søndag 6. mai 2012

Rundt omkring og over alt



                                                                                                                                                                              Hjelm



I dag snør det. Og det var kaldt på stua da jeg sto opp. Så jeg har kjørt i gang et par ovner. I dag skal jeg også lage middag til Beate og våre respektive barn. Pluss Svigermor og co. Kjøtt i mørke, eller sosekjøtt som de sier i Bergen, står på menyen. Også rød gele. For det liker visst svigermor, sies det. Og ungene sier jo heller ikke neitakk. Det blir kjekt med mange rundt bordet. Det er lite plikt rundt fellesmiddagene i vår storfamilie, lite familiedrama, så det blir lett en fin stemning.
Og dette var et blikk inn i en helt normal familie, en søndag i april. Ikke noe merkelig med det. Men så har du dette med psykiske lidelser. Siden jeg sliter en del med angst, tilhører jeg jo den gruppen som kalles psykisk syke. Og det er jo kanskje for enkelte en merkelig ting å snakke høyt om.
Ved siden av å skulle lage middag, skal jeg også ta et valg i dag. Det er noe jeg har pålagt meg selv, ved å skrive disse ordene. Hva jeg skal velge er jeg fremdeles usikker på.
Jeg ble tipset om en nettside i går. Den heter http://psykisk-blogger.blogspot.com/, og den inneholder mye stoff om psykisk helse. Den som tipset meg, sa at kanskje noen av dem som tittet innom den siden, også ville like å lese min blogg. Greia er at jeg kan legge til en link på psykisk-blogger. Men jeg vet ikke om jeg vil. Jeg er redd for å bli stigmatisert.
Jeg er klar over at jeg tilhører gruppen psykisk syke, og at den delen av meg er med på å forme tilværelsen min på en markant måte. Men samtidig vil jeg at den delen av livet mitt skal være bare et hjørne. Det er det at jeg er kunstner, pappa, kjærest osv, jeg helst vil profilere. Det er disse tingene som er de viktigste i livet mitt, føler jeg. Det er det som er meg, Bjørn, det store rommet. Så jeg er redd for at jeg vil ”bli innskrenket”, gjennom å bli funnet på psykisk-bloggen, siden det i utgangspunket er psykisk syk delen som drar folk dit. Plutselig blir det resten av livet mitt, det friske, det med mot og vilje og kreativitet og kjærlighet og hverdager og nistepakke og barn og kjærest og søndagsmiddager og meg som et allsidig menneske, som blir det lille hjørnet. Og psykisk syk som står og vinker med en vimpel og tar all plass, føler jeg. Det blir med andre ord en forskyvning av fokus. Og en forskyvning er en forandring. Noe som provoserer min trang til forutsigbarhet og kontroll.
Nå er det ikke slik at forandring nødvendigvis er av et onde. I går flyttet jeg fiskene fra to av akvariene mine sammen i ett stort akvarium. Det kunne gått til helvete, siden det dreier seg om fisk fra Malawisjøen. Fisk som ikke lar seg tilby hva som helst. Men det ser ut til å ha gått bra. Og nå har jeg ett akvarium med masse farger og masse liv, i stedet for to, hvor det var langt færre farger, og mye mindre bevegelse. Det ene akvariet hadde til og med fisk med kun en farge, gult. Og siden det andre hadde et par fisk med blå farge, ble kontrastene fint for øyet. I det akvariet som ble ledig etter sammenslåingen skal jeg ha fisk fra Tanganyika, tror jeg, kanskje. Jeg liker rene biotopakvarier.
Så kanskje er det slik for oss mennesker også, kanskje vi opplever at livet plutselig tilbyr oss mer liv og flere farger, om vi våger oss ut av vår lille boks. For det er jo gjerne slik, at det kan bli litt fargeløst rundt oss om vi står helt stille i det buret vi har valgt oss. For bur har vi jo, de fleste av oss. Vi er bare ikke alle oppmerksomme på dem. Fordi de kalles Skam, eller Motepress, eller Status, eller Legning osv. Ofte ser vi ikke buret vårt, fordi vi er så opptatt av å putte andre inn i sitt bur i stedet for å kaste et blikk på oss selv. Så noen ganger når vi tror vi ser inn gjennom sprinkler, ser vi egentlig ut.
Kanskje det ikke er så farlig om jeg knytter meg opp til en side som den nevnte psykisk-blogger. Det forandrer jo ingenting ved meg selv.  Jeg er fremdeles meg, med det som kjennetegner meg. Og jeg kan fremdeles skrive som jeg gjør. Om dagliglivet, kunst og verdier. Om håp og vilje. Det som opptar meg. De burene som jeg lever i, og de jeg titter inn i, vil ikke forsvinne eller få sterkere dører med flere låser om jeg blir mer synlig enn jeg allerede er. Kanskje er det heller slik at en eller annen der ute kan føle at det går an å åpne en dør. Eller rive ned noen sprinkler. Kanskje kan en eller annen lese ut av min ord, at det å ha en psykisk lidelse, ikke er alt som kjennetegner dem. Og at livet likevel har mye å by på. Kanskje vil en eller annen kjenne seg igjen i det jeg skriver, og tenke: ”Jeg er visst ikke alene likevel”. Og det ville jo være fint. Det er mye som er fint. Masse. Rundt omkring og over alt.

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Vannland






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar