I skrivende stund er jeg så vidt våken. Det vil si at tiden
har plassert sitt merke på lørdags formiddag, og jeg har nettopp stått opp. I
det minste håper jeg at jeg er våken. Om jeg likevel skulle sove, er dette en
svært virkelighetstro drøm, som jeg kanskje bør våkne av før jeg skriver noe jeg
ikke vil forstå i våken tilstand. For drømmer har jo en tendens til å virke
litt uforståelige når en våkner. Om det da ikke er slik at jeg alltid drømmer.
At drømmene jeg har vanskelig for å forstå er drømmer i en annen drøm. At hele
virkeligheten er en drøm, som har sitt utspring i kun én eneste bevissthet. At
ingenting annet finnes, kun denne ene bevisstheten. Som til gjengjeld er meg.
Slike tankeeksperiment blir fra tid til annen hostet opp. I dette
tilfellet rundt hva som egentlig finnes. Noen mener også at en ikke kan få svar
på hva som finnes eller ikke finnes, siden svaret uansett kan være noe vi
drømmer.
Jeg tror jeg satser på å tro at ikke bare jeg finnes, men
også at du finnes. Jeg synes den tanken er greiere enn alternativet. I mitt
hode er det veldig kjekt å vite at du finnes. Vel er det slik at jeg har blitt
vant til å leve venneløs, men derifra til at kun jeg finnes gir åpning for en
ensomhet i tillegg. En ensomhet av gigadimensjoner.
Dette med å være venneløs er jo ellers ikke en så stor greie,
det er mange flere enn meg som har det slik. Og trives. Uten å føle seg ensomme.
En lever livet sitt med slekt og familie, bekjente og kollegaer, og synes det
er greit. Selv om en ikke har noen som en egentlig kan kalle for eksempel sin
bestevenn. Så det er vel heller begrepet venneløshet som er litt skummelt for
noen, ikke situasjonen i seg selv. Å ikke ta situasjonen inn over seg kan lede
til forestillinger, slik at en heller kaller kjæresten sin for sin bestevenn
eller noe slikt. Og det er jo greit. Folk kan kalle en spade for ei skje, uten
at jeg skal legge meg opp i det. For mitt eget vedkommende er jeg likevel
opptatt av å gi ting sitt riktige navn. Og det er nå en gang slik at de fleste stort
sett ikke flyr rundt og puler på sine venner, selv om en gjør det med ektefellen
eller kjæresten, så et skille i roller finnes jo faktisk.
Noen vil kanskje arrestere meg nå og si at de ikke puler på
noen som helst, men at de derimot elsker med sin kjære. Og det er helt greit. Valg
av ord er en menneskerett. I dette tilfellet sier ikke valg av ord så veldig
mye om hva selve hendelsen innebærer utover en mulig penetrering, men mer om hva
en ønsker den skal være sett i lys av. Gjerne levende lys. Med duft. Det
handler med andre ord om fargelegging.
Vi er flinke til å fargelegge ting. Vi fargelegger nesten
alt som finnes rundt oss. Spesielt om vi ønsker å selge oss inn hos noen, eller
skape en illusjon av hvem vi er for oss selv. På hver vår måte fargelegger vi.
Som i en fargeleggingsbok. Denne boken vi kaller livet. Noen fargelegger nøye,
andre kaster seg bare over oppgaven og later til å ikke bry seg om det kommer
litt farge utenfor det gitte omrisset. Det å framstå som litt røff i kantene
kan vær et mål i seg selv. En kan også velge hva en skal fargelegge. Om det er
en bukett roser eller en bil, eller en pøl med spy. Det handler til syvende og
sist om hvordan vi ønsker å bli oppfattet, og hvor mye eller hva vi klarer å ta
inn over oss av det vi besitter av egenskaper. Uansett forsøker vi i tillegg
til å ville gjøre oss spiselige for oss selv, også å ta kontroll over andre,
gjennom å kontrollere hva de oppfatter. Vi bruker krefter på å lede en
betrakters blikk i retning av noe vi føler vi behersker. Og ender gjerne opp
med mer eller mindre synlige budskap som går i retning ”elsk meg for de fine
blomstene jeg fargela”, eller ”elsk meg på tross av spyet jeg fargela”.
Å bli elsket er viktig for oss. Å bli elsket, verdsatt og
godtatt. Det gir oss verdi. Det motsatte blir lett koblet opp til verdiløshet,
selv om en ikke trenger å bli hatet for å føle seg uten verdi. Det er nok å ikke
bli elsket. Det å være uelskelig.
En kan ha mange grunner til å føle seg uten verdi. Grunnene
kan være etablert av en selv via valg en har tatt og de konsekvenser det har
ledet til, eller de kan være etablert av noen som ikke tillot deg å ha verdi. Å
føle at en er uten verdi kan komme av sårbarhet, av så enkle ting som at en er
så redd for å vise sitt egentlige jeg, at en kun spiller en rolle. Det er
vanskelig å elske en rolle. Det er mye lettere å elske deg.
Verdiløshet er en helt annen greie enn venneløshet, selv om
enkelte ikke greier å skille slike begreper. Jeg tror det er viktig å skille
begreper. Selv er jeg som nevnt noen ganger her på Vannlandet venneløs, men jeg
er ikke verdiløs for omverden likevel. Jeg vet jeg har verdi for noen. For
kjæresten min, barna mine og resten av familien. Og slik er det med deg også.
Du har verdi for noen. Ikke fordi du er god til å fargelegge, men fordi du
finnes i livet til noen, og er bundet sammen med dem av forskjellige bånd.
Slikt som følelser og felles opplevelser. Om du fargelegger jakka di grønn
eller rød betyr lite i forhold til hva du er verdt for noen. Verdien din ligger
et annet sted.
I tillegg til å ha en verdi for andre kan en ha verdi i seg
selv. En kan føle at en har en egenverdi. Egenverdi vet jeg mye om, for jeg har
lest om det i bøker. For min egen del er greia med egenverdi mye vanskeligere å
føle meg som eier av enn det er å ha verdi for noen andre, men jeg jobber med
saken, og føler jeg er på gli. Målet mitt er å få verdien jeg har for andre til
balansere mot en egenverdi. Om en kan
kalle noe slikt for et mål. Kanskje er det mer riktig å kalle det en lengsel. Jeg har en forestilling om at jeg på et vis er
i mål, om jeg klarer å finne balansen mellom å ha verdi for noen andre og å ha
en egenverdi. Litt som å komme hjem. Litt på samme måte som at en er i mål om
en klarer å finne balanse mellom sine myke og harde sider. Eller maskuline og
feminine sider, som noen kaller det. Og nå snakker jeg ikke om maskulin og
feminin som om det skal ha noe med seksualitet å gjøre. Ikke alt handler om
seksualitet.
Jeg tror at å finne
en balanse mellom det feminine og maskuline vil bringe en nærmere det å være et
fullendt menneske, og ikke bare en rolle. Men det er vanskelig å få det til.
Det er vanskelig å være menneske. Vanskelig å være tro mot seg selv. Vanskelig
å være i bevegelse. Vanskelig å være synlig. Vanskelig å ikke gjemme seg bak
roller og andres syn på saken. Selv om andres syn på saken ofte er projisert
inn i dem av oss selv, vår usikkerhet og skam, redsel for å bli dømt og ikke å
bli elsket. Det er derfor vi fargelegger. Av redsel, usikkerhet og skam. Det er også derfor vi bruker så mye energi på å holde
fargene innenfor linjene som er trukket opp på forhånd.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Balanse
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar