Dau katte

I dag har jeg malt ei dau katte. Ikke klint maling på et kattelik, men malt et bilde.  Jepp, men det er ikke fordi jeg har en forkjærlighet for kattelik, eller andre døde dyr for den saks skyld.  

Ei dau katte som billedmotiv er sett løsrevet fra alt annet ingen høydare. Ikke et bilde du vil ha hengende på stua. Og kanskje er det lett å mene noe om meg som kunstneren bak verket om en fikk se det. For det må jo være noe med meg, som får meg til å male noe slikt. Kanskje noe litt uspiselig, noe som er litt på kanten. Noe det er lett å stille spørsmål ved.

Det er veldig lett å henge en merkelapp på folk selv om en bare vet om en detalj fra livet deres. Det kan være om en kunstner, på grunn av kunsten som blir laget, eller det kan være fordi noen kler seg på en spesiell måte. Det kan være fordi de ser ut på et spesielt vis – tykk eller tynn, for eksempel. Noe slikt som disse tingene kan være nok til at vi plasserer mennesker i bås. Vi mener at vi vet noe om dem. Vi knytter til og med intelligens opp mot hvordan folk ser ut. Vi tror pene mennesker er mer intelligente enn de mindre pene. Om de ikke er altfor pene. Er de gruelig pene tilegner vi dem ikke så mye intelligens likevel, for da provoserer de oss. Vi vet for eksempel at altfor pene folk stort sett er ufordragelige og arrogante.

Sånn er det med de fleste av oss. Vi vet ting om folk, uten å vite mer enn hvordan de ser ut. Skulle en i tillegg ha en eller annen sykdom eller lyte, og fri og bevare meg om det handler om noe psykisk, så vet vi allerede nok. Vi vet alle nok om folk med psykiske problemer til å kunne hevde ting med overbevisning, enten det er av negativ karakter, eller positiv karakter. Det samme når det gjelder folk fra andre kulturer, med andre hudfarger, folk med annen seksuell legning enn oss selv, annen tro eller politisk overbevisning. Alle disse grupperingene vet vi nok om til å ta avstand, uten å ville gi dem en sjanse. Om du skulle være så uheldig at du er innvandrer med utseendet i mot deg, er homofil og har en psykisk lidelse i tillegg til skjev nese må du vel erkjenne at livet kan komme til å by på noen utfordringer. Om du da ikke er så heldig å møte på noen som har viet livet til å være politisk korrekte, og derfor hegner om det meste, gjerne på like slett grunnlag som de som tar avstand.

Men vi selv er mer sammensatte. Vi selv har fasetter. Og ingen av oss liker å bli plassert på grunn av klærne våre, hvordan vi ser ut, hva slags musikk vi liker eller hvilken dialekt vi har. Blir vi møtt med slike holdninger er vi raskt frampå og putter den som henger merkelapp på oss i en bås, for vi vet noe om den slags mennesker. Vi vet nok til å ta avstand fra folk som putter oss i bås.

Selv er jeg verken innvandrer eller homofil, men jeg har malt ei dau katte. Så der har du den. Der har du grunn til å tenke noe, og mene noe så det holder for flere dager.

Hvorfor jeg har malt ei dau katte vet du derimot ikke. Hva den katten symboliserer har du ingen forutsetning til å mene noe om, utover hva du selv måtte forbinde den med. Om du gjettet til du ble hundre år ville du ikke klare å se for deg hva jeg tenker i den forbindelse. Men du kan likevel tenke noe om meg. Eller generelt om folk som maler bedritne ting. Disse kunstnerne som alltid skal provosere eller ikke har skjønt hva skikkelig kunst er. Du kan for eksempel tenke at det er merkelig at det ikke går an å male noe skikkelig, noe som er litt pent å se på, noe som gjør en godt. Eller som det går an å forstå. Og det har du rett til å mene, men disse eventuelle meningene handler om deg og dine holdninger, ikke om meg og mine. For alt du har å forholde deg til med hensyn til meg er jo bildet av ei dau katte. På samme måte som det kunne vært klærne mine du mente noe om.  Så skulle du mene noe om noen i møte med min daue katte, så måtte det jo bli om deg selv, vil jeg mene.

Tilbake til katteliket.

 Bildet av katta er ment å skulle fungere i en større sammenheng. Det vil si at den er et element. Et bitte lite element som skal fungere i en installasjon, og spille opp mot en tekst. En del av et tablå som skal fungere sammen med andre tablå, og til sammen danne et rom og en stemning du som betrakter kan bruke til å møte deg selv, om du er tilhenger av slike møter.  Bildet av katta er ikke ferdig enda, så det får du ikke se her og nå. Du får heller bruke din egen fantasi, og forsøke å se for deg hvordan ei dau katte ser ut. Men i stedet for å se bildet, kan du få lese teksten bildet skal fungere sammen med. Den går slik:

HUSKE

I den høyre handa holder hun ingenting, mens med den venstre holder hun fast i en eske med en snor rundt. Hun var og hentet den for noen timer siden, det husker hun, i første etasje i en eldre bygård. Noe annet husker hun ikke. Ikke hvor hun kom fra eller hvor hun skal. Hun setter seg på en benk. Heller innholdet av esken ut på bakken foran seg; fem døde kattunger. Hun vet de levde da hun hentet dem. Flytter litt på den ene, så den andre, og en tredje. Risser i sanden mellom dem med en pinne, men titter opp da en eldre dame setter seg ned på benken.

"Er det ikke vakkert," sier hun, og peker på pentagammet hun har laget. Smiler. Så ser hun den eldre kvinnen inn i øynene. Alt stopper. Før tiden starter igjen. Og fra innbitt beherskelse og kjølig ytre går hun inn i kaos. Begynner å skrike. Alarmen hyler. Svetten klistrer klærne til kroppen. I enden av tunnelsynet som er gitt henne til del ser hun skygger bevege seg som truende rovdyr i det hun reiser seg fra benken. Hun flekker tenner i noe hun håper minner om et smil i det hun dulter borti noen som farer forbi. Ser ikke hvem det er, men berøringen av et annet menneske utløser en metallisk blodsmak i munnen. Synker til et tungt støt i mellomgulvet. Hugger i skrittet. I hvit panikk drar hun genseren opp over ryggen og stiller seg i en spent bue som den straffedømte for pisken. En liten gutt med snørrete nese står stille og ser på henne til han blir dradd vekk. Hun ser på han fra under armen.

”Noen sa at kjærligheten er svimlende, at kjærligheten er som å sitte på en huske”, roper hun etter gutten. ”Og det kan være, men jeg husker ikke lenger.”

***

Ha en fin kveld.

Bjørn

Dagens link: Folk