Pupp

Så var det helg.

Helgen skal brukes til nesten ingenting.

Men litt blogg får jeg forsøke å få gjort, selv om hodet føles forbausende tomt på morrakvisten. Så hvordan skal jeg finne noe å skrive om?

Et raskt blikk mot overskrifter på startsiden.no forteller meg at far bør være aktiv når ungene skal vennes av med nattpupp. Løsningen skal være at far står opp og trøster når ungen setter i gang med å hyle etter nattmat, mens mor får sove. Og det er jo vel og bra, selv om jeg ikke føler for å gjøre dette til et stort tema her og nå. Jeg er hundre prosent for ansvarsfordeling i forhold til barn og oppvekst, men jeg føler meg litt ferdig med sånne puppegreier, i det minste når det kommer til amming.

Det er mye en blir ferdig med etter hvert. Kanskje er det enda mer en burde bli ferdig med.

Ting jeg føler meg ferdig med:

Skiturer

Lekser

Bleieskift

Ting jeg burde være ferdig med:

Illusjoner

Spising av sjokolade om natten

Skråsikkerhet 

Disse puppegreiene fikk meg til å tenke på da ungene mine var små. Begge døtrene mine hadde en tid astma. Heldigvis vokste de det av seg, men det medførte at de måtte få medisiner da de var små. Det fikk de blant annet ved hjelp av en sånn liten dings hvor de fikk maske foran munn og nese. Masken var koblet til en liten maskin via en slange.

Også om natten måtte de ha medisiner. Og det var stort sett jeg som tok meg av den delen. Vi brukte å sitte i en lenestol i halvmørket på stua, og det var noe veldig nært og godt ved denne stunden, selv om det handlet om å gi medisiner. Ungene satt nattvarme i armen min etter å ha blitt hentet i sengen, og eneste lyden i rommet var duren fra den lille maskinen. Noen ganger sovnet de i armkroken, og så bar jeg dem tilbake til sengen når vi var ferdige med medisinene. På en måte er jeg veldig glad for den nærheten jeg fikk oppleve i denne perioden av oppveksten til barna mine. Selv om jeg selvfølgelig gjerne ville byttet den ut med at de slapp astmaen.

Nærhet til barna er veldig godt. Og det gjelder enten de er små eller store. Mine er nå for store til å sitte i armkroken slik de gjorde som små, men de er nær på andre måter. De har heldigvis ikke blitt en perifer del av livet mitt.

Reklamepause

Jeg har nå bladd litt gjennom aviser på nett, for å finne noe interessant å skrive om. Men det var ikke så mye som engasjerte, så derfor blir det en kort blogg i dag.

Jeg vet ikke hvem som leser denne bloggen. Men om det er noen med små barn som leser så råder jeg dere til å verdsette tiden dere har nå. Den er forbi raskere enn en skulle tro. Og det er nå grunnlaget legges for alle de årene en skal ha med barna etter at puppefasen er long gone.

Er du en av dem som titter innom Vannlandet fra tid til annen og ikke har motforestillinger om å tipse andre om bloggen, så gjør gjerne det. Enten ved å dele på Facebook eller på andre måter.

Ha en god dag

Bjørn 

Dagens link finner du her.