I går fikk jeg høre at jeg stigmatiserer. Bakgrunnen for
merkelappen var at jeg hevdet unge menn ikke er så bevisste likestilling som
ryktet skulle tilsi. Jeg hevdet også at hvilket lag av folket du kommer fra har
noe å si i forhold til hvem du er og hvile holdninger du har. Jeg sa i tilegg at
en mann som selv er opptatt av å lage god mat er mer trolig til å hjelpe til
hjemme på andre felt enn på kjøkkenet også, enn om bensinstasjoner er stedet en
henter føden. Eller det var i hver fall
noe i den duren jeg hevdet. Dette er jo tatt ut av en større sammenheng, og
verken hevdet med tyngde eller virkelig gjennomtenkning. Jeg tror som litt
oppsummering at menn generelt er mer på planet ”hjelpe til” hjemme enn de er på
”dette er mitt ansvar også” planet.
Nå er det ingen diskusjon rundt emnet menns holdning til
likestilling jeg er ute etter, selv om jeg tror at vi menn ikke er så prektige
som gruppe som enkelte liker å hevde. Egentlig vet jeg ikke i det hele tatt hva jeg
er ute etter, jeg bare fanget en tanke og begynte å skrive. Det er liksom det
som er greia mi med Vannlandet.
Jeg tror at det som styrer mange menn når det kommer til
likestilling er mer en trang til politisk korrekthet enn en overbevisning.
Grensen for likestilling går ved det punktet der skillet mellom det de kan
komme unna med og det de ikke kan komme unna med ligger. Men som sagt, dette er
ikke en invitasjon til en diskusjon, men heller en stor innrømmelse. For jo, -
ja, jeg stigmatiserer. Der har du meg.
Jeg putter folk i båser og bokser og spann og klistrer
merkelapper på dem til de ligner juletrær. Og det skal ikke så mye til før en
merkelapp finner en eier. Det er bare det at i mitt hode kaller jeg det å
orientere meg. Jeg kaller det å ta inn
over meg det jeg ser og knytte det opp mot den erfaring jeg har ervervet meg
gjennom livet, og så sette ord på det. Ord kan i blant være farlige, for ord har en
tendens til å utlevere noe. Deg selv, eller andre. Erfaringsgrunnlaget mitt er
en samling av egne opplevelser, andre sine opplevelser og det jeg har lest meg
til i media blandet sammen med en frisk dose velutviklet fantasi.
Nå tror jeg ikke jeg er helt alene om denne egenskapen med å
sette merkelapper på folk. Jeg tror vi alle stigmatiserer. Og blir
stigmatisert. Oftest på sviktende grunnlag. Selv tilhører jeg gruppen psykisk
syke. Ikke fordi jeg er spenna gal og løper naken rundt på byen med ei øks
fordi Gud har bedt meg om det, men fordi jeg sliter med angst og en tilbakevendende
depresjon som har fulgt meg gjennom livet som ei trofast bikkje. Angst og
depresjon blir klassifisert som en diagnose og gjør at jeg lett havner i samme
gruppe som den gale mannen med øks i enkeltes bevissthet. Jeg er i tillegg
kunstner. Kunstnere er også en gruppe, og får sin merkelapp på seg som gruppe.
Det er mange egenskaper folk forbinder med kunstnere. Utallige myter. Tilhører
du gruppen psykisk syke i tilegg til å være kunstner kan du gjøre enkelte folk
lykkelige nok til en liten orgasme bare ved å fortelle om det.
Det er nok av grupper å stigmatisere. Innvandrere er vel en
av dem som blir stigmatisert mest i enkelte miljø. I mitt miljø er ikke dette
så vanlig. Selv er jeg vel av den oppfatning at innvandrere ikke er spesielt
mer ensrettede enn andre. Likevel opplever jeg en usikkerhet i møte med denne
gruppen, for de framstår som en egen gruppe i min bevissthet. De er jo
fremmede. Og jeg er litt redd det som er fremmed. Enten det er mennesker eller
billettautomater jeg ikke skjønner noe av. Det som er fremmed får meg til å
rygge litt. Eller trekke meg inn i mitt eget skinn, som en sier. Litt som mine
edlere deler i møte med et kaldt fjellvann. Nå er det ikke så ofte jeg er i
møte med fjellvann, siden jeg ikke går så mye i fjellet lenger. Og det å se på
fjell via tv eller pc har ikke helt samme effekten. Skal tv eller pc ha en
effekt på mine edlere deler må det nok skarpere lut til enn et fjellvann.
Nå er det ikke så ofte jeg er i kontakt med våre nye
landsmenn, som er begrepet gruppen innvandrere ofte blir puttet inn under.
Begrepet er vel ment å virke inkluderende, selv om den mer presise benevnelsen
landsmenn nok er veien å gå om de først skal være inkludert. Er du landsmann er
du landsmann. Gammel eller nye er bare nødvendige tilleggsbenevnelser for å
lage et tydelig skille uten å bli arrestert for det, tror jeg. Det handler om
holdninger, bevisste eller ubevisste. Som når en kvinne blir presentert på tv,
da blir det gjerne nevnt at hun er for eksempel tobarnsmor. Mens knyttet til en
manns presentasjon blir gjerne vekten lagt på hva han har fått til på
karriereplanet. Det er ikke så ofte barna blir brakt på banen for å definere en
mann.
Som ved fjellvannet har ikke folk fra fremmede kulturer
samme effekt via tv som gjennom et virkelig møte, jeg synes det er veldig
fascinerende å se på tv-programmer fra fremmede kulturer. Det er først ansikt
til ansikt jeg kan kjenne på en usikkerhet. Jeg blir litt keitete. Og urolig. Sånn
som jeg var i yngre dager når jeg møtte pene jenter. Eller jeg blir nå når jeg
møter folk jeg ikke kjenner som ikke er innvandrere, bare fremmede for meg. Og
dette skyldes vel mer fremmedfrykt og en sosial angst enn stigmatisering.
Jeg tror at de jeg stigmatiserer mest finnes blant gruppen
menn, som jeg begynte denne dagens blogg med å si. Jeg synes disse mannegreiene
er vanskelig. Jeg forstår ikke helt det kjønnshysteriet som enkelte er forkjempere
for, dette at vi skal være så opphengte i en kjønnsrolle og de mønstrene og symbolhandlingene
det blir krevet at mannsrollen må inneholde. Jeg opplever at det blir vanskelig
å skille kjønnsroller fra maktroller. Det skulle da være nok å være folk, synes
jeg. Men det er det ikke. Jeg tror ikke for eksempel seksualiteten vil lide
under at vi menn vasker opp. Gjør den det bør støtet og energien settes inn mot
en slik holdning og ikke mot retten til å slippe å vaske opp fordi en er mann.
Jeg opplever at dette snakket om kvinner og menn fra mars og venus som var på
Skavland forleden dag, og som var utgangspunktet for samtalen denne bloggen
springer ut i fra i dag, ikke handler om å ta vare på mennesker, men å ta vare
på roller. Maktroller. Vi menn vil ha makt. Og vi bruker de midlene vi kan for
å rettferdiggjøre dette uten at det skal kunne klistres på oss at vi vil ha
det. Noen menn er selvfølgelig verre enn andre.
Jeg har problemer med maktmennesker. Jeg synes de er skumle.
Jeg bør selvfølgelig skille mellom mine personlige erfaringer og det mer
generelle, men jeg har jo den muligheten at jeg kan være personlig her, så
hvorfor ikke. I blant er det godt å skrive ut av seg ting. Det en setter ord på
har den effekten at det gjør ting tydelige, også for en selv. Derfor går jeg nå
fra å skrive om det litt generelle rundt likestilling til mitt eget personlige
erfaringsgrunnlagg rundt maktmennesker.
Et personlig erfaringsgrunnlag kan gjerne hjelpe deg til å
spotte ting raskere enn en ville gjort uten den samme erfaringen. Har en for eksempel
dumpet borti en psykopat eller to på sin vei gjennom livet, burde det være
lettere å kjenne igjen noen mønstre enn om en bare har lest om det.
Skal jeg gå virkelig ned i min personlige historie skyldes
kanskje min skepsis til en liten gruppe menn litt for mye psykisk og fysisk
vold i barndommen enn det som godt var, uten at dette nødvendigvis har noe med
tankene rundt likestilling å gjøre. Det blir som en som kommer fra krigen og
har med hjem en Posttraumatisk stresslidelse. Livet blir liksom ikke det samme
lenger, når forsvarsverkene høgger tak i deg i dagligdagse situasjoner, og alle
alarmer hyler ut flykt eller angrip. En er liksom ikke i krigen når en møter et
blikk på supern. Det er ingen som er ute etter å drepe deg eller presse deg ned
i gjørma og ta fra deg all verdighet eller kontroll. Likevel kan det i blant
være vanskelig å forstå at de ikke vil ta deg når alarmen går.
Nå ble dette et langt innlegg. Jeg har blitt frarådet å ikke
skrive for langt, men jeg skriver i vei uten et egentlig mål, og noen ganger
blir jeg litt vel ivrig. Uansett får jeg
vel avslutte.
Bjørn
Dagens link: PTSD
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar