Det er derfor jeg er heldig

Dette er mitt blogginnlegg nummer femti.

Champagne!

Vel, ikke akkurat. Men jeg kan ta en piruett.

Hvor mange timer som har gått med til alle de ordene jeg har lagt igjen etter meg vet jeg ikke, men det har blitt noen. Om jeg regner to timer på et innlegg vil det bli hundre timer, men det er flere timer enn det. For noen ganger filer jeg en del på detaljer etter at jeg har skrevet et innlegg. Også bruker jeg litt tid på å finne dagens link.  For meg har timene uansett vært vel anvendte.

Når en ser tilbake på et arbeid så kan det virke som om en har brukt uforholdsmessig mye tid på det. Enten det er timer lagt ned i en hobby, idrett, timer brukt til å skamme seg, være redd, på å forsvare noe idiotisk, eller å plage noen. Det er mange timer som går med. Noen ganger skulle en ønske en hadde brukt tiden annerledes.  Selv føler jeg ikke det. Disse timene fordelt over femti dager oppleves som sagt som vel anvendte. Jeg har brukt dem til å vende på noen steiner. Og fram fra steinene har det noen ganger krøpet fram ting jeg ikke ønsket å finne. Noen ganger har jeg også hentet fram ting jeg har hatt lyst til å vise. Andre dager har jeg bygd murer rundt saker jeg ikke vil forholde meg til. Ting som har dukket opp, men som kanskje aldri ble skrevet ned. Og det er helt greit. Ikke alt må skrives ned. Ikke alt er for andres øyne enn mine egne. En har lov til å verne om ting. Sin historie, sin sårbarhet og sine nærmeste. I tillegg til de ordene som handler om meg og min historie har jeg satt ord på ting jeg mener er allmenngyldige. Slikt som menneskeverd og livsinnhold og viktigheten av å ha en egenverdi.

I tillegg til at jeg har skrevet disse ordene, om de temaene jeg har valgt, har noen valgt å lese det jeg skriver. Akkurat nå står telleren over besøk på vannlandet på 1743. Ett tusen sju hundre og førti tre. Jeg synes det er ganske mye, selv om det er et piss i havet om jeg sammenligner meg med dem som blogger om sminke eller klær. 

Hvor mange mennesker treffene på Vannlandet er fordelt over vet jeg ikke. Det er heller ikke så interessant. For meg er det nok å skrive, og nok å vite at en eller annen leser det jeg skriver fordi det på en eller annen måte treffer dem. Jeg har vanskelig for å tro at det handler om 1743 forskjellige personer, jeg regner med at noen har vært innom flere ganger.

I tillegg til at jeg har skrevet har jeg følt på ting mens jeg har skrevet. Noen ganger har jeg smilt og følt jeg er morsom. Noen ganger har jeg trosset en motstand i meg fordi jeg føler jeg kanskje har utfordret noen med mine små spørsmål eller ”fyll_inn_ditt_eget_svar” – greier, selv om jeg har en god tanke bak valgene jeg gjør. Andre ganger har jeg følt meg sterk på grunn av de murer i meg jeg har forsert og noen ganger har jeg felt en tåre fordi jeg føler meg tragisk eller har berørt såre ting.

Samtidig som jeg har følt noe, har du også følt noe. Noen ganger har du adoptert mine følelser og følt på det jeg skriver om, andre ganger har du følt på ting fordi det jeg skriver har fått fram bilder og minner i hodet ditt som jeg aldri har sett. Hendelser fra din egen historie. Noe du eier, noe du har mistet, noe du har blitt påtvunget, noe du ennå ikke har funnet. Hvor sterkt du har følt på ting vet bare du. Og det er nok.

For meg er det viktig at noen leser det jeg skriver. Hvis det ikke hadde vært noe poeng i å dele det kunne jeg bare lagret det for meg selv. Men jeg lagrer det ikke for meg selv, jeg legger det ut på nett. På samme måte som jeg gjør når jeg maler et bilde, holder jeg det ikke for meg selv. Målet er å få vist det. Åpne for en dialog rundt temaer som er viktige for meg. Vise at det er lov til å snakke om ting. På forskjellige arenaer. Gjerne via en utstilling. Jeg tror det er viktig å la noe av alt det vi bærer inni oss får nå andre. Jeg tror det er viktig å dele, viktig å vise noen hva en føler og tenker. Siden jeg er kunstner velger jeg formen på min dialog slik jeg gjør. Gjennom å skrive, tegne, male, forme i leire eller på andre måter. Du velger kanskje andre former for kommunikasjon. Og noen velger taushet. Taushet er ingen løsning. Taushet er ikke som stillhet. Taushet er en unnvikelse.

Nå skal jeg avslutte denne dagens skriblerier.

 I dag har jeg vært på atelieret etter noen dager hjemme. Bilen min røyk, så det ble vanskelig å komme seg ut av stua mi. Det var flott å komme på jobb igjen. Jeg deler atelier med flere andre, og følte jeg ble tatt godt i mot etter fraværet.  Også malte jeg et øye. Et digert et. Skal en først male et øye kan det like godt være digert. Øyet jeg malte malte jeg for at det skal møte blikket til den som ser på bildet.

Til middag skal vi ha spagetti her hos meg. Den skal datteren min lage. Hun lager en ypperlig spagetti. Så jeg gleder meg.

Noe av det jeg er mest glad for i livet mitt, er at jeg fremdeles kan glede meg til noe. Nesten hver dag gleder jeg meg til noe. Ofte bare en bitte liten ting. Så liten at mange ikke ville sett den en gang. Men jeg ser den. Det er derfor jeg er heldig. 

Ha en fin kveld.

Bjørn 

Dagens link: Bare en feit låt.