Den smale sti, eller vei.

Noen ganger når veien er veldig smal, stopper jeg bilen for å slippe fram en bil som kommer i mot. Eller i blant gjør noen det samme for meg. I slike situasjoner synes jeg det er greit å hilse og gi et smil. I mitt hode faller det inn under kategorien vanlig høflighet. Men ikke alle ser det på den måten. Noen ser ikke en gang på deg om du slipper dem fram, de bare kjører.

I blant gir jeg uttrykk for at dette irriterer meg, om jeg for eksempel har en passasjer i bilen. Og har fått respons på irritasjonen fra passasjerene mine som at folk har det travelt, eller er opptatt med å tenke på noe annet. Og det betyr da ikke så mye, får jeg høre. Slutt og mas, sier de.

 For meg er ikke det å tenke på noe annet en unnskyldning for mangel på vennlighet og høflighet, men nettopp det som er problemet: Folk tenker seg ikke om. Folk er ikke opptatt av de menneskene som er rundt dem, men kun sin egen, lille verden og sine egne behov.

For hva er det som er så energikrevende med å gi et smil eller heve hånden til en hilsen om noen slipper deg fram i trafikken? Hvor mye konsentrasjon må det til? Og hva er det som gjør det så anstrengende å bruke blinklyset der det er ment at blinklyset skal brukes? Selvfølgelig kan en glemme slike ting, men det skjer oftere og oftere, føler jeg, så jeg opplever det som en trend.

Jeg plasserer det å unnskylde slike trender som noe en kan putte i samme bås som når noen gir mennesker en karakteristikk som sier at de er så snille, fordi de aldri sier et vondt ord. Det vil si samlingsbåsen for misforståtthet. Jeg har aldri tenkt på snillhet som noe en ikke gjør. Jeg tenker på snillhet som noe en gjør. Som en aktiv handling. Å ikke si et vondt ord blir mer som en fraværenhet, føler jeg. Som og ikke å ta stilling til noe.

Det blir som med babyene til folk, misforstått beskrivelse. Jeg har så snilt barn, sier enkelte foreldre, han eller hun gråter nesten aldri. Vil det da si at barn som gråter er slemme?

Det er ikke så veldig mange år siden vi brukte ord som De og Dem. Høflighetsform, ble det kalt. Nå er slike ord stort sett en saga blott. Og bra er vel det, for det var vel en etterlevning fra tiden da folk fra små kår sto med lua i handa. Ordne ble dermed et redskap for å skille status. Enten det var mellom fattig og rik eller ung og gammel. Men selv om slike begreper forsvinner behøver jo ikke all høflighet eller omtenksomhet forsvinne også?

Da min forhenværende svigerfar var på min alder brukte han å si at om han ble som visse gamle masete folk så skulle vi skyte han. Kanskje jeg selv nå har kommet i båsen ”gamle, masete folk”. Kanskje det er på tide å skyte meg.

Ha en fortsatt fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jepp, den ligger her.