Da var dagens dont på atelieret unnagjort. Og i dag
prøveutstilte jeg de maleriene jeg har å velge mellom for neste utstilling. Noe
som ikke var bare en positiv opplevelse. For jeg driver allerede og jobber på
utstillingen som skal komme etter denne, så de bildene jeg prøveutstilte i dag
er det en stund siden jeg malte. Og jeg kjente jeg var veldig ferdig med dem.
Men jeg regner med at nærheten og energien kommer tilbake når jeg begynner å
jobbe med rammene. Noe som etter planen skjer i morra.
Og dette var sikkert interessant nytt for de fleste. ”JA!”,
kan jeg tenke meg et unisont brøl strømmet ut over det ganske land – not.
Men for meg er det interessant. Og derfor snakker jeg om
det. Om jeg kun skulle snakke om det andre synes er interessant ville jeg få et
problem. For det første fordi jeg ikke vet hva alle andre som leser her er
interessert i. Og skulle jeg begynne å velge mellom ting jeg trodde folk
interesserte seg for, ville jeg måtte forholde meg til en uendelighet av
muligheter. Og det vil jeg ikke. Så derfor skriver jeg om det som opptar meg i
stedet, ikke det jeg tror opptar deg.
Jeg tror at mange brenner inne med ting de kunne fortalt.
Ting som betyr noe for dem. Men i stedet for å fortelle holder de tingene for
seg selv. Noe som det kan være mange årsaker til. Én grunn kan være at de tror
ingen ville gidde å høre. Og at de derfor ville komme til å føle seg teite om
de fortalte. En annen grunn kan være at det de vil snakke om er linket opp til
noe som er så sårbart at de ikke våger, fordi de er redd tårene kan komme, eller
at de kan komme til å miste noe. For eksempel seg selv. Eller kontroll over en
eller annen følelse som minner om raseri. Eller de kan føle at det å snakke om
noe bærer med seg et krav om prestasjon, slik at prestasjonsangsten blir det
som holder en igjen.
Det er mange grunner til å holde ting for seg selv. Likevel er
det greit å dele noe. Når en deler det en tenker eller føler blir en del av noe
som er større enn en selv. Det sier seg selv. To mennesker er jo dobbelt så
mange som én. Deler du noe med fire stykker, er det du del av noe som er enda
større enn to også.
Når en deler kan en også få bekreftelser på seg selv. Eller
korreksjoner på sine tanker, slik at en lærer noe nytt, eller bare får en ny innfallsvinkel
så en kan begynne å tenke nye, spennende tanker. Om en går alene med tankene
sine har de en lei tendens til å holde seg på samme sporet hele tiden. Det blir
litt hakk i plata. Så dialog er en god ting.
Det som er med dialog er at den må startes av noen. Noen må
si det første ordet. Denne noen kan være deg. Om det er deg, så er du en som
tar ansvar. Overlater du til andre å begynne, gir du også ansvaret over til
noen andre. Om andre har ansvaret for ting er det lett å føle at en selv har
ryggen fri. Å ha ryggen fri kan føles greit i blant, men om en skal ha ryggen
fri bestandig blir livet veldig trangt og risikabelt, tror jeg.
Som kunstner nytter det lite å ha ryggen fri. I stedet må en
stille seg åpen for hogg. Og det er skummelt. Det er derfor jeg har det bildet
av meg selv på Facebookprofilen min. For at jeg skal huske på at jeg ikke
trenger å gjøre meg selv til en liten, hard ball hele tiden.
For meg er det mye skumlere å gjemme meg i meg selv enn å
åpne opp. For inne i meg selv er det mye grums. Om jeg ikke klarer å få tømt ut
litt av det grumset i blant risikerer jeg å bli blind. Og blir jeg blind kan
jeg komme til å snuble og gå på trynet. Å gå på trynet er ingenting en bør
strebe etter. Å gå på trynet er smertefullt. Det er like ille som å gå på nåler,
bare mye mer konsentrert.
Noen ganger er det vanskelig å starte om en har lyst til å
prate om noe som betyr noe. Det er langt lettere å si noe om været. Men det er likevel ikke så vanskelig som en
tror. En kan for eksempel begynne slik:
1 Du, vet du hva?
2 Vet du hva jeg har lyst til?
3 Skal jeg fortelle noe som jeg synes er gøy?
4 Det er noe jeg har lyst til å snakke med deg om, for det
ligger og verker inni meg og jeg har lyst til å få det ut.
5 I går herpa jeg bilen din med en hammer. Vil du vite
hvorfor?
Vanskeligere enn det er det ikke. Så alle kan klare det. Det
er bare å begynne. Selv om følelsene dine sier at du skal holde kjeft. Men det er ikke alltid vi skal høre på
følelsene våre, for de lurer oss i blant. Så noen ganger kan en plassere
følelsene i et imaginært rom, og si til dem at nå får dere vente der, fordi du
har en jobb å gjøre.
Nå skal ikke jeg skrive mer i dag. I stedet skal jeg legge
meg litt på sofaen min. Sofaen min er ganske god å ligge på. Og når jeg ligger
der kan jeg se på tv. Og sovne bare bitte lite grann.
Ha en fin kveld.
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar