Har du besøkt bloggen min et par ganger, har du kanskje fått
med deg at jeg driver med akvarier på fritiden. Kanskje har du også fått med deg at jeg har en
forkjærlighet med hensyn til fisk fra Malawisjøen i Afrika. Jeg har fem akvarier, to av dem
med forskjellige sorter fra Malawi. Fisk
fra denne sjøen er ganske aggressive, så jeg har vært nødt til å flytte en hannfisk,
en skambanka Labidochromis sp.Perlmutt fra hvor den hadde sitt hjem. For ikke å dø har den gått i et lite karantenekar
en måneds tid. Men for et par dager siden fikk den et nytt hjem sammen med en gruppe Pseudotropheus saulosi,
og dette ser ut å fungere fint. Noe som ikke er en selvfølge når det kommer til
denne gruppen fisk fra Malawi, som kalles Mbuna. Lykkelig er i hvert fall jeg.
Å ha dyr krever et ansvar. Enten det er fisk slik som jeg
har eller dyr med pels eller fjær. Og en blir ganske knyttet til disse dyrene.
Dyrene betyr noe for oss. Det er ikke uten grunn at de i blant trekker hunder
eller katter inn på gamlehjem eller i barnehage. Dyrene får oss til å roe ned,
og det er bevist at i et positivt møte med dyr får de hjerterytmen vår til å
senke seg. Kanskje noen også kan huske pausefiskene på NRK. Det var ikke mye
stress med dem.
I dag vinket en nabo på meg. Han sto med en hundelenke i
hånden, og klarte ikke helt å finne ut hva han skulle gjøre med den. Og han var
uklar i sitt forsøk på å forklare hva det gikk i. I blant får han det litt vanskelig med
ting. En annen gang jeg kom forbi klarte han ikke å få låst opp døren sin, så
jeg måtte hjelpe han med det. Jeg vet nå at denne mannen har hatt et slag, bor
alene og at det har skapt en del problemer for han. Det han ville ha meg til å
gjøre denne gangen var å bli med inn for å feste lenken til halsbåndet på
hunden hans. For han fant ikke selv ut hvordan han skulle gjøre det. Nå skal
det sies at hunden er en Mastiff, det vil si en koloss på rundt 90kg og en
skulderhøyde på opp mot 75cm, så jeg må innrømme at hjertefrekvensen ikke
akkurat roet takten da jeg nærmet meg dette beistet. Men ting gikk som det skulle, lenken ble
festet og mann og hund fikk seg en tur ut.
Denne hunden har nok veldig mye å si for sin eier. Den gjør
sitt til at han kommer seg ut av stuen, og han får brukt kropp og hode, noe som
ikke minst er en fordel om en skal restituere seg etter et slag. Fiskene mine
har kanskje ikke den samme viktigheten i livet mitt som hunden har for naboen,
men er likevel viktige for meg.
Vi har alle levende ting rundt oss som er viktige for oss.
Noen har dyr, noen har mennesker. For noen er menneskene rundt dem nære, for
andre er nærhet til mennesker et savn.
Men i oss alle dunker det et hjerte. I alle menneskers hoder
finnes det tanker. I alle mennesker finnes det følelser. Det spiller ingen
rolle om du har hatt et slag og ikke klarer å låse opp døra lenger, om du er
narkoman, lege, kunstner, husmor, asfaltarbeider, gammel eller ung. Vi er
uansett mer like enn ulike. Så det som definerer forskjellene er ofte hva vi
omgir oss med av eiendeler og statussymboler, verdier og valg av handlinger.
I dag var jeg hos tannlegen, for siste gang denne runden.
Tannlegen min er ei hyggelig dame, som alltid tar seg tid til å prate litt. Første gang
vi møttes endte vi opp med å si noen ord om menneskeverd, før hun begynte å
stikke sprøyter i munnen min og min del av samtalen mer eller mindre
forstummet. Hun sa at for henne hadde alle mennesker samme verdi. Og jeg følte
hun mente det hun sa.
Jeg likte denne tannlegen. Å gå og få stelt tennene har
derfor vært en helt grei ting. Jeg følte meg ivaretatt. Å føle seg ivaretatt er ikke det verste en kan
føle. Det koster heller ikke så mye. Det skal bare noen få ord til. Og en
følelse av å bli sett. Jeg lurer likevel på om jeg hadde følt det
samme om det var en proktolog jeg hadde vært til behandling hos, uansett hvor
mye han så av meg.
Ha en fin kveld.
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar