Mine kuhlii-ål møter meg på sitt lett hysteriske vis når jeg
står opp om morgen. Annet som møter meg er kaffe og to skiver med syltetøy. Jeg
er et vanemenneske.
Vaner er en grei ting. Langt bedre å leve med enn uvaner. Å
spise to skiver med syltetøy og ta en kaffe på morrakvisten faller neppe inn
under uvaner. Uvaner er noe annet. For eksempel å pelle i nesa. Noen ganger når
jeg er ute og kjører ser jeg folk i møtende biler som sitter og graver. I køer
har jeg også sett voksne menn studere det de finner, for så å spise det. Ikke
mye delikat det der. Det får meg til å lure på hva som skjedde med disse
menneskene i overgangsfasen mellom barn og voksen. Det virker som om enkelte
tror de er usynlige når de sitter bak bilens vinduer. De fleste voksne vet vel
innerst inne at usynligheten vi kunne drømme om som barn var kun en fantasi. På
linje med Supermann og at Staten egentlig er oss selv. Til og med alenemødre er
Staten. Og handikappede. Folk med Dowv syndrom er staten. Og sinte menn bak
vinduer som brøler så veggene dirrer. Og små barn som gjemmer seg i et skap i
kjøkkenbenken. Overgripere er staten. Gutter og jenter som får besøk om natten. Og lensmenn
og prester og politiet. Og alle er med å bestemme, sier Staten, som påstår den
er oss selv. Noe som er litt forvirrende. Spesielt når Staten kaster redde barn
ut av landet og er oss selv, selv om så mange reiser seg og sier at det skal
ikke Staten gjøre. Det kan nesten virke som om vi ikke er herre over oss selv i
blant. Eller at noe er en illusjon. Lik huset på Prærien eller Lykkeland. Som
noen kaller Disneyland.
Det er mye som skjules bak vinduer, både Statens og våre egne, men å grave ut frokost
fra nesa når du sitter i bilen er neppe en av de mest delikate. Sjøl er jeg en
ihuga nesepiller fra tid til annen, men grensen går ved å innta skiten oralt.
Grenser er ikke det verste en har. Hadde vi ikke hatt grenser ville det vært
vanskelig å skille oss fra svenskene. Andre grenser som er kjekke å ha er de en
har i forhold til nære og kjære. Og seg selv. Uten grenser sklir ting lett ut.
Det blir som å helle suppe i en sikt. En mister eierskap på sitt eget, drukner
lett i andres eller tråkker tungt inn på mark hvor små markblomster burde fått
få stå i fred og kysse solens kjærlige fingertupper. Engsoleier og hvitveis og
kløver små, er vakrest før de blir skvist under en hæl. Slik er det også med
andre menneskers følelser. Noen av dem er så vakre og skjøre at de kan gå i
stykker bare av et vondt ord. Så det er like greit å etablere noen grenser
først som sist, og virkelig ta eierskap over dem.
Eierskap er greit å ha. Over egne grenser, verdier og valg.
Det er langt lettere å ta ansvar for det en selv eier enn det andre eier. Også
er det mer riktig. Å forsøke å ta eiendomsrett over andres skap er det sjelden
noe poeng i. Folk må få eie sine skap i fred, og en skal som hovedregel ikke gå
inn i dem om en ikke blir invitert til det på en overbevisende og troverdig
måte. Men en bør passe seg så ikke
eierskapet blir et skap til å gjemme seg i. For gjemmer en seg for lenge i
skapet kan det bli vanskelig å komme ut av det. Selv gjemte jeg meg i et
angstskap i mange år, men nå har jeg kommet ut av det. I det minste har jeg
åpnet døra. Noe som ikke var så farlig som jeg trodde. Angsten min er fremdeles
en følgesvenn, men det er også alt angsten er i stand til å være. Jeg tror
angsten min har lurt meg i mage år, der inne i skapet, da den sa at vi måtte
skjule oss for alle der ute. Skjule oss for de som angsten sa var bedre enn meg. For himmelen
falt ikke ned og slo meg til jord da jeg åpnet døra. Egentlig skjedde det svært
lite, utover at jeg følte lettelse. ”Jeg er meg selv og har rett til å være det”, får
mye større kraft og troverdighet når en sier det ute i friluft enn når en sier
det inne i et trangt skap. Selv om en roper det til skapdøra så høyt en kan nesten hver eneste dag.
Morgenen har gått sin gang. Å la ting gå sin gang er mye
bedre enn å sitte i et skap. Det huset som er oss selv har mange rom. Både skap
og gang, en gang hvor tiden går. Og et bad. Der vi kan rense oss. Og vaske
av oss dritt som så lett klistrer seg til oss. I skapet blir en kvitt lite
møkk. I stedet gror det friskt i kroker.
Og dermed var det tid for en dusj. Det er langt bedre å være
naken i dusjen enn inne i et skap, synes jeg. I dusjen kan en til og med synge,
om en vil. Kjæresten min synger ofte i dusjen. Sjøl snyter jeg meg. Andre
sparer på snørra til de kommer i bilen.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: I badet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar