I dag holdt jeg på å ha syltetøy i koppen i stedet for
kaffefløte. I tillegg våknet jeg en time før klokka begynte å hyle ut sitt
hysteri, og attpå til med skallebank. Så da var det vel som seg hør og bør bare
riktig at jeg i tillegg fant ei frodig, rød kvise på haka som gliste skadefro
mot meg på da jeg plirte mot mitt eget, trøtte speilbilde på badet. ”Oh yea, baby, give it to me”, kunne jeg høre
kvisa innynde seg med sin mest forføreriske stemme og jeg beit på og begynte å
klemme og skvise det beste jeg kunne. Men det var selvfølgelig for tidelig, så i
stedet for ei frodig kvise har jeg nå et illrødt krater jeg stolt kan ta med
meg videre ut i denne torsdagen.
Når man har dradd over førti år forbi ungdomstiden så synes
jeg det er på tide at en bør få slippe kvisehelvete. Dette burde vært lovfestet
for lenge siden. Det får holde med at rynkene har inntatt scenen, om en ikke
skal være nødt til å dra rundt på pubertale fyrtårn blinkende fra hengemaska
også. Det får da være måte på. Men kanskje er det noe i det at en med årene
begynner å gå bakover igjen, mot sin egen barndom. Noe som jo blir festlig så
det holder. Jeg har jo tittet på verden via tv-skjermen, så jeg vet hvordan
gamle, siklende menn ute av kontakt med det meste forholder seg til
virkeligheten i sine urinflekkede, grå bukser når tida har begynt å gå bakover.
Så da er det vel for meg bare å innstille seg på å gjenoppleve førtiårskrisa,
fortsette videre bakover via for tidlig sædavgang og over til Tena up and go
for menn og ende opp med at noen nesten like sliten som meg selv forer mitt
aldrende, kvisete, rynkete, siklende fjes med grøt fra skje. For jeg forventer
jo ikke akkurat at en yppig pleierske i sexy, hvitt outfit vil komme og dytte
en frodig pupp opp i fjeset på meg etter at hun har pudret min ikke helt
spenstige stuss.
Det er mange måter en torsdag kan starte på. Dette var min.
Jeg innbiller meg at din ikke er helt lik. Som meg sitter du nok ikke og hakker
på et tastatur og skriver ned det som måtte falle deg inn. Heller har du
kanskje ikke ei kvise du tvinges til å kjempe med. Men jeg er sikker på at du
har ditt og dine kamper likevel. Skulle jeg håpe noe på vegne av deg, håper jeg
du våknet mykt. At du fikk tid til å strekke deg og kjenne på at dette blir en
fin dag. Og at det etterpå blir det.
En kan alltid lage seg bilder i hodet, men når det kommer
til stykket vet jeg jo langt fra hvordan denne dagen din starter. Om den
starter brått og hardt eller mykt og langsomt. Kanskje den starter via varme føtter
mot et kaldt gulv på vei til et lite morrapiss, en dusj og det badet ellers
måtte by på av mulige rutiner, for så å fortsette mot kjøkkenet og en mer eller
mindre rask frokost før du kaster deg rundt og løper mot en eller annen jobb
som krever margen din. Kanskje må du ta deg av småbarn først, eller sloss med å
få en tenåring ut av senga. Kanskje går ikke ting fullt så fort som du kunne
ønske, så stressnivået øker som en trykkoker ute av kontroll. Kanskje tvinges
du til å ta det rolig, fordi du må over fra sengen til en rullestol før ting
begynner å skje. Kanskje starter dagen med et fargerikt utvalg forskjellige
piller som må til for at kropp og sjel skal fungere så godt det lar seg gjøre. Kanskje
våkner du opp med den samme depresjonen du tok med deg til sengs kvelden før.
Eller du våkner med smerter i kroppen. Uansett møter morgenen deg. Uansett skal
du nå forholde deg til hverdagen før du igjen kan krype under dyna og finne
dine drømmers regnbuer.
Hos meg er vi to som bor sammen, min datter og meg, og snart
vil hun stå opp også. Trøtt i trynet. Og jeg vil møte henne med en vennlig
morgenhilsen. For en vennlig morgenhilsen er noe alle kan velge å starte dagen
med. Enten den kommer i sengen overfor en ektefelle eller kjærest, på kjøkkenet
eller på jobb. Og om vi ikke har noen og gi den til kan vi gi den til oss selv.
Det vi gir til oss selv er viktig. Om vi ikke er i stand til å gi oss selv en
vennlighet bør vi vurdere om vi ikke har et felt i livet vi bør titte litt
nærmere på. For her ligger det muligheter.
Steder som ligger brakk kan jo ofte ligge brakk kun på grunn av uvaner,
så et skifte av vaner kan gjøre underverker. Litt næring og oppmerksomt er
kanskje alt som skal til. Litt TLC, som de sier i det store utlandet; Tender
love and care. Jeg synes det er fint begrep. Og det funker å gi også til andre,
ikke bare til oss selv. Det funker til og med å gi sin egen torsdag litt TLC,
slik at den blir litt finere fargelagt enn den i utgangspunktet så ut til å
ville bli. Det er ikke alltid så mye som skal til. En kan starte med en litt
vennlig morgenhilsen til noen. Og en kan forsøke å se de menneskene en møter
gjennom dagen. Gi en eller annen en kopp kaffe uoppfordret, eller et annet tegn
på at du setter pris på dem. Forsøke å fokusere på hva en selv kan gjøre i
stedet for på hva andre lar være å gjøre for deg. I løpet av dagen vil de små
positive valgene våre samle seg i magen som en varm, myk, god følelse, og
erstatte den knuten vi kanskje ellers bruker å pleie. Så, når en kommer til
middag, går det an å tenne et lite lys på bordet, enten en spiser alene eller
sammen med noen. Det er ofte kun de små tingene som skal til før en føler seg
litt bedre. En trenger ikke flytte fjell eller forandre på alt for at en skal
merke en forskjell.
Nå fikk jeg nettopp en sms med morgenhilsen fra kjæresten
min. Og min jordbærsyltetøyfrie kaffe er drukket opp. Den siste skvetten var
blitt godt kald. Hodet mitt verker ikke like mye som det gjorde da jeg sto opp,
og i noen minutter glemte jeg kvisen som gliste så skadefro for en bare en
liten stund siden. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg glemte den et lite
øyeblikk eller ikke, men jeg kjenner at den har mistet litt makt over meg nå.
Kanskje skyldes det kun at den ikke fikk oppmerksomhet. For det er jo slik i livene våre at det vi
fokuserer på er det vi ser. Jo mer vi fokuserer jo mindre får vi med oss av det
som ligger rundt.
I dag skal jeg i et lite møte med noen kollegaer og snakke
om noen planer rundt et kunstprosjekt. Det gleder jeg meg til. Til middag skal
jeg ha fiskeboller. Det hadde jeg i går også, men jeg lagde nok til to dager.
Så jeg gleder meg til å spise uten å måtte bruke så mye energi på å gjøre i
stand. Dermed har jeg minst to ting å glede meg til i dag. De er ikke så store
disse to tingene, men de er der.
Jeg håper at du også klarer å finne et par små ting å glede
deg til i dag. Men om det skulle by på problemer, kan du jo glede noen andre i
stedet. Det pleier å gjøre samme nytten.
Ha en fin dag
Bjørn
Dagens link ligger her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar