alltid det du kan eie. Noen
ganger føles det også godt å dele. Når noe verdifullt stjeles, føles det vondt
for minst en. Når noe godt deles føles det godt for minst to. Og det at noe er
godt for flere enn deg selv, er verdifullt.
Det er derfor små barn liker å gi deg gaver. Fordi de opplever det som
verdifullt. Ikke verdifullt i form av penger, men i form av å skape tilknytning. Kanskje er det bare en liten tegning. Av en mor, og en far, og dem selv som står i
mellom dem og smiler, mens de alle holder hender. De som er heldige å ha en
slik familie de kan tegne, tegner gjerne også en sol. En stor gul en, med lange
stråler. Og en blå, blå himmel med en enslig liten sky som ikke er skremmende i
det hele tatt. De mer uheldige har ikke fargeblyanter.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Med blanke ark og fargestifter til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar