Torsdag!
Here we go!
I går røyk giret på bilen. Plutselig virket bare tredjegir,
og girstanga føltes som om den hang kun i ei slintre. Heldigvis var det nært der
jeg bor, så jeg klarte å komme meg hjem på tråkka med et nødskrik, og det var
bra, for jeg hadde bilen full av matvarer. Den siste motbakken måtte jeg
utfordre flere ganger for å komme opp, det holdt hardt i tredje gir. Og det var
biler bak meg og derfor på med nødblinker og hele pakka. Så var det å ringe Falken da,
og bli taua på verksted. To dager etter at bilen var på service. Og etter at
jeg kun en time tidligere hadde vært på det omtalte verkstedet og avtalt ny
time for feil som ble oppdaget da de hadde servicen. Og kun en halv time etter
at jeg sa til kjæresten at nå er det vel ikke lenge før clutchen ryker. Og så
røyk giret i stedet, enda jeg hadde banket tre ganger i bordet (d.v.s.
treskallen).
Men ikke nok med det. Perlmutten min døde også. Og for de
uinnvidde er Perlmutt en fisk fra Malawisjøen. Etter å ha pleiet den i over en
måned fordi den ble banket opp av en annen han er den nå blott et minne. Bare en liten uke etter at den
slapp ut av karantenekaret, ble det kroken på døra, jeg måtte avlive den.
Sykdomstegnene dukket opp fort, og ble veldig tydelige, så det var ikke noe
poeng i å la den lide. Alt tydet på malawibloat, eller bukvannsott, som er en
sykdom som angriper indre organer, og som det er lite å gjøre noe med. I dette
tilfellet sannsynligvis utløst av for mye stress. Også fisk får sykdommer som
kan utløses av for mye stress, sykdommer som har navn, og som en må forholde
seg til om en er akvarist.
Og ikke nok med det heller, for plutselig røyk pæra i lampa
jeg har over sofaen, og jeg hadde ingen ekstra pære på lager.
Nå er vel ikke dette med lyspæra egentlig noen stor greie,
men vi lever jo med ordtak som at en ulykke kommer sjelden alene, så der har du
den. Nå venter jeg bare på hva mer som skal skje.
Når vi skal forklare hvor kloke og rasjonelle vi er, nevner
vi ofte årstallet vi lever i. Nå lever vi på to tusentallet, sier vi, og det
skal bety at vi burde ikke være overtroiske. Men overtroiske er vi likevel, oh
yea, kom ikke her og si noe annet. Noen ganger er vi så overtroiske at vi ikke
tør å nevne ting vi er redde for en gang, for da kan det komme til å skje, tror
vi. Enten med oss selv eller med noen vi er glade i. Eller i det minste vil vi være på den sikre
side, så vi holder kjeft. Eller vi kjenner i hvert fall på noe om vi på tross
av frykten for sammenhenger nevner at vi er redd for sykdom eller død eller
fordervelse. Som om at det å si kreft skal utløse kreft, for eksempel. Eller vi
klarer ikke å la være å tenke over det om en svart katt går over veien, selv om
vi er raske til å forsøke å rasjonalisere følelsene våre. For det handler om
ting vi føler eller tror, det handler ikke om sannheter. Overtroen ligger og
lurker med blottet tanngard like under huden, og venter bare på å finne et
nakent sted hvor den kan bite til. Og nakne områder finner den mange av.
Så hvorfor finnes denne overtroen fremdeles? Hvorfor spytter
vi tre ganger – tvi, tvi, tvi – banker i bordet eller slenger salt over
skulderen? Hva er det i oss som gjør at vi trenger troen på at ting henger
sammen eller at det finnes ”ting mellom himmel og jord”? Er det frykten for
døden, trangen til evig liv i en himmel med engler, eller håpet om å få leve
som gjenfødt som ligger bak det hele? Er det frykten for Helvetes ildebrann?
Eller handler det kun om å forsøke å få kontroll over det ukontrollerbare, på linje med det som ligger bak tvangshandlinger?
Om det å si ordet døden skulle kunne ta livet av oss, hva da
med å lese ordet døden? Har det samme effekt? Vil djevelen med sin ljå komme om
du leser ordet døden? Eller hva om du nå leser ordet død ikke bare inni deg,
men sier det høyt? Eller sier kreft? Betyr det at du nå er ille ute?
Ikke? Ok, da forsøker vi. Si ordene høyt:
Død
Kreft
Jepp, der var det sagt. Så nå er spørsmålet om du med hånden
på hjertet kan si at du ikke kjenner på en bitte liten uro. Eller om du lot
være å si ordene høyt. I så fall er spørsmålet hvorfor du ikke sa dem høyt. Var
det en tilfeldighet at du ikke sa ordene høyt, og ikke en motstand som holdt
deg tilbake, skal du få en ny kjangse:
Død
Kreft
Og igjen:
DØD
KREFT
Om du nå våget å si ordene høyt, og likevel ikke kjente på noe,
vil du kanskje ikke kjenne på noe senere heller. Eller om du kjente på noe, så
kanskje du ikke kjenner på noe om du senere sier ting som ikke er fullt så ille.
Du har jo allerede sagt det verste uten at det skjedde en katastrofe. Nesten alt
annet vil bli småplukk i forhold. Influensa blir et ord du kan gå og smånynne
på, tralalalala.
Det du nå har erfart er et lite møte med eksponeringsterapi
for å kvitte deg med en liten tvangstanke, lik en enkel utgave av det de viser
i tv-serien Psyk forandring.
Og dermed er denne timen over.
Betal i skranken, og velkommen tilbake ved tilbakefall.
Hjemmeøvelse.
Her kan du fylle inn egne ord du er redd for å si, og så si
dem hver morgen og kveld.
1
2
3
Om du etter en stund skulle føle at du MÅ si ordene dine hver enste kveld, og at forferdelige ting vil skje om du lar være, bør du finne på noe annet. For eksempel skrive blogg. Men bare når du har lyst.
Ha en fin dag
Bjørn
Dagens link: Jack
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar