Da jeg våknet i dag tenkte jeg nesten umiddelbart på hva jeg
holder på med for tiden. Det vil si de kunstuttrykkene jeg arbeider med. I
samme slengen slingret tankene borti Vannlandet og i treffpunktet tittet ordet
jeg ville begynne bloggen med i dag opp. Ordet er historie. Tada, her er jeg, sa
ordet, uten å smile nevneverdig til meg.
Ordet historie kan knyttes opp til mye. Det kan være
verdenshistorien, eller ens personlige historie. I tillegg kan det være et
annet ord for en fortelling som er oppdiktet. Jeg har lyst til å snakke om
hvordan vi bærer med oss historien om oss selv og hva noen av oss gjør med den. For vi
bærer jo alle på en historie. Reell, oppdiktet eller som en blanding.
Historien skrives av seierherrene, er et begrep som finnes i
vår bevissthet. Når det gjelder vår egen personlige historie så blir den vel ikke
nødvendigvis skrevet ned, så her er kanskje bevisstheten mest opptatt
med å forandre den slik at den skal passe inn i det bildet vi vil at andre skal
ha av oss, eller til noe vi føler vi kan leve med når vi møter vårt eget blikk i
speilet. Tenk bare på hvordan du former historien om deg selv i forhold til dine
barn eller venner. Hvordan ting du for eksempel skammer deg over blir utelatt. Hvordan du legger til eller trekker fra når du
fargelegger en episode, og hvordan du rygger tilbake i det detaljene i et minne
plutselig innhenter deg. Det kan være sorg over noe du har opplevd eller sorg
over noe du aldri fikk oppleve som pirket borti huden din, og fikk deg til å lukke dører med smell så sterke og raske at de kunne minne om en trommesolo. Dører som lukkes fordi det på baksiden finnes smerte noen påførte deg, eller du
selv påførte noen. Det kan være et rom som ineholder minner om overgrep, forakt eller svik du vil stenge døren til. Dine egne eller andres. Det kan være sinne og sjalusi og handlingene dette ledet
til. Hodet og kroppen er fulle av minner om vår egen historie. Kanskje kjenner
du på et slikt minne som ingen skal få vite om akkurat nå mens du leser dette. Det
kan opptre som et indre bilde eller som en kroppslig reaksjon. Kanskje bare en
bevegelse med kjevene eller at du skifter stilling i stolen eller flytter på
hånden. Og der, der er minnet nesten helt borte igjen, for du har ikke lyst til
å forholde deg til det, og har lynraskt etablert en sperre for det. Og så skifter du kanskje stilling i stolen en gang til, bare for å være på den sikre siden. Vi har har alle lært oss å bruke kroppen til å lukke dører.
De som er de flinkeste til å omforme sin egen historie har
utviklet kunsten til det vi kaller å fortrenge. Noen blir også det vi kaller
lystløgnere. Vi tenderer alle til å lyve om eller omforme vår historie. Begge
tendensene bærer i seg muligheten for umiddelbar gevinst, så selv om vi
risikerer å bli avslørt tar vi avgjørelsen om å gå rundt et minne i brøkdelen
av et sekund. Gevinsten er det som veier tyngst.
Fortrengning kan
ligge på forkjellige nivå. Den kan ligge på nivået hvor vi fremdeles vet hva et
minne handler om, men at vi ikke vil nærme oss det og har oppfunnet strategier
for å sprette unna som en gummiball i møte med veggen. Fortrengningen kan også
være fullstendig og tilstede uten at vi har valgt det selv eller i det hele
tatt er klar over at vi har fortrengt noe.
Våre minner er vår historie. Det er minnene som kan fortelle
oss hvorfor vi er slik vi er i dag. Det er vår historie som forteller oss
hvorfor vi reagerer som vi gjør på omgivelsene. Så det å fortrenge eller rygge
tilbake for et minne er jo på en måte som å ta bort en murstein i den
grunnmuren som bærer oss. Er vi flittige nok, eller har for mange minner vi
ikke vil vedgå oss, kan grunnmuren ende opp med å ligne en bikube. Eller en
hullete ost. Og det er jo slik at når en svekker en grunnmur kan den komme til
å rase før eller siden. For noen kommer dette raset brått og uventet, for andre
kan det komme som et fall i sakte film og dra seg ut over år. Uansett vil det
gjerne føre til et ubehagelig møte med gulvet. Eller et nakent og smertefullt
møte med seg selv.
Nå er det ikke slik at alle har porøse grunnmurer. Mange
står trygt og godt med en solid kjerne i seg selv. Det er heller ikke slik at
alle porøse grunnmurer raser. Noen ganger klarer en porøs grunnmur å holde oss
oppe til vi dør. Det kan hende at vi utvikler en vaklende og litt unnvikende
karakter gjennom årene, men vi holder oss oppe, ingen skal komme her og si noe
annet. Bærebjelken som reddende engel blir for enkelte trossetninger som at en
ikke skal grave i gammel møkk, navlebeskuing er usunt, eller at vi skal se
framover og ikke bakover. For mitt eget vedkommende tror jeg det kan være lurt
å se seg litt rundt i alle retninger.
Oversikt er ikke det verste man har,
trange rom uten vinduer er langt verre. En altfor velutviklet evne til å
fokusere på det framfor deg kan også fort utvikle seg til skylapper. Skylapper
ble brukt på hester for å ta fra dem sidesyn, slik at de bedre kunne yte det
eieren krevde av dem uten å bli forstyrret. Gå på, stå på. Det hesten fikk var
fravær av valgmuligheter og ansvar. Fravær av valgmuligheter og ansvar kan for
noen virke som en god løsning. For de som har det på den måten finnes lærebøker
og sekter sprekkfulle av sannheter av ymse karakterer. Sannheter kan være gode skylapper. Og de som er villige eller sårbare nok lærer fort at
lydighet og en ferdig oppskrift på Sannheten Den Store gir en langt sterkere følelse av trygghet enn spørsmål gjør.
Det er mange måter å forholde seg til sin historie på. Selv
har jeg valgt å lage kunst av den. Så jeg maler eller former i leire eller
skriver små noveller eller historier. På den måten blir jeg synlig for meg
selv. Kunsten blir mitt språk og mitt vindu inn til meg selv. Vi har alle et språk.
Men det er ikke nødvendig at dette språket skal være for alle. Noen ganger kan
vi bruke symbolspråk, og likevel få fortalt det vi vil for oss selv. På den
måten kan vi forholde oss til ting vi kanskje ellers ville fortrengt.
Om jeg
maler en sirkel kan jeg legge hva jeg vil av betydning i den sirkelen. Jeg kan
putte hele min historie inn i den, og kjenne på alle følelsene knyttet til
minner som oppstår mens jeg maler. En prosess som kan ta flere uker. Samme effekt kan sirkelen min få for deg. Du
kan legge hva du vil i den. Så om du besøker et galleri og ser sirkelen min kan
du i dette møtet også møte deg selv. Om du gir deg tid og rom og vilje. En
trenger ikke alltid å forstå et kunstverk slik kunstneren forstår det. Det er lov til å legge hva en vil i
det. Møtet med et kunstverk er ikke som å åpne en kokebok med oppskrifter, møtet er en mulighet. Denne muligheten kalles frihet. I blant kan det være en grei ting å titte
litt nærmere på begrepet frihet.
I mange år var yrket mitt keramiker. Jeg kan fremdeles nærme
meg leira fra tid til annen, men jeg arbeider ikke lenger som pottemaker. Jeg
lager ikke lenger kopper og boller og fat. Men det er nok mange som har en av
mine små boller likevel. På en hylle eller i et skap rundt omkring i landet står det en liten bolle i blåreire dekorert med en rose. Rosen er hva jeg selv puttet i bollen. Hva de som eier en slik bolle nå eventuelt putter i
den er fullstendig opp til dem selv. Det kan være suppe eller
tegnestifter. Det er ikke jeg som bestemmer hva som skal være der. Og slik kan
du også tenke når du ser et bilde noen har malt. Du kan legge hva som helst i
det. Knappenåler eller en myk flik av hjertet ditt. Hvis du vil. Hvis du tør.
I går kveld skrev jeg:
”Kunst er muligheter, ikke en begrensing. Akkurat
slik mennesker også er.”
Jeg synes i grunnen det er en grei ting å si en
gang til.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link gir deg frihet til å lete etter historien din i et
bilde der du Sitter .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar