Dette er en god morgen. Jepp, jeg kjenner det, så det er
liten åpning for tvil rundt det temaet. Hvorfor det er en slik god morgen er
jeg derimot ikke så sikker på, for den er ikke så veldig forskjellig fra andre
morgener. Bare at den startet litt senere. Og at sola skinner ute. Pluss at
mitt lille skrivebordsakvarium fant sin form i går, og ventet på meg da jeg
satte meg ved skrivebordet. Og det er kjekt å se at ting og tang fungerer i det, selv om det ikke inneholder tang. Både
fisk og reker lever og ser ut til å trives. Så slik som dette ser min morgens fokus
ut, pluss at kaffen smakte.
Hva som gjør en morgen bra eller dårlig er ikke alltid så
godt å si. For mitt vedkommende starter jeg stort sett ganske rutinemessig.
Rutiner er bra, synes jeg. Rutiner gjør meg mer organisert, og jeg slipper å ta
stilling til hvert eneste lille valg jeg kunne bli stillt overfor. Når jeg skal velge ting hele tiden velger
jeg ofte det som gir meg minst angst. Ikke bestandig, men ofte. Jeg er ikke
sikker på om de valgene jeg gjør på et slikt grunnlag er de beste valgene sett i
en større sammenheng, men jeg er i stand til å nyte en søndag formiddag med
dens bitte lille stillhet, jeg trenger ingen kransekake eller serpentiner for å
oppleve et snev av velvære, så noen riktige valg har jeg nok gjort.
Kanskje det er kun
kjemi som avgjør hvordan følelsesleiet ligger når en står opp. Hvis ikke det
første en møter når en kommer seg ut av senga er en sur partner eller en hyper
skrikerunge som har lurt seg til å spise sjokolade før frokost eller at en
setter foten i en bikkjedritt fordi ingen husket å lufte ulldotten kvelden før.
Da er leiet allerede lagt, kanskje. Men om dagen starter helt ok uten
overraskelser så er jo ikke hver dag lik likevel, selv om en har etablert
rutiner. Noen dager er bare bedre enn andre. Så det er vel kjemien som kommer
trampende inn i bildet. Balansen i hjernen eller whatever.
Om jeg skulle sette en farge på en bra morgen ville jeg fått
problemer, for en god morgen består av flere farger for mitt vedkommende, kjenner
jeg. Uten at jeg skal påstå at jeg har tenkt over det før. Men nå tenker jeg
over det. Det er pinadø mye en skal være nødt til å tenke over på en søndag.
Jeg tror denne
morgenens farger går litt i retning av Jamaica, litt rastafari, eller kanskje
ikke fullt så kulørsterke, kanskje mer Cuba. Med innslag av gult og lyseblått.
Litt slitt ned av vær og vind og tid. Enda jeg ikke er så glad i blått. Og i
hvert fall ikke i gult. Men alt har kanskje sine unntak. Så knyttet opp til denne
dagens morgenfarger har følelsene mine altså tillatt meg to unntak. Sånt er
verdt å merke seg. Kanskje det initierer åpningen mot noe.
Fyll ut dine egne svar:
Hvilken farge har denne dagen?:
Hvilken farge eller farger består en god morgen av for deg?:
Hvor i livet tillater følelsene dine deg å gjøre unntak?:
Er unntak en positiv ting?:
Klarer du å skille mellom mulige positive unntak og det å gå
på akkord med deg selv?:
Hvor i hverdagen går du oftest på akkord med deg selv, men
kaller det kompromiss eller lignende?:
Kan slike spørsmål som disse ødelegge en ellers god morgen, litt på
linje med å tråkke i bikkjedritt?:
I så fall hvorfor? Eller hvorfor ikke?:
Nå er det slik at jeg sitter på svar til alle disse
spørsmålene jeg listet opp. Likevel er det ikke slik at jeg sitter på Svaret.
For hvert menneske har sine egne svar. Vi er alle minst like mye forskjellige
som vi er like.
Ofte skyldes de forskjellige svarene vi bærer som hevede
faner gjennom tilværelsen vår, det at vi stiller forskjellige spørsmål. Mens på
den andre siden skyldes de forskjellige svarene minst like ofte at det ikke er
vi selv som stiller spørsmålene, men noen andre. Og disse de andre fronter
spørsmålene sine så overbevisende at vi lures til å tro at det er vi selv som
har hostet dem opp, samtidig som at svarene allerede er gitt og ligger og
skinner som fristende kråkesølv i et ellers grått steinbrudd. Det steinbruddet
er livet vi lever sammen med bekymringene og pliktene våre, hverdagene som
består av kjas og mas og burfugler i alle former og kulører og regninger som skal
betales på ett eller annet vis og ofte med siste rest av hjerteblod. Noe som
igjen lett kan føre til at vi glemmer langt viktigere spørsmål. Det finnes jo
en grense for hvor mye vi kan ha fokus på når vi skimter et glimt av kråkesølv.
Noe populistene har oppdaget og nyttegjør seg med den største selvfølge.
Kråkesølv kalles også glimmer. Ordtak: Alt som glimrer er ikke gull.
En søndag, slik som i dag, hvor solen skinner ute, har
populistene liten påvirkningskraft med sitt glimmer her hos meg. Det er ikke der fokuset mitt
er. Fokuset ligger på ting som er gode. De små tingene. En melding fra
kjæresten min som lå og ventet da jeg åpnet telefonen. Stillheten i stuen min,
som kun brytes av lyden fra tastaturet og sildrende vann fra alle akvariene
mine. Lyden av glade barn i etasjen under. Tanken på at døtrene mine sikkert har det ok der de er. Noen som klikket ”liker” ved noe jeg skrev på
facebook. Ikke alle gleder stiger til himmels med pauker og fanfarer. Noen
gleder er så små at en nesten ikke definerer dem som gleder. De er så små at en
nesten ikke merker dem. Men de er der. Lik den vakre buen i et øyenbryn du så
hos noen som gikk forbi deg i byen. Det er ikke store gleden å se noe slikt,
men den er der likevel, lik fargene i en sommerfugl eller de hvite, myke
nyansene i en lilje. Og vi kan løfte slike bitte små gleder opp på et høyere
nivå om vi vil. Det er ikke tungt. Ikke i det hele tatt. Vi har alle den
styrken som skal til. Alt vårt kav og mas og krav og bekymringer og
utilfredshet og livets svik og all vår lengsel er mye tyngre å bære. Likevel er
det dette vi ofte velger å heve, velger å se på, mens ryggen vår langsomt bøyes
under vekten.
Vi trenger ikke kraner for å bære nytelsen over løvet når
det springer ut om våren. Vi trenger ikke taljer for å løfte hjertet når noen
smiler til oss. Vi har ikke behov for en truck når vi nyter en ristet brødskive
med syltetøy. Alt vi trenger er et fokus.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Svantes lykkelige dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar