Ensomhet, monstre og boller.

I dag er det søndag, det er fastelaven. Det betyr at jeg må bake boller. For jeg kan ikke kjøpe på butikken. Jeg har cøliaki og tåler ikke hvetemel. Selvfølgelig kunne jeg drite i bollene og glemme hele fastelaven, men jeg fikk en sms fra eldste datteren min her en dag:

Fastelaven på søndag. Du baker boller og jeg spiser?

Så da må jeg jo bake. Eller jeg må vel ikke, men jeg vil. For slike meldinger gjør meg glad. Så i dag blir det boller og krem for kjæresten min og hennes barn, pluss mine barn og meg.

Så hvorfor skriver jeg om dette? Hvorfor skriver jeg ikke heller om noe annet? Hvorfor skriver jeg ikke tungt og litt trykkende, slik jeg gjorde i går? Eller ett eller annet om Breivik, Jarle Andhøy og Berserk, alle voldtektene rundt om i landet eller prinsesser og englefjær? Hvorfor er det viktig for meg å skrive om bollespising?

Fastelaven er bra å skrive om fordi jeg gjennom ordene gjør ting synlige for meg selv. Ord hjelper meg til å skille gull fra møkk. Å sette ord på tanker rundt for eksempel en liten ting som fastelaven gjør det mulig for meg å bekrefte viktigheten av at hele storfamilien vår samles rundt boller med krem. For årene går, og ungene vokser og begynner på sine egne liv. Slik kjæresten min og jeg tenker er det opp til oss som foreldre å bære ansvaret for at vi skal samles, og vi vil gjerne ta på oss det ansvaret. Det er vi som skal være samlingspunktet, vi som skal invitere og legge til rette, i stedet for å sitte hjemme og håpe at ungene dukker opp. Og grunnen til at vi vil de skal dukke opp er at det er veldig kjekt å være sammen, og at vi ser det som viktig at et felles treffpunkt blir opprettholdt. Alle trenger en trygg plattform i livet. Gjennom å skape tradisjoner og mønstre håper vi at barna våre skal bringe det videre til sine barn, slik at de også vil bli en aktiv del av vårt liv, ikke bare noe vi får se som bilde på et julekort. For meg er familie noe av det viktigste jeg har i livet. Stolthet, karriere eller sparebøsse er ikke i nærheten av å inneha samme posisjon.

Jeg maser mye om begrepet synlig/usynlig. Om vi ikke tar vare på tradisjoner eller viser at vi vil samles og tar ansvaret for å gjøre det, blir mye usynliggjort i en familie. Samtaler forstummes. Følelser blir ikke ordsatt. En hard kapsel får mulighet til å etablere seg i magen der mykhet er ment å bo. Ingen løser den opp.  Hver og en blir sittende nærmest usynlige på hver sin tue, om ingen våger å gå ned fra den eller invitere noen opp.

Det er mange som sitter enslige rundt om kring i landet vårt. Mange av dem fordi de ikke opplever at det finnes valg, men også mange fordi de ikke våger å velge annet enn å være alene, av en eller annen grunn. Vi har ikke kun noe å vinne i møte med andre, vi risikerer også noe, så vi har alle grunner for valgene våre. Selv har jeg mistet nettverket mitt på grunn av angst, så jeg er i dag det en kaller venneløs. Venneløs er et skremmende begrep for mange, men ikke for meg. Det er kun en beskrivelse på en liten del av livet mitt. Det at nettverket mitt er lite. Det sier ikke så mye om meg som person, om mine egenskaper, håp eller drømmer. Jeg opplever derfor ingen skam i forhold til det å være venneløs, som jeg vet andre kan oppleve, på linje med kontrolltap. Men ensomhet er ikke noe å skamme seg over. Skam er ikke noe absolutt på linje med et tre eller en stein. Skam er en følelse, og følelsene våre lurer oss i blant.

 Jeg opplever livet mitt som ganske rikt nå. Jeg har familien, barna mine, søsknene mine og kjæresten med hennes barn. Jeg har svigermor med hennes mann, en svigerinne og hennes kjærest og barn, jeg har nieser og nevøer. Svigerfar er også del av det hele. Også har jeg gode kollegaer på atelieret. Det blir en del folk det. I tillegg har jeg de jeg er på nikken med. Så ensomheten er kanskje tilstede i blant, men den er ikke altoppslukende, selv om jeg ikke har venner.

Jeg tror ellers ensomhet er en hyppig gjest rundt om kring. Vi snakker ikke så mye om vår egen, men i blant blir det nevnt at andre opplever den. Når det kommer til ensomhet skiller den ikke på fattig eller rik. Ensomhetens spire ligger i oss alle. I frisk og syk, klok og enfoldig. Ung og gammel. Ensomhet kan overvelde deg i en folkemengde og den holder deg i hånden når du er alene.

Jeg skal nå gi deg en liten historie jeg skrev for noen år tilbake. Den er kun et lite bilde. Lik et maleri du lett kunne gå forbi, som henger nesten gjemt bort innerst i en krok på et galleri. En bitte liten klatt med dempede farger som er kun seg selv og knapt nok det, og som du selv må tolke om du stopper opp, om du føler det er bryet verdt. Historien går slik:

MONSTERDRØM

Det pakker seg på. Jeg begynner å bli redd. Redd for hva jeg kan komme til å finne på. Jeg kjenner på en fortvilelse og et sinne, og jeg har begynt å vende det mot meg selv. Det er farlig. Jeg er redd jeg kan komme til å gjøre noe jeg vil angre på. Tankene har begynt å dreie seg rundt muligheter, planer. Og det gjør vondt å tenke slik. Det gjør vondt å kjenne det jeg kjenner. Jeg vil at det skal gå over. Forsvinne.

Folk tror det er så enkelt å være monster, men det er det ikke. Dag ut og dag inn er jeg låst i den samme rollen. Ingenting har jeg å se fram til. Ikke annet enn den lille stunden på kvelden. Akkurat når Lise skal legge seg, i det jeg griper etter benet hennes fra under senga, men bommer, og fram til hun sovner. Det er alt, noe mer har jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få noe mer innhold i livet mitt heller. Alt virker håpløst.

En kveld krøp jeg likevel fram fra under senga bare for i det minste å forsøke noe nytt. Og så satte jeg meg oppå dyna hennes og ventet. Ventet på mørket og leggetid. Det var merkelig. Dyna var så myk i forhold til det harde, kalde gulvet. Og alt var så lyst. Jeg kunne se ut av vinduet. Se trær. Og mellom noen av trærne kunne jeg se vann langt borte. På himmelen beveget skyer seg dovent fra venstre mot høyre. Og det var så høyt under taket. Jeg tenkte at dette kunne jeg venne meg til. Et liv med så mye luft rundt seg kunne jeg virkelig venne meg til. Og jeg begynte å glede meg til leggetid. Jeg tenkte at kanskje kunne Lise og jeg bli venner nå når jeg ikke lenger lå under senga og grep etter foten hennes i det hun skulle legge seg. Men da hun kom ble det klart at det hele var totalt mislykket. Det virket ikke som om hun så meg i det hele tatt. Jeg tror ikke hun helt klarte å skille meg ut fra resten av hva som fantes i rommet hennes, og jeg vågde ikke å si noe. Vågde ikke å gjøre henne oppmerksom på meg. Jeg kunne sagt hei, og noe om ensomheten under sengen, men jeg gjorde det ikke. Det ble for skummelt. Men noe må hun likevel ha sett eller følt, for hun var ikke redd for at jeg skulle komme fram fra under senga lenger. Hoppet ikke lynraskt opp i den med et gys slik hun pleier. Bare satte seg. Satt med bena på gulvet som om det ikke fantes et monster i det hele tatt, og aldri hadde gjort det.

Neste kveld var jeg under senga som vanlig igjen, men alt var ødelagt. Hun satte seg som kvelden før med bena på gulvet. Hun var ikke redd lenger. Jeg ville gripe henne i den ene foten, men kunne ikke. Det var jeg som var blitt redd i stedet. Redd for hva som ville skje om jeg virkelig omsider fikk tak i den. Og slik har det vært siden. Det som før var mitt eneste mål har nå blitt det jeg er reddest for.

Så nå ligger jeg her, dag etter dag og venter på kvelden. Og hver dag tror jeg at i kveld... i kveld skal jeg våge.

Og så vil alt bli bra.

***

Ha en fin dag.

Bjørn  

Dagens link: Monsteret synger