Vingetid
Gratulerer med dagen, det er 1.mai. Arbeidernes internasjonale kampdag, og
bursdagen til kjæresten min samtidig. Og solen skinner i dag også, så utsiktene
for feiringer ser slett ikke verst ut. Ikke noe regn, og ingen storm. Eneste
stormen jeg klarer å få øye på i dag er den rundt Inga
Marte Thorkildsen. For der har det dukket opp mye krav, og mange meninger. Slik
det gjerne blir når noen våger å bevege seg utenfor de rammene de er gitt. Hvordan
det går med den lille gutten saken egentlig dreier seg om, er det lite vi får
vite. Jeg føler ikke ting handler så mye om han lenger.
Da jeg selv vokste opp,
skulle jeg ønsket det var noen som hadde stått opp for meg. At noen hadde våget
seg utenfor de rammene som fortalte dem at en ikke skulle gjøre noe, ikke
stikke hodet fram. Jeg skulle ønske Inga Marte Thorkildsen hadde kommet og
banket på døra, selv om hun ville risikert å få hodet kappet av.
Siden det ikke
skjedde noe i den retningen, måtte jeg ta ansvaret selv. Så da jeg kom i
tenårene henvente jeg meg til barnevernet ved sosialsjefen i bygda der jeg
bodde, for å fortelle hvordan livet mitt var. Jeg fortalte om hvor redd jeg
var, om volden som foregikk, og trusselen om vold som alltid hang over meg. Og
jeg ba om at noen andre måtte ta hånd om meg. Noe som førte til absolutt ingenting.
Bygda
var ikke så stor, og sosialsjefen kjente min far. Og min far framsto alltid som
en vennlig mann utad. Jeg tror det ble viktigere å verne om min far, enn det var å verne om meg. Så jeg ble sendt hjem, uten at det i etterkant ble gjort den
minste undersøkelse, eller stilt et eneste spørsmål. Verken i forhold til meg og min bror som sto ved siden av meg,
eller i forhold til hva mine yngre søstre opplevde.
Det samme gjaldt på skolen,
der jeg kunne sitte og gråte, og fortelle at jeg ikke vågde å gå hjem. Hjem ble
jeg sendt likevel. Til knyttnever, brøl, spytt og nedverdigelse. Til rassiaer
på rommet mitt, hvor alt jeg eide ble dradd ut av skuffer og skap, for å ende i
en diger haug på gulvet, slik en ellers kun ser i fengsler. Jeg ble sendt hjem
til trusler, og manipulering. Og på vei hjem skrudde jeg på meg smilet mitt,
som fortalte at alt var bra.
De eneste reaksjonene skolen
ga, var meldinger skrevet med spiss penn, som sa at jeg skapte støy rundt meg i
klassen, og ikke gjorde skolearbeidet som jeg burde. Noe som ikke akkurat
gjorde situasjonen bedre på hjemmefronten, hvor min far hadde en innstilling
som gikk i retning av at ingenting var bra nok, før det var best. Jeg klarte aldri
å bli best. Ikke i noe. Så jeg vokste opp uten å ha noe verdi. Men med bloduttredelser
i flotte farger rundt omkring på kroppen. Et levende kunstverk i gult, svart og
lilla. Så kanskje det er derfor jeg mange år senere endte opp som kunstner, og
at det etter hvert skulle bli mitt anker i livet.
Å vokse opp uten verdi er
ikke det letteste en kan gjøre. Men en vokser opp likevel. Til å bli noe. Og
etter som tiden går, forsøker en gjerne å skape seg sine egne verdier. Noe en
kan kle på seg, i mangel av en kjerne. Noe å holde fast i. Og en begynner å oppdra
seg selv. For å vokse opp slik jeg gjorde, handlet ikke om oppdragelse, eller
forberedelse til voksenlivet. Det handlet om å kue. Knekke et individ og ta fra
det all egenvilje. For å oppnå det samme som ellers kun etterstrebes under
tortur. Å forsøke å bryte ned individet, for å få den fullstendige kontroll
over det. Det førte til at jeg vokste opp uten egne grenser. Jeg ble styrt av
impulser, og ble en unge som stadig trådte feil. Så da jeg endelig kunne flytte
hjemmefra, måtte jeg finne disse grensene selv. For å overleve. Noe som tok mye
tid og mye feiling. Og mange arr over håndleddene.
Så hvorfor skriver jeg om
dette nå? Hvorfor velger jeg å legge det ut på nett? Er det for å få sympati?
Eller tilbakemeldinger? Er det for å sverte min far?
Jeg skal ikke forsøke å
rettferdiggjøre at jeg skriver om barndommen min, i stedet for å tie. Jeg vil
ikke gå i den fella som leder til at jeg føler jeg må rettferdiggjøre noe som
helst. Dette er ikke et sted hvor jeg
diskuterer ting. Ikke et sted hvor tilbakemeldinger blir gitt. Jeg høster
ingenting. Vannlandet er min form for dagbok. Samtidig er det et
prosjekt som går hand i hånd med kunstprosjekt jeg arbeider med. Prosjekt som
handler om synliggjøring og verdier.
Når Märta Tikkanen bruker tiår av sitt forfatterliv
til å snakke om et vanskelig ekteskap, så er det fordi det gir mening for henne
å gjøre det. Å gjøre ting som gir mening for en er en rett vi har. Og er i mine
øyne en langt bedre ting å gjøre, enn å fylle dagene sine med det en føler er
meningsløst.
Vi har alle vårt lille liv vi forsøker å bære med oss.
Jeg også. Noen har en barndom de kan snakke om med stolthet og varme, andre har
det ikke.
Morgenen har krabbet seg framover. Min yngste datter
som fremdeles bor hos meg har stått opp, trøtt i trynet. Hun står opp uten å være redd. Uten frykt for
hva som møter henne. Hun skal bake bursdagskake til Beate i dag, og vil bli
berømmet for det. Det skal også min eldste datter gjøre. Ingen vil si at det de
gjør ikke er bra nok. Ene og alene fordi det faktisk er bra nok. Døtrene mine
er flinke til å bake. Flinke til mye. Ingen pappa vil forsøke å finne
muligheter til bryte dem ned, for å få dem til å underkaste seg, gi slipp på
all egenvilje. Rundt om kring i vårt festkledde land er det ikke alle som er
like heldige. Jeg håper vi ikke tier de uheldige i hjel.
Ha en fin dag
Bjørn
Dagens link: 1.mai
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar