MIN BESTEMOR VAR ET EROTISK MENNESKE
Når jeg i dag
har blitt bestemor selv, og sitter foran mitt barnebarn og skal fortelle om
livet, så forstår jeg hvilket klokt og modig menneske min egen bestemor var.
Hvilken rikdom hun bar på. Og jeg kjenner takknemlighet for at hun
lot meg få et lite innblikk i den verden hun hadde skapt for seg selv.
Hvordan jeg skal kunne klare å gi videre verdien i den verden til mine egne barnebarn er noe jeg nesten ikke tør tenke på. Kanskje blir det helt feil når jeg skal forsøke å formidle det, men det vil nå allikevel tiden som alltid vise. Jeg skylder dem i det minste å forsøke.
Det viktigste min bestemor lærte meg var at en alltid har valg, og ikke bare rett, men plikt til å velge. At en har ansvar for sitt eget liv, og også sin egen lykke.
Min bestemor ble over hundre år. Hun ble født 11.januar 1899 og hun døde 11.januar år 2000. En prestasjon bare det, å bli nøyaktig 101 år, og jeg tror noen ganger at hun planla det slik. Jeg tror det ga henne en tilfredsstillelse å ha levd på både 1800 tallet, 1900 tallet og i år 2000. At for henne lå det noe romantisk i akkurat det. Jeg tror også at hun hadde bestemt seg for å dø på bursdagen sin, for min bestemor likte å gjøre seg litt bemerket på en egen stillferdig måte.
Min bestemor var kjærlighet. Det er det ordet som best dekker hennes person. Og nå tenker jeg ikke nødvendigvis på kjærlighet som inkluderer små valper og barneøyne, selv om hun også hadde den siden i seg. Nei, jeg tenker på kjærligheten mellom mann og kvinne. Jeg tenker på sanselighet. Min bestemor var et erotisk menneske, og hun var det helt til det siste. Jeg tror at da hun døde så dro hun på jakt etter alle sine elskere som hadde reist før henne, og det hadde nok de fleste, selv om hun utviklet en pikant smak for yngre menn på sine eldre dager.
Nå kan en lett begynne å tro at min bestemor var en lettsindig kvinne, men det er ikke slik det var. Vel hadde hun mange elskere gjennom et langt liv, men hun var alltid ærlig i forhold til sine egne følelser, og også sine menn. Hun missbrukte ingen, og gikk ikke bak ryggen på de hun møtte, eller, hun gjorde det én gang. Hun gikk bak ryggen på min bestefar. ”Noe som antagelig vis reddet meg fra å kaste bort livet. Et valg er ikke noe som skal binde deg fast, det er bare begynnelsen på en reise og muligheten til nye valg”, som hun pleide å si, ”en reise i livet. Og du må alltid velge kjærlighet. Enten én gang, om du er så heldig, eller flere ganger, og da er du jo også heldig. Er du ikke kjærlighet så er du ingen. Er du ikke kjærlighet selv så vil heller ingen elske deg. Og det er forferdelig ensomt å ikke elske eller å bli elsket. Det er å kaste bort det absolutt fineste i deg. Det som gir deg opplevelsen av verdi uten å måtte fortjene og rettferdiggjøre den. En verdi bortenfor handling.”
Dette forstår jeg i dag, siden jeg selv valgte kjærligheten da jeg skremmende nok forelsket meg i godt voksen alder. Et valg jeg aldri har angret på. Selv om jeg som min bestemor ikke har forsynt meg så rikelig av det store utvalget av menn som tross alt finnes der ute i verden. Nei, jeg fant kun én, og jeg tok han ikke til ektemann etter at jeg omsider fant styrke og mot til å forlate et kjærlighetløst ekteskap som ikke lenger bød på annet enn likegyldighet. Jeg tok han til elsker, og elskere var vi til han døde, noe jeg heller aldri skulle komme til å angre på. For som min bestemor også pleide å si:
”Det er som elskere menn kommer best til sin rett. I det øyeblikket de blir ektemenn starter en langsom forvandlingsprosess som ikke bare gjør dem kjedelige og kravstore, men som også gjør dem til barn igjen. Elskere derimot, forblir elskere, og det er hunnen i deg de elsker, ikke sin mor eller tjener. Og de lar deg få beholde din egenart, for det er den, det er deg, de begjærer. En god elsker ser på deg som en fest. En gave. Og han slutter aldri og fortelle deg hvor vakker du er, eller hvor høyt han elsker deg og begjærer deg. Og det fine er at han virkelig mener det. Han får aldri nok av deg, men aksepterer allikevel din rett til egen tid og egne rom å utvikle deg i. En god elsker eier deg ikke, og vil heller ikke eie deg. Han er forbi det stadiet i livet. Han ser deg, og han går ved siden av deg og gleder seg over synet. Han nyter deg. Derfor forblir elskere erotikere til sin dødsdag. Og er det ikke slik, om de ikke dør med kun én eneste stor sorg i hjertet, den at de ikke fikk tid til å dekke kroppen og hjertet ditt med kyss kun én gang til, og så fikk legge kinnet mykt mot skrittet ditt for å dø stille og lykkelig der, omsluttet av den vidunderlige duften din, så er de ikke elskere av natur, de er bare forkledde ektemennemner som ikke fikk eller tørr gifte seg.”
Slik så min bestemor på det, og som jeg sa tidligere, min bestemor var en klok kvinne. En sanselig kvinne, full av kjærlighet til livet. Og jeg tror ganske sikkert, at da hun forlot oss, 101 år gammel, og la veien mot perleporten, så gjorde hun det sittende stolt og lykkelig over ryggen på en steilende og erigert penis, mens hun med gavmild hånd strødde roseblader over all verdens elskende.
Det er mange år siden min bestemor døde, det var i år 2000, den 11.januar, og jeg var bare 17 år den gangen. Like før hun forlot oss ga hun meg en liten historie. Det var historien om tryllebærene. Hun holdt min hand inne i sin gamle og tørre så fast og varmt, og så meg inn i øynene hele tiden mens hun fortalte. Blikket hennes var forbausende klart og livfullt alderen tatt i betraktning. Det var blikket til et lykkelig menneske. Jeg er overbevist om at min bestemor elsket meg.
Det finnes en dør, og jeg vil at du skal bruke fantasien til å se den døra. Det er en dør som er kun for deg. Ikke en gang jeg vet hvordan den ser ut, slik jeg heller ikke er i stand til å vise deg min dør. Alt jeg vet er at det er en dør. At den sitter i en ramme, og at rammen ikke sitter i et hus eller er omgitt av vegger eller noe som helst annet begrensende.
Jeg vil at du skal sette farge og form på den døra. Hvis du vil dekorere den på en eller annen måte, så gjør du det, hvis ikke så lar du være. Det viktige er at du lager deg ditt eget bilde. Når du har gjort det, så vil jeg at du skal lukke øynene et sekund eller to til du virkelig ser den, ser den så klart at du aldri vil glemme den igjen. For dette er døra til landet der tryllebærene vokser, og den eneste inngangen for deg er gjennom den døra du selv skaper. Og du skal tro på dette: En eller annen dag vil du ønske å gå inn igjennom døra til dette landet, inn for å spise av tryllebærene. For tryllebærene bærer i seg nettopp den egenskapen som navnet tilsier, de kan trylle, og vi vil alle en eller annen gang i livet få bruk for et mirakel, litt magi, litt hjelp til å se eller for å puste.
Så, lukk øynene nå, og mal et bilde av en dør!
Du går inn gjennom døra, den du selv har skapt, og med ett er du i landet hvor tryllebærene bor. Kan du se hvor vakkert det er der? Ser du at det er sommer? Ser du fargene? Det dypt grønne, og der over til venstre alle de små blomstene i rosa og gult og lilla og lyseblått? Ser du de heftig røde der innimellom? Ser du fjellene langt der borte, hvordan de går over i blågrått? Og de hvite, små skyene som dovent sklir over en lyseblå himmel? Ser du sola, og kjenner du hvor godt den varmer? Hvis du gjør det så er du heldig, for da har du virkelig åpnet døra og funnet vegen dit hvor ingenting gjør for vondt til å kjenne på, hvor ingen sorg finnes som er for stor til å bære, og barnet i deg får våkne etter en lang søvn og fylle deg med glede og fryd over å være til.
Hvis du ser litt over til høyre, der ja, opp den lille gresskledde stigningen der de to trærne står og stråler i vårgrønt, alltid i vårgrønnt, som en portal, så har du funnet vegen som leder til tryllebærene. Nå vil jeg du skal gå den vegen, for du må gå den selv, opp skråningen og stille deg mellom trærne, og så skal du se utover. Og når du ser dalen der på baksiden skal du legge merke til hvordan det over alt liksom skinner matt gult som små lys inne mellom lyngen. Det er tryllebærene, og de er av gull. Ikke som det harde gullet du finner i smykker, dette er søtt gull, mykt som et kyss, ikke gull til å smykke seg med eller gjemme seg bak. Dette er gull til å spise. Nyte med alle sanser.
Gå nå ned i dalen og finn deg en rik tue, og sett deg så ned og smak på gullbærene. Ikke vær redd, det er ikke det minste farlig, de er ikke giftige. De er akkurat det du vil de skal være, kun én egenskap er på forhånd bundet til bærene, alle andre er der kun hvis du ønsker det, hvis du ber om det, og du kan be om alt som ikke bærer i seg noe vondt. For dette er jo magiske bær, og de tar deg dit du vil være når du trenger å være nær ett eller annet i deg selv. De har også den egenskapen at hvis du trenger trøst, hvis du er trist eller ensom og ingen vil eller kan holde rundt deg akkurat der og da, så kan du spise et tryllebær og tenke på et menneske du vil være inntil, og dette mennesket vil komme til deg i landet bak døra, og holde rundt deg til ikke noe trist lenger finnes.
Når du nå har funnet en tue og satt deg ned der, så vil jeg at du skal velge deg ut ett eneste bær. Ett bær er akkurat nok, tar du flere første gangen kan opplevelsen lett bli for stor.
Ta ett bær, og så putter du det i munnen og knuser det mellom tungen og ganen. Maler det i stykker så saften får slippe fri. Kjenner du det? Kjenner du hvordan saften strømmer ut i munnen og hvor nydelig smaken er? Hvor søt? Hvor rik? Kjenner du de små nyansene av krydder? Og kjenner du hvordan den vidunderlige smaken strømmer rundt til den berører alle cellene i hele kroppen, og fyller deg, hele deg, og du blir den smaken, den saften, den lykkefølelsen? Da har tryllebærene nå gitt deg den ene egenskapen som på forhånd ligger bundet fast til dem, og du vil kanskje aldri kunne glemme den smaken. Det de har gitt deg er kunnskapen, eller erindringen, om hvordan kjærlighet smaker. For så godt smaker kjærlighet, så utrolig godt smaker den. Lukk øynene igjen så kjenner du det. Det kan være kjærligheten til en hund, eller kjærligheten til et barn. Det kan være kjærligheten til en du ennå ikke har møtt eller det kan være kjærligheten til livet. Det kan være kjærligheten til en bestemor eller til et barnebarn. Det kan være kjærligheten til en kjærest. Det kan være kjærligheten til bamsen du mistet som barn. Det kan være kjærligheten du fikk. Det kan være den du ikke torde ta imot. Alt smaker like godt. Er du ikke glad for at du fikk smake? Fikk vite eller huske hvor godt det er? Og - når du nå tenker tilbake på den du var før du gikk inn i dette landet - ville du gått tilbake og vært foruten den søte smaken av bærene for resten av livet? Da må du i så fall viske ut det bildet du malte av en dør. Du må viske ut erindringen om et annet slags land. Du må viske ut hele denne historien, og du må viske ut bildet av meg som forteller deg den. Men du må skynde deg. For tiden går og bildet fester seg mer og mer. Og etter en stund er det slett ikke sikkert du kan viske ut alt. Det er jo slik, at selv om du gjør det du kan for ikke å kjenne på det, så er det fryktelig vanskelig å leve uten kjærlighet når du først har møtt den, for den setter spor, spor det er nesten umulig å viske ut uten samtidig å viske ut litt av seg selv.
Jeg skal ikke råde deg, ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men velger du å beholde bildet av den døra du malte fast til minnet, så vil du alltid ha muligheten til å gå inn og kjenne hvor godt kjærlighet virkelig smaker, selv om du ikke er omgitt av den akkurat der og da.
Det er jo dessverre også slik at vi iblant alt for lett lar oss forlede til å tro at det vi omgir oss med er kjærlighet, uten at det er det, og at den beske bismaken på en måte blir borte fordi vi er så vant til den. I det øyeblikket du spiser et tryllebær, så blir du oppmerksom på den bismaken, fordi den ikke lenger er der. Det kan være en trist opplevelse.
Og vet du, om du er en av de som alltid har vært redd for nærhet, men nå allikevel har fått kjenne hvor godt det er med kjærlighet - og dette er det mest utrolige ved det hele - at alt som skulle til, utrolig nok, det eneste som skulle til, var at du torde å smake.
Slik var min bestemors siste historie. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å gjengi den med hennes egne ord, for min bestemor var et klokt menneske som kjente ordenes muligheter.
Nå skal jeg gå og sette meg i min gamle stol. For som du vet er også jeg blitt et gammelt menneske, og det tok på å fortelle denne historien, det brakte fram savn. I min gamle stol skal jeg krølle meg sammen under et varmt pledd. Jeg skal mane fram bildet av en dør, og gå gjennom den døra og inn i landet med tryllebærene. Der skal jeg sette meg ned, ta inn bildet av sol, sommer og natur, alle duftene og lydene, alle fargene, og spise et tryllebær. Så skal jeg legge meg i de snille armene til min kjære som alltid kommer til meg når jeg ber om det.
Hvordan jeg skal kunne klare å gi videre verdien i den verden til mine egne barnebarn er noe jeg nesten ikke tør tenke på. Kanskje blir det helt feil når jeg skal forsøke å formidle det, men det vil nå allikevel tiden som alltid vise. Jeg skylder dem i det minste å forsøke.
Det viktigste min bestemor lærte meg var at en alltid har valg, og ikke bare rett, men plikt til å velge. At en har ansvar for sitt eget liv, og også sin egen lykke.
Min bestemor ble over hundre år. Hun ble født 11.januar 1899 og hun døde 11.januar år 2000. En prestasjon bare det, å bli nøyaktig 101 år, og jeg tror noen ganger at hun planla det slik. Jeg tror det ga henne en tilfredsstillelse å ha levd på både 1800 tallet, 1900 tallet og i år 2000. At for henne lå det noe romantisk i akkurat det. Jeg tror også at hun hadde bestemt seg for å dø på bursdagen sin, for min bestemor likte å gjøre seg litt bemerket på en egen stillferdig måte.
Min bestemor var kjærlighet. Det er det ordet som best dekker hennes person. Og nå tenker jeg ikke nødvendigvis på kjærlighet som inkluderer små valper og barneøyne, selv om hun også hadde den siden i seg. Nei, jeg tenker på kjærligheten mellom mann og kvinne. Jeg tenker på sanselighet. Min bestemor var et erotisk menneske, og hun var det helt til det siste. Jeg tror at da hun døde så dro hun på jakt etter alle sine elskere som hadde reist før henne, og det hadde nok de fleste, selv om hun utviklet en pikant smak for yngre menn på sine eldre dager.
Nå kan en lett begynne å tro at min bestemor var en lettsindig kvinne, men det er ikke slik det var. Vel hadde hun mange elskere gjennom et langt liv, men hun var alltid ærlig i forhold til sine egne følelser, og også sine menn. Hun missbrukte ingen, og gikk ikke bak ryggen på de hun møtte, eller, hun gjorde det én gang. Hun gikk bak ryggen på min bestefar. ”Noe som antagelig vis reddet meg fra å kaste bort livet. Et valg er ikke noe som skal binde deg fast, det er bare begynnelsen på en reise og muligheten til nye valg”, som hun pleide å si, ”en reise i livet. Og du må alltid velge kjærlighet. Enten én gang, om du er så heldig, eller flere ganger, og da er du jo også heldig. Er du ikke kjærlighet så er du ingen. Er du ikke kjærlighet selv så vil heller ingen elske deg. Og det er forferdelig ensomt å ikke elske eller å bli elsket. Det er å kaste bort det absolutt fineste i deg. Det som gir deg opplevelsen av verdi uten å måtte fortjene og rettferdiggjøre den. En verdi bortenfor handling.”
Dette forstår jeg i dag, siden jeg selv valgte kjærligheten da jeg skremmende nok forelsket meg i godt voksen alder. Et valg jeg aldri har angret på. Selv om jeg som min bestemor ikke har forsynt meg så rikelig av det store utvalget av menn som tross alt finnes der ute i verden. Nei, jeg fant kun én, og jeg tok han ikke til ektemann etter at jeg omsider fant styrke og mot til å forlate et kjærlighetløst ekteskap som ikke lenger bød på annet enn likegyldighet. Jeg tok han til elsker, og elskere var vi til han døde, noe jeg heller aldri skulle komme til å angre på. For som min bestemor også pleide å si:
”Det er som elskere menn kommer best til sin rett. I det øyeblikket de blir ektemenn starter en langsom forvandlingsprosess som ikke bare gjør dem kjedelige og kravstore, men som også gjør dem til barn igjen. Elskere derimot, forblir elskere, og det er hunnen i deg de elsker, ikke sin mor eller tjener. Og de lar deg få beholde din egenart, for det er den, det er deg, de begjærer. En god elsker ser på deg som en fest. En gave. Og han slutter aldri og fortelle deg hvor vakker du er, eller hvor høyt han elsker deg og begjærer deg. Og det fine er at han virkelig mener det. Han får aldri nok av deg, men aksepterer allikevel din rett til egen tid og egne rom å utvikle deg i. En god elsker eier deg ikke, og vil heller ikke eie deg. Han er forbi det stadiet i livet. Han ser deg, og han går ved siden av deg og gleder seg over synet. Han nyter deg. Derfor forblir elskere erotikere til sin dødsdag. Og er det ikke slik, om de ikke dør med kun én eneste stor sorg i hjertet, den at de ikke fikk tid til å dekke kroppen og hjertet ditt med kyss kun én gang til, og så fikk legge kinnet mykt mot skrittet ditt for å dø stille og lykkelig der, omsluttet av den vidunderlige duften din, så er de ikke elskere av natur, de er bare forkledde ektemennemner som ikke fikk eller tørr gifte seg.”
Slik så min bestemor på det, og som jeg sa tidligere, min bestemor var en klok kvinne. En sanselig kvinne, full av kjærlighet til livet. Og jeg tror ganske sikkert, at da hun forlot oss, 101 år gammel, og la veien mot perleporten, så gjorde hun det sittende stolt og lykkelig over ryggen på en steilende og erigert penis, mens hun med gavmild hånd strødde roseblader over all verdens elskende.
Det er mange år siden min bestemor døde, det var i år 2000, den 11.januar, og jeg var bare 17 år den gangen. Like før hun forlot oss ga hun meg en liten historie. Det var historien om tryllebærene. Hun holdt min hand inne i sin gamle og tørre så fast og varmt, og så meg inn i øynene hele tiden mens hun fortalte. Blikket hennes var forbausende klart og livfullt alderen tatt i betraktning. Det var blikket til et lykkelig menneske. Jeg er overbevist om at min bestemor elsket meg.
Det finnes en dør, og jeg vil at du skal bruke fantasien til å se den døra. Det er en dør som er kun for deg. Ikke en gang jeg vet hvordan den ser ut, slik jeg heller ikke er i stand til å vise deg min dør. Alt jeg vet er at det er en dør. At den sitter i en ramme, og at rammen ikke sitter i et hus eller er omgitt av vegger eller noe som helst annet begrensende.
Jeg vil at du skal sette farge og form på den døra. Hvis du vil dekorere den på en eller annen måte, så gjør du det, hvis ikke så lar du være. Det viktige er at du lager deg ditt eget bilde. Når du har gjort det, så vil jeg at du skal lukke øynene et sekund eller to til du virkelig ser den, ser den så klart at du aldri vil glemme den igjen. For dette er døra til landet der tryllebærene vokser, og den eneste inngangen for deg er gjennom den døra du selv skaper. Og du skal tro på dette: En eller annen dag vil du ønske å gå inn igjennom døra til dette landet, inn for å spise av tryllebærene. For tryllebærene bærer i seg nettopp den egenskapen som navnet tilsier, de kan trylle, og vi vil alle en eller annen gang i livet få bruk for et mirakel, litt magi, litt hjelp til å se eller for å puste.
Så, lukk øynene nå, og mal et bilde av en dør!
Du går inn gjennom døra, den du selv har skapt, og med ett er du i landet hvor tryllebærene bor. Kan du se hvor vakkert det er der? Ser du at det er sommer? Ser du fargene? Det dypt grønne, og der over til venstre alle de små blomstene i rosa og gult og lilla og lyseblått? Ser du de heftig røde der innimellom? Ser du fjellene langt der borte, hvordan de går over i blågrått? Og de hvite, små skyene som dovent sklir over en lyseblå himmel? Ser du sola, og kjenner du hvor godt den varmer? Hvis du gjør det så er du heldig, for da har du virkelig åpnet døra og funnet vegen dit hvor ingenting gjør for vondt til å kjenne på, hvor ingen sorg finnes som er for stor til å bære, og barnet i deg får våkne etter en lang søvn og fylle deg med glede og fryd over å være til.
Hvis du ser litt over til høyre, der ja, opp den lille gresskledde stigningen der de to trærne står og stråler i vårgrønt, alltid i vårgrønnt, som en portal, så har du funnet vegen som leder til tryllebærene. Nå vil jeg du skal gå den vegen, for du må gå den selv, opp skråningen og stille deg mellom trærne, og så skal du se utover. Og når du ser dalen der på baksiden skal du legge merke til hvordan det over alt liksom skinner matt gult som små lys inne mellom lyngen. Det er tryllebærene, og de er av gull. Ikke som det harde gullet du finner i smykker, dette er søtt gull, mykt som et kyss, ikke gull til å smykke seg med eller gjemme seg bak. Dette er gull til å spise. Nyte med alle sanser.
Gå nå ned i dalen og finn deg en rik tue, og sett deg så ned og smak på gullbærene. Ikke vær redd, det er ikke det minste farlig, de er ikke giftige. De er akkurat det du vil de skal være, kun én egenskap er på forhånd bundet til bærene, alle andre er der kun hvis du ønsker det, hvis du ber om det, og du kan be om alt som ikke bærer i seg noe vondt. For dette er jo magiske bær, og de tar deg dit du vil være når du trenger å være nær ett eller annet i deg selv. De har også den egenskapen at hvis du trenger trøst, hvis du er trist eller ensom og ingen vil eller kan holde rundt deg akkurat der og da, så kan du spise et tryllebær og tenke på et menneske du vil være inntil, og dette mennesket vil komme til deg i landet bak døra, og holde rundt deg til ikke noe trist lenger finnes.
Når du nå har funnet en tue og satt deg ned der, så vil jeg at du skal velge deg ut ett eneste bær. Ett bær er akkurat nok, tar du flere første gangen kan opplevelsen lett bli for stor.
Ta ett bær, og så putter du det i munnen og knuser det mellom tungen og ganen. Maler det i stykker så saften får slippe fri. Kjenner du det? Kjenner du hvordan saften strømmer ut i munnen og hvor nydelig smaken er? Hvor søt? Hvor rik? Kjenner du de små nyansene av krydder? Og kjenner du hvordan den vidunderlige smaken strømmer rundt til den berører alle cellene i hele kroppen, og fyller deg, hele deg, og du blir den smaken, den saften, den lykkefølelsen? Da har tryllebærene nå gitt deg den ene egenskapen som på forhånd ligger bundet fast til dem, og du vil kanskje aldri kunne glemme den smaken. Det de har gitt deg er kunnskapen, eller erindringen, om hvordan kjærlighet smaker. For så godt smaker kjærlighet, så utrolig godt smaker den. Lukk øynene igjen så kjenner du det. Det kan være kjærligheten til en hund, eller kjærligheten til et barn. Det kan være kjærligheten til en du ennå ikke har møtt eller det kan være kjærligheten til livet. Det kan være kjærligheten til en bestemor eller til et barnebarn. Det kan være kjærligheten til en kjærest. Det kan være kjærligheten til bamsen du mistet som barn. Det kan være kjærligheten du fikk. Det kan være den du ikke torde ta imot. Alt smaker like godt. Er du ikke glad for at du fikk smake? Fikk vite eller huske hvor godt det er? Og - når du nå tenker tilbake på den du var før du gikk inn i dette landet - ville du gått tilbake og vært foruten den søte smaken av bærene for resten av livet? Da må du i så fall viske ut det bildet du malte av en dør. Du må viske ut erindringen om et annet slags land. Du må viske ut hele denne historien, og du må viske ut bildet av meg som forteller deg den. Men du må skynde deg. For tiden går og bildet fester seg mer og mer. Og etter en stund er det slett ikke sikkert du kan viske ut alt. Det er jo slik, at selv om du gjør det du kan for ikke å kjenne på det, så er det fryktelig vanskelig å leve uten kjærlighet når du først har møtt den, for den setter spor, spor det er nesten umulig å viske ut uten samtidig å viske ut litt av seg selv.
Jeg skal ikke råde deg, ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men velger du å beholde bildet av den døra du malte fast til minnet, så vil du alltid ha muligheten til å gå inn og kjenne hvor godt kjærlighet virkelig smaker, selv om du ikke er omgitt av den akkurat der og da.
Det er jo dessverre også slik at vi iblant alt for lett lar oss forlede til å tro at det vi omgir oss med er kjærlighet, uten at det er det, og at den beske bismaken på en måte blir borte fordi vi er så vant til den. I det øyeblikket du spiser et tryllebær, så blir du oppmerksom på den bismaken, fordi den ikke lenger er der. Det kan være en trist opplevelse.
Og vet du, om du er en av de som alltid har vært redd for nærhet, men nå allikevel har fått kjenne hvor godt det er med kjærlighet - og dette er det mest utrolige ved det hele - at alt som skulle til, utrolig nok, det eneste som skulle til, var at du torde å smake.
Slik var min bestemors siste historie. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å gjengi den med hennes egne ord, for min bestemor var et klokt menneske som kjente ordenes muligheter.
Nå skal jeg gå og sette meg i min gamle stol. For som du vet er også jeg blitt et gammelt menneske, og det tok på å fortelle denne historien, det brakte fram savn. I min gamle stol skal jeg krølle meg sammen under et varmt pledd. Jeg skal mane fram bildet av en dør, og gå gjennom den døra og inn i landet med tryllebærene. Der skal jeg sette meg ned, ta inn bildet av sol, sommer og natur, alle duftene og lydene, alle fargene, og spise et tryllebær. Så skal jeg legge meg i de snille armene til min kjære som alltid kommer til meg når jeg ber om det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar