Gå mot ljuset,
Skalk.
Dette, er det ordet jeg starter dagens blogg med. Jeg kunne selvfølgelig valgt et helt annet
ord, men det gjorde jeg ikke. Dette, er et helt greit ord å starte en blogg
med, synes jeg.
Hva jeg ellers skal fylle dagens blogg med vet jeg ikke
enda. Jeg kan fylle det med trivielle ting som at jeg har har forsøkt meg på et bytte av kaffemerke, men
det er jo lite spennende å lese om, og lite spennende å skrive om.
Hadde jeg begynt dagens blogg med et annet ord enn dette,
kan det hende jeg hadde endt opp med og ikke nevne byttet av kaffemerke. Jeg
kunne for eksempel ha begynt med ordet du. Jeg kunne ha lagt opp til å si at du
tenker, du er, eller du sa – noe.
Men det kommer sjelden noe godt ut av slike ting. Det blir
mye påstander, som ikke har annet hold enn at jeg har en subjektiv opplevelse
av noe på din bekostning. Ofte er det veldig lett å si noe om andre. En ville
kanskje si noe helt annet, men den som lytter hører kanskje ikke det vi selv
mener å si. Og opplever i blant at det å få en beskrivelse av seg selv er et
angrep. Da har vi ikke helt fått til dette med kommunikasjon. Og så kan vi
begynne å krangle om hva som egentlig ble sagt og hva som egentlig ble ment og
alle skjulte agendaer.
Noen ganger er slike skjulte agendaer å gi et stikk. Da
kaller vi det gjerne passiv aggressivitet. En slik form for aggressivitet er
gjerne rettet mot noen sitt mest sårbare punkt, og er vanskelig å forsvare seg
i mot. Om en adresserer en slik form for aggresjon, får en gjerne høre at det
ikke var ment slik. Du må ikke alltid henge deg opp i slike ting, kan det bli
sagt. Og så kommer det gjerne en liten beskrivelse av hvem du er og hvordan du
reagerer. Det er lite oppbyggelighet knyttet til passiv aggresjon. Passiv aggressivitet er ikke morsomt å bli
utsatt for. Heller ikke aktiv aggressivitet er morsom. I det hele tatt er aggresjoner
ikke morsomt.
Den formen for aggressivitet som er aller minst morsom er
den som fører til vold. Bang, en knyttneve i trynet. En knyttneve i trynet er
et langt mer direkte og hardtslående argument enn passiv aggresjon. Og enda
vanskeligere å få noe positivt ut av. En slik knyttneve kan rettes mot en
fremmed, en venn, en kjærest eller et barn. Sjøl har jeg løpt på noen
knyttnever opp igjennom årene, selv om jeg etter hvert har blitt flinkere til å
unngå dem. Som barn hadde jeg ikke den muligheten. Om en er sperret inne på et
rom med en overgriper er det ikke så mye en kan gjøre for å styre unna. En kan
forsøke å vri ansiktet vekk, men det hjelper sjelden i lengden om plassen en beveger
seg på er begrenset. Knyttneven finner deg.
Å bli banket opp er en rimelig tydelig form for aggresjon,
og resultatet av den kan henge i lenge. Men det finnes en fordel ved den formen
for aggressivitet, vi har noe konkret å henvise til. De som lever i årevis med
passiv aggresjon får gjerne ikke den muligheten. Og det gjelder også barn. Det
er ikke engang sikkert de opplever å bli angrepet, kanskje de bare opplever at
de ikke strekker til. Og at det er deres egen feil.
Det er mange feil en kan gjøre gjennom et liv. Men det å bli
malt i grelle farger, slått, mobbet, eller langsomt og sikkert bli frarøvet all
verdighet, er ikke ens egen skyld. Enten det er foreldre, en sjef, en venn,
ektefelle eller en kjærest som står for overgrepet. Et barn som blir slått, er
ikke ansvarlig for slaget. En kvinne som blir banket opp av sin mann er heller
ikke ansvarlig for volden.
Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å skrive om dette med
aggressivitet i dag. Det bare poppet opp fra underbevisstheten. Om en har blitt
utsatt for vold eller andre former for overgrep, så gjør det ofte det. Uten at
en alltid vet hvorfor. Slik en også blir det en blir, uten alltid å vite
hvorfor. Man bare er, med de minner og erfaringer og de konsekvenser et liv kan
gi. Og mer skal jeg ikke si om den saken. I dag. Det er ikke alltid en trenger å si så jævlig mye.
***
Perspektiv
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar