Slik du også er nok

”Etter sol kommer regn.”

Det sies så, og det er nok sant. Selv om ordtaket gjerne blir brukt i litt negative vendinger, ikledd en god dose pessimisme. Bøndene, derimot, er ofte glad for regn om det har vært mye sol. Så som ved så mye annet handler også opplevelsen av sol og regn om vinkling.

I mine depressive perioder er det få lyspunkt å finne. Alternative vinklinger er et teoretisk anliggende like lite innenfor rekkevidde som begrepet lysår er for meg. Mørket er ugjennomtrengelig og tjukt som svart maling, og det eneste som virker virkelig. Hver bevegelse er seig og tung og handler kun om vilje. Lyst er et begrep som døde på meningsløshetens alter, og forsvant hodeløst og kaklende sin veg uten at jeg egentlig brydde meg.

Men til og med slike perioder går over. Så etter regnet kommer solen tilbake atter en gang. Ett eller annet sted på kloden. I dag regner det ute, her jeg bor, etter noen dager med vårfornemmelser. Men inne i min stue er det lyst og varmt. Og mitt sjelsliv og mine følelser er på et nivå som er lett å leve med.

Det er mange som møter motgang. Noen ganger skyldes motgangen arbeidsledighet, samlivsbrudd, død, overgrep, ulykker eller andre konkrete ting som skjer her og nå og rundt oss. Andre ganger starter motgangen inne i en selv. Uten at en alltid vet hvorfor den dukket opp. Skal en finne ut hvorfor, må en inn i mørket for å lete, og det kan være skummelt. Så ofte begynner folk å løpe i stedet. For å rømme, komme unna. De løper mot et lys de håper finnes. Løper mot en karriere eller en teoretisk gevinst. Gjerne en pokergevinst. Det er denne egenskapen vår spillselskaper har oppdaget. Det er derfor de reklamerer så heftig på tv for tiden. Og det er denne egenskapen vår de tjener sine millioner på.

Det er mange veier en kan gå om en har valgt en rømningsvei. Noen begynner å vaske. Huset eller hendene eller hele seg. Andre søker mot mat eller alkohol eller stoff, bare for å slippe unna denne motstanden som lever inne i dem selv. Atter andre søker mot ferdigsnekrede sannheter og guruer og krystallkuler.

Kroppen husker, er et begrep jeg har tatt til meg. For det er det kroppen gjør. Så når vi løper fra oss selv for å slippe unna noe vi bærer på, er det kanskje kun kroppens minner vi forsøker å unnslippe. I blant. Selv om jeg ikke skal påstå at dette er en sannhet som er absolutt og gjelder for alle.

Vi bærer alle vårt levde liv på ryggen, skrev jeg en gang. Og det står jeg for. Men vi bærer også med oss det vi aldri fikk til å leve, valgte bort, ikke fikk lov til eller ikke turde.  Alt vi aldri fikk føle. Alle drømmene. All den umulige kjærligheten. All lengselen. Alt opprøret og all empatien vi ofret for egen vinnings skyld. Tenker en etter kan en se at tyngden er påtagelig. Så samlet sett skal det mye til å holde seg oppreist. Men vi klarer det likevel. Sånn stort sett. Om enn noe vaklende til tider.

Jeg tror at det går an å legge fra seg noe av det en bærer. Det som tynger oss ned. Både av det vi har levd og det vi aldri fikk oppleve. Og jeg tror vi kan klare det mye på egenhånd. For meg har løsningen vært kreativitet. Det å skape noe. Og det er mye en kan skape. En kan skrive, eller male eller forme i leire eller trolldeig. Det eneste som begrenser en er en selv og kanskje økonomi. Ikke alle kan sveise sammen biler til en skulptur. Det skal penger og plass og kunnskap til det. Men de fleste har råd til noen fyrstikker. Eller en blyant. Og det handler ikke alltid om hva en lager. Veldig ofte handler det mye mer om hva det en lager symboliserer. To fyrstikker limt på et hvitt ark er et bilde. Et bilde som kan bety mye. For eksempel et kors. Og å lage et slikt kors kan vær innfallsporten til å kjenne på det en forsøker å løpe fra. En sorg eller en angst eller en medfølelse. I tillegg til at noen andre også kan få bruke det i sin egen tolkning, om korset blir vist fram. En fyrstikk på hver sin side av arket kan symbolisere avstand. Den en søker eller den en ikke slipper unna. Om vi tar fram en følelse og ser på den kan vi også legge den fra oss. Om ikke ved første forsøk, så etter en stund.  Å legge ting fra seg oppleves ofte som en lettelse.

Det er ikke midlene som stopper oss i forhold til kreativitet. En kan bruke det en har. Det som stopper oss finnes nesten alltid inne i oss selv. Det ligger der sammen med det vi forsøker å løpe fra. Og det bærer navnet Motstand. Hva denne motstanden består av varierer selvfølgelig fra person til person, men om en forsøker å titte etter er det nok mulig å identifisere den. Min egen motstand er ofte prestasjonsangst og skam. Et annet ord som for mange kan samle det meste av egenmotstand er sårbarhet. Selv om ikke alle vil vedkjenne seg en slik egenskap. Bak ordet sårbarhet ligger det mange bitte små esker, eller bokser, eller skuffer. Disse går det an å åpne.

Mange som har valgt å bruke kreativiteten sin til noe positivt har endt opp med å skape kunst som faller inn under begrepet Raw art. Selv er jeg ikke der, min kunst er noe annet. Men jeg liker veldig godt å se slik kunst, slik Raw art eller Outsider art. Og som noen som leser her på Vannlandet kanskje har fått med seg, har jeg sammen med flere andre derfor startet et prosjekt som skal gi også deg muligheten til å få øynene opp for denne delen av vårt kulturliv. Gjennom kommende utstillinger vi setter opp, og gjennom å skrive om det.

Det er mange måter å forholde seg til kunst en møter. En kan like det eller mislike det. Gi det verdi eller nedverdige det. Mange ender også opp med å ta avstand fra kunst fordi de mener de ikke forstår det. Andre igjen sier at dette kunne et barn gjort bedre. Jeg tror ikke en trenger å forstå alt. Det kan være nok å se på ting, eller høre eller føle. Og la det være det det er. Ikke alt trenger å ligne noe annet. Eller kunne blitt gjort bedre. Noen ting må få lov til å være nok, slik du også er nok. Kanskje det på sikt er langt bedre å møte ting med forundring og nysgjerrighet enn motstand. Både kunst og mennesker. Om en i tillegg henter fram et papir og en blyant med samme nysgjerrighet og åpenhet har en startet en bevegelse i stedet for å tråkke solid på en brems. Det samme om en setter seg ned og skriver noe. Noe om seg selv, eller kanskje bare et brev til noen. En må ikke sende brevet fra seg, om en ikke vil. Det er ofte nok å skrive det.  Å skrive et ord er starten på en bevegelse. Å skrive to ord er å opprettholde en bevegelse. Og bevegelser har den egenskap i seg at de kan flytte noe til et annet sted.  Kanskje dette mulige stedet er det du på et vis alltid har lengtet etter, stedet der du endelig vil føle deg hjemme. Stedet der du slipper å gjemme deg. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En ny dag