Blant millioner tanker og verdier

I morges leverte jeg bilen på verksted for service. Og jeg regner med at det blir en kostbar affære, for den er ikke akkurat ny, Golfen min, og det er mye som bør repareres. Litt som ved meg selv, det er mye som skranter ved meg også.  Likevel og på tross av utgiftene jeg får ved service på bilen, føles det godt å tenke på at ting som bremser nå vil fungere som de skal. Det er alltid en fryd å sette seg i bilen etter en service, føler jeg. Det er ren nytelse. Men så er jeg jo en mann som setter pris på de små gleder.

Da jeg dro for å levere bilen møtte jeg yngste datteren min på tråkka, hun kom med nattoget fra Kristiansand. Og nå når jeg selv har kommet meg hjem igjen ser jeg at hun har sovnet, men likevel rukket å installere et trådløst nettverk på dataen før hun møtte Ole Lukkøye.

Tekniske ting er litt skumle, synes jeg. Og i hvert fall når ungene mine tar over styringen. Da blir jeg litt gammelmann. Ikke fullt så gammel som enkelte på min alder føler jeg selv, men likevel med en gryende usikkerhet på nye ting.

Nå er det ikke alt nytt jeg er redd for. Jeg tror i blant at jeg er mer redd for ting jeg kjenner enn det som er ukjent. Det har vært mye nytt å forholde seg til for meg opp i gjennom årene, så jeg har fått litt trening der. Jeg har hatt min del av sykdom, mange nye boplasser og en god del forskjellige jobber. Jeg har møtt mange totale omveltninger.  Før jeg omsider ble keramiker og siden har jobbet med kunst. Men innen kunsten er det også mye nytt en kan forsøke seg på. Selv begynte jeg å fomle litt med pensler for ca seks år siden, og nå har jeg også begynt å lefle litt med samtidskunst og installasjoner. Så på noen felt opplever jeg selv at jeg søker mot det som er nytt for meg. Og det er spennende, og utvidende, og jeg føler at det på en måte holder meg ung, selv om rynkene i fjeset mitt kanskje sier noe annet.

Det er mange som opp i gjennom tidene har lett etter en ungdomskilde. Den som skulle gi dem evig liv. Selv tror jeg ikke noen vil finne den, men kanskje vi kan finne noe annet, om vi leter. Og der er vi ved cluet, det å lete. For om det å lete ikke vil føre oss fram til kilden for evig liv, kan kanskje det å lete i seg selv bli en kilde til et bedre liv.

Om en ikke leter, om en ikke har en trang til å søke, begynner en gjerne å forsvare i stedet. En forsvarer sitt ståsted og sine verdier og sine valg. En forsvarer sin stillesittenhet og sin rett til å hvile på laurbærene. Noen forsvarer også sin resignasjon, andre sin unnvikenhet. Jeg er selv en ivrig bruker av forsvar. Jeg driver et utstrakt missbruk på det feltet. Jeg viker unna ting. Og på mange felt har jeg også resignert.  Men jeg har også en side i meg som leter, og som finner nye felt å prøve ut. Denne bloggen er for eksempel en slik ny ting.  Det ser kanskje ikke så stort ut for mange, men for meg er det en liten del av en større pakke som handler om kommunikasjon og bevegelse og det å bli kjent med meg selv og de stengsler og masker jeg bærer. Kommunikasjon og bevegelse og nye vinklinger er ypperlige midler til å holde en ung. Langt bedre enn rynkekremer, spør du meg.

I motsetningen til Golfen min er jeg ennå ikke kommet dit at det stort sett handler om service og reparasjoner, føler jeg. Golfen min vil aldri vokse eller fornye seg, den vil ikke bli et fly eller en traktor, den har ingen trang i den retning, den vil ikke engang ta vare på seg selv. Den vil kun bli holdt litt ved like om jeg gir den lov, uten at den oppdriver egen vilje i det hele tatt. Men jeg selv kan fremdeles utvikle meg. Og det kan du også gjøre. Vi er ikke maskiner. Vi er ikke roboter. Du og jeg kan ville noe. Vi kan strekke oss, oppover og bortover og innover. På mange felt. Ikke minst på det mellommenneskelige. Ofte skal det ikke mer til enn å begynne å stille spørsmål i stedet for å hevde sannheter vi kanskje ikke engang har tenkt ut selv, bare godtatt. En trenger ikke å reise til fremmede land for å oppleve en forandring, en kan oppleve forandring i seg selv også, kun via viljen til kommunikasjon og bevegelse.

Nå har ikke jeg noen oppskrift på det å fornye seg. Det er ikke det jeg forsøker å gi ved skriblerier som dette. Jeg har ingen krem eller noen avgud jeg kan tilby. Ikke noe Lykkeland. Jeg kan ikke stille noen garantier til noen. Det er ikke en gang sikkert at det jeg sier er riktig. Men det er tanker, mine tanker. Noen bitte, små tanker og verdier blant millioner tanker og verdier som ruver langt mer, eller skinner langt tydeligere.  Jeg tror at noen slike små tanker likevel kan være bra å forholde seg til. Noe som ikke er så stort at det fyller verden, men er så lite at det får plass i sånne som deg, og meg. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  En sang til motet