Dører og sort gull

Åtte, kalde minus ute. To og tjue inne. Det føles uproblematisk at det er på stuesiden av vinduet de to og tjue har slått seg ned.

I stuen til kjæresten min har i tillegg til ovnsvarmen også influensadjevelen slått seg ned, så den stuen holder jeg meg langt borte fra en stund. Ødelagte lunger går dårlig sammen med influensa. Variablene blir små før konsekvensene blir større enn godt er. Så får jeg heller leve med den dårlige samvittigheten over at jeg ikke er der og steller for dem. En kan ikke alltid la sin dårlige samvittighet styre alle valg.  

Når en har egne barn som meg, vil en gjerne fjerne all bør fra deres rygger. Slik er det også om en har en kjærest eller andre en er glad i. Og nå snakker jeg ikke om influensa. Influensa er for de fleste en overkommelig utfordring. Men jeg snakker om de store utfordringene i livet, de som også dine nærmeste vil møte. Det som kan slå dem til marken eller knekke ryggen på dem. En vil så gjerne brøyte veg for sine barn og sine nærmeste, og løfte dem over alle juv. Å stille seg på sidelinjen og se dem kjempe er noe av det vanskeligste en kan gjøre. Og en får dårlig samvittighet og kjenner fortvilelsen gripe tak. Men noen ganger må en likevel la sine kjære kjempe sine kamper uten for mye innblanding.

Det er mange kamper vi kan måtte kjempe. Noen ganger er det slik at mennesker rundt meg møter utfordringer i livet som virker uoverkommelige for dem. Enten mennesker i min fysiske nærhet eller mennesker som blir synlige via media. Det er så mange vegger en kan bryne trynet sitt mot, og noen ganger kommer møtet brått og brutalt, mens andre ganger sniker det seg innpå deg nesten så du ikke merker noe før du plutselig våkner en dag og bare må innse at livet på enkelte områder kanskje ikke vil bli det samme igjen.

Liten liste over vegger en kan møte:

Ulykker

Psykopater

Sykdom

Skilsmisser

Vold

Økonomiske problemer

Arbeidløshet

Når en møter en vegg velger noen å sette seg ned. Andre begynner å klore uten mål og mening, gjerne sine nærmeste. Mens atter andre finner en vei gjennom eller over veggen. En vei som noen ganger kan bli veldig lang. Men felles for alle de som møter sin vegg er at de gjerne har blitt kjent med følelsen av noe uopprettelig, og at denne følelsen i kortere eller lengre perioder tar all plass. Slik at en føler livet aldri vil få noe verdi igjen.

Heldigvis er det slik at for de aller fleste får livet likevel en verdi igjen. Ofte gjennom målrettet arbeid, andre ganger gjennom flaks og atter andre ganger gjennom kun å utholde hverdagen til ting plutselig en dag virker litt lysere eller lettere. Kanskje blir verdien annerledes enn før, men ikke nødvendigvis mindre likevel. Å miste synet eller et ben, å miste et håp, et barn eller den du elsker, å miste jobben eller helsen betyr ikke at det er slutt på alt som heter gode følelser. Det bare virker slik. En stund. Ofte lenge. Men det må ikke være slik for bestandig.

For et par dager siden var jeg og så forestillingen Sort gull av Arild Brakstad. Historien han forteller i forestillingen handler om han selv.  Det er en historie fortalt med humor, varme og kraft. Den handler om en oppvekst med tvangstanker, om angst og mangel på egenverdi, og om å føle seg utenfor resten av samfunnet. Men den handler også om en dag å ta tak i monsteret inne i en selv, dette monsteret som han kaller sort gull. Det handler om å bruke kraften i smerten og fortvilelsen og angsten til noe kreativt. Og på den måten bli til noe. Få en egenverdi. Gjennom denne egenverdien blir det vonde han opplevde i barndommen inkorporert som noe positivt i livet hans via kunsten, sier han i forestillingen. Derfor er ikke barndommen og vonde minner bortkastet, men i seg selv av verdi. Verdi ikke på tross av smerten, men på grunn av den.

For meg var det veldig lett å identifisere meg med historiefortelleren, for selv om våre historier ikke er like, bærer jeg også på dette sorte gullet, og har valgt å bruke det til noe kreativt. Det er det sorte gullet som ligger bak bildene jeg maler, det er det sorte gullet som ligger bak denne bloggen.

På innsiden av underarmen min har jeg tatovert en liten tekst. Det står  ”Every wall is a door”. Tatoveringen ble til som en gave fra mine døtre og kjæresten min. Den handler også om å møte veggen. Den handler om å ville kjempe seg til sin plass og å finne mening der all mening har forsvunnet. Den handler om å finne en vei over eller gjennom veggen.

Jeg tror at det i alle vegger en møter finnes en dør. Jeg tror også at det på den andre siden av veggen finnes noe som venter på en, noe en ikke burde gå glipp av. På andre siden av min vegg finnes det mye som gir livet mitt mening. Alle de jeg bryr meg om finnes her. Utfordringer jeg vokser på og gleder som gir meg næring til å strekke meg stadig lenger. I tillegg finnes du. Om jeg ikke hadde funnet døren hadde du aldri kommet til å lese dette. Om ikke Arild Brakstad hadde funnet døren sin hadde jeg aldri fått oppleve forestillingen ”Sort gull”. Om jeg ikke hadde funnet døren hadde jeg ikke kunnet stå ved siden av og gi støtte til mine barn når de møter sine kamper. Om jeg ikke hadde funnet døren hadde jeg aldri kunnet fortelle deg at slike dører finnes. Da hadde jeg fremdeles klort alt og alle i panikk, meg selv inkludert, eller ligget ved foten av veggen og stirret inn i håpløshet.  

Om jeg ikke hadde kommet til den konklusjonen at taushet er ingen løsning hadde jeg vært taus.

Ha en fin dag

Bjørn