Så var vi kommet til midtsommer. I kveld er det
Sankthansaften. Sjøl feirer jeg sjelden St.Hans nå. Men da jeg forsøkte som
flittigst å passe inn i et nabolag kjørte vi fast rutine med grilling sammen
med naboen. Etter møtet med veggen, psykiske problemer og et nytt fokus, er
ikke slike dager så viktige lenger. Ikke er det like viktig å passe inn, og
relasjonen til de naboene jeg har nå, strekker seg ikke lenger enn til å hilse
på. Jeg synes ting fungerer greit, i så måte.
Men uansett hvordan jeg forholder meg til St.Hans, naboer og
livet generelt, så er det likevel midtsommer. Det betyr at sommeren nå går mot
hell. Og det føles litt merkelig. Det føles som om det bare er kort tid siden løvet
spratt og ga grønt til øynene.
Det er ofte vi må forholde oss til at ting er på hell. Det
kan være et ekteskap, en karriere, helsen eller livet. Men at noe går nedover
eller mot sin slutt er ikke alltid bare negativt. Noen ganger er det slik at
slutten på noe samtidig er begynnelsen på noe. Selv om det kan være vanskelig å
se ting på den måten når ufrivillige forandringer står for døren. Jeg skal ikke
uttale meg om hva som kommer etter livet, men jeg vet en del om hva som kommer
etter at sykdom inntreffer. Jeg vet også noe om å miste en trygg økonomi, et
familieliv, vennskap, hjemmet mitt, og jobben. Slike ting kan være strie å
håndtere. Men for mitt vedkommende ble det også en begynnelse. Selv om den
begynnelsen var smertefull. Etter hvert fikk jeg igjen orden på økonomi, fikk
omsorgen for barn, fant et sted jeg kan kalle hjem, og startet å male i stedet
for å arbeide med keramikk som var yrket mitt. I tillegg fikk jeg en ny
kjærest.
Om jeg i dag hadde fått tilbudet om å gå tilbake til det som
var, hadde jeg takket nei. Likevel slet jeg hardt for å ta vare på det jeg eide
av rammer og mønstre da det ble tid for å miste det. Om jeg i dag i tillegg til å få tilbake livet jeg levde,
også hadde fått tilbudet om å bli den jeg var som menneske før møtet med veggen,
hadde jeg takket nei nok en gang. For jeg var grunnere før.
En psykisk knekk krever av deg at du må ned på dypet, og røre
litt rundt i grumset på bunnen. Men et slikt dykk er ikke bare negativt, selv
om du gjerne føler at du drukner. For noen ganger ligger det fine ting der nede
på bunnen av deg selv. Kanskje en liten skatt du hadde glemt. Noe du hadde
mistet. Eller noe du ikke visste fantes. Det kan være noe du oppnår
eiendomsrett til, eller noe du blir i stand til å ta i mot fra andre. Uansett
ville en restart av deg selv medføre at ting ville blitt slettet. Alt du fant i bunnen av deg selv ville bli gjemt bort igjen, og det ville blitt som om det aldri hadde vært der. For mitt
vedkommende, at alt det nye jeg har funnet i livet mitt ville forsvinne. Og
det ønsker jeg ikke. Hele den bevegelsen jeg har vært i de siste årene, ville blitt
skiftet ut med den gamle kampen om å beholde. Og slik kan det ikke være. Jeg er mer enn det å forsvare det jeg har. Jeg
ønsker å være i en bevegelse. Jeg ønsker å se nye ting i meg selv.
Hva slags historie du bærer på vet jeg ikke. Hva som er på
hell i livet ditt, hva om er i sin spede begynnelse, hva du klamrer deg til, og
hva av nytt du får ta i eie, aner jeg ingenting om. Hva du har opplevd av
sykdom, svik, savn, smerte, sorg eller stengsler, vet du langt mer om enn meg. Men
at det finnes muligheter, det vet jeg. Muligheter du ennå ikke har tatt i bruk.
”Fryd ligger og venter på deg, rundt neste sving", synger Anne Grete Prøys. Og
noen ganger er det akkurat det fryd gjør. Sammen med alt det andre du ønsker å
eie, eller bare få berøre så vidt. Så når
jeg skriver på Vannlandet om ting som skjer meg og i mitt liv, så er det det
jeg vil fortelle. At det finnes muligheter. Det er ikke mitt lille liv som er
interessant. Det er det at ditt kan vokse. At du bærer i deg den kraften og
viljen som skal til for å sette deg selv i bevegelse. Framover.
Det er lørdag. Sankthansaften. Været er ikke det beste, men
det regner ikke. Hva du vil gjøre med denne dagen, er opp til deg. Du kan bruke
den til å gremmes, eller du kan bruke den til en fest. Du kan bruke den til å
finne ro, eller la den være et skrik. Du kan fokusere på at sommeren går mot
hell, eller at mulighetene dine ligger framfor deg. Du kan bruke dagen til å plage
deg selv med alt vondt du har møtt i livet, eller glede deg over hva livet
likevel ønsker å gi deg.
Selv skal jeg på butikken med kjæresten, og det får
holde. Jeg skal ta det rolig, uten for mye kjas og mas. I kveld skal jeg la dem
som griller få grille, og de som brenner bål få brenne dem. Jeg skal la
besteborgerne få ha sitt i fred, og de som lever i utkanten av samfunnet få ha
sitt. Mitt lille liv er mitt, uavhengig av hvordan andres er. Og ditt liv er
ditt. Det er ditt om du ligger på sykehus, eller står på en fjelltopp og roper
ut din styrke. Om du er avhengig av rullestol, eller om du sitter på en
motorsykkel og kjenner vinden mot ansiktet. Livet er ditt om noen nedverdiger
deg eller berømmer deg. Om noen gir deg en gave eller stjeler det kjæreste du
har. Det er ditt en midtsommerkveld, og dagen etter. Og dagen etter det. Det
samme er mulighetene. Mulighetene er også dine. De du aldri fikk. Og de som venter bare på
deg.
Bjørn
Dagens link: Jag vill tacka livet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar