Utsikt
Ei ny uke har forlatt beddingen. Noen dåp i sjampanje blir
det neppe, men dagen i dag har fått det velklingende navnet 21.mai. Det går
unektelig mot sommer, og sola skinner i full fryd, kjenner jeg den rett.
Nå er det ikke alltid vi kjenner det vi tror vi faktisk
kjenner. Jan Eggum, for eksempel, er selverklært hypokonder, så han kjenner nok
både det ene og det andre i kroppen relativt hyppig.
En kan også tro en kjenner folk, og så viser det seg at en
ikke gjør det likevel. Ikke før en virkelig kommer innpå dem. Og gjør en det,
kan en få seg noen overraskelser. Noen ganger blir overraskelsene negative, men
oftest positive.
Det en hyppigst opplever når en kommer innpå noen, er at
folk gjerne ikke er så veldig forskjellig fra en selv. Vi har selvfølgelig alle
hver vår historie, men det er også mye likt. Om det er for mange forskjeller
kommer vi gjerne ikke innpå hverandre.
Nå er det ikke kun Jan Eggum som tror ting i vårt samfunn.
Vi tror ting noen og enhver. Noen ganger tror vi for eksempel at vi ikke kommer
innpå folk, når det egentlig handler om at vi selv ikke vil slippe noen innpå
oss. Den hyppigst forekommende grunnen til at vi ikke vil slippe folk innpå
oss, er at de er teite, tror jeg. De forstår ingen ting. Og de forstår i hvert
fall ikke oss. Eller deg. Og er det noe du mener du har krav på, så er det
forståelse. Og respekt.
Noen ganger er det slik at Jan Eggum tar feil. Han finner ut
at han ikke er så syk som han trodde. Også vi andre tar feil. Vi tror at folk
ikke respekterer oss eller skjønner noen ting, men så handler det kun om at de
ikke er enige med oss. Og når de ikke er enige med oss, så tar vi gjerne avstand
fra dem. Og sier at de er innsnevra og skjønner ingen ting, og at det er så
vanskelig å komme innpå folk. Da vil jeg heller være alene, sier vi.
Kanskje det ikke er så viktig at folk skjønner alt mulig.
Kanskje ikke alle vi møter er så teite selv om de er uenige med oss. Det kan jo
hende at det å bli akseptert er minst like bra som å bli pissa opp etter ryggen
hele tiden. Og en kan bli akseptert selv om en ikke oppnår enighet. En kan være glad i
noen uten at en er enig i alt. En kan vise omsorg og vennskap uten å være enig.
De vi er mest uenige med og likevel gir mest kjærlighet, er
våre barn. Det er gjerne også våre barn som gir oss mest kjærlighet tilbake,
selv om den noen ganger kommer i merkelige former. Og denne kjærligheten er der
selv om vi sjelden forstår hverandre. Spesielt vi foreldre forstår lite, ungene
våre forstår langt mer, påstår de selv. Selv om det ofte er vi voksne som blir
bedt om råd likevel. Livet er fullt av paradokser.
Det er kipt å være ensom. Det er kipt å ikke våge vennskap.
Eller kjærlighet. Eller i det hele tatt å ikke våge det en måtte ønske. For mye
handler om å våge. Mye handler om å bevege seg, i stedet for å klamre seg fast.
Å tviholde på noe gir få muligheter.
UTSIKT
Hvis en står
helt stille, på ett punkt, i et nakent rom, uten å bevege en muskel, uten å
åpne øynene, uten påvirkning av noe slag, uten lyd, uten lys, bare står og
står, da har en gjort et valg. En bruker viljen sin til noe. Før eller siden
vil det valget gi et resultat, for det er begrenset hvor lenge en klarer å
stå slik uten å falle, men en kan jo reise seg igjen, og stå videre, igjen, og
igjen, og...
Alle valg bærer i seg en konsekvens.
Så har en da kanskje tatt dette valget det er å stå
rett opp og ned, selv med kunnskapen om at alt bærer i seg en konsekvens, så
lenge man orker, dag etter dag, natt etter natt, år etter år, med følelsene det
vekker i en. For følelser vil oppstå, det er ikke til å unngå. Vi kan dirigere
kroppen med viljen, men følelsene er utenfor vår kontroll når vi står slik, når
vi ikke har noe å avlede dem med. De bare kommer. Enten de er gode eller vonde.
Og når en står og står, helt stille, uten at noe eller noen forstyrrer, og
forsøker å forholde seg til det en føler, så kommer tankene, og før eller siden
vil det dukke opp et spørsmål. Det spørsmålet er: Hvorfor står jeg her?
Alle valg bærer i seg en årsak.
Og står man lenge nok, og tenker lenge nok, så lenge
at en har klart å se forbi alle bortforklaringer, alle forsøk på å
rettferdiggjøre det at en står der, alle årsakene til at det ble som det ble,
alle unnskyldningene for å opprettholde det som er, har bladd igjennom livet
sitt, bladd igjennom drømmene sine, håp, svik, gleder og forventninger,
lengsler og savn, så opprinner kanskje den dagen da en begynner å vurdere om en
faktisk har lyst til å stå der lenger.
Alle valg bærer i seg kimen til nye valg.
Og kanskje blir konklusjonen en kommer fram til den
at en vil fortsette å stå slik en gjør. På det samme stedet. På ett punkt. Uten
å bevege seg. I det uforanderlige, det tilnærmet fullstendig forutsigbare. Uten
ytre påvirkning av noen art, mens en føler det en føler, tenker det en tenker,
og lar tiden gå. Da vil før eller siden det gamle spørsmålet igjen dukke opp,
det er ikke til å unngå. Og kanskje har en da stått stille så lenge, tenkt så
mange tanker, forkastet så mange mulige svar på hvorfor en velger å stå slik,
at det kun finnes ett igjen. Og kanskje er det svaret: Fordi jeg ikke våger
annet.
Alle valg bærer i seg en risiko.
Men så, en dag, våger en kanskje den risikoen det
ligger i å bevege seg. Bare litt. Forsiktig. Kanskje en først bare åpner øynene
så en ser hvor en står. Eller kanskje en våger å gå ut av rommet til og med. Og
det er skremmende, det vekker følelser en ikke har kjent på lenge, noe gjør
vondt, mens noe gjør så godt at en blir redd for det også, og en blir redd for
å miste det igjen, så redd at en vil tilbake til rommet, til tryggheten. Men
kanskje en fortsetter å gå allikevel, at en går lenge, over fjell og dal, på
veg og i skog, og det er dager med regn og det er dager med sol, det er vinter
og det er sommer, det er blomsterenger og tornekratt. Og en møter mennesker.
Noen blir med på reisen, og noen tar en farvel med. En møter kremmere og bedemenn,
halliker og horer, danserinner og tryllekunstnere, kameleoner og draugen, til
en en dag kanskje møter den personen en ikke vil slippe handa til igjen, som
heller ikke vil slippe din, den en alltid har ventet på, som tar sine egne
valg, og står opp for dem, og et av dem er kanskje å bli med deg videre, mot
noe nytt. Og kanskje tenker en da, om en har litt barn i seg fremdeles, at det
er kanskje ikke bare i eventyrene det finnes en lykkelig slutt allikevel. Og
kanskje tenker en også, en stille kveld, under en uendelig stjernehimmel, like
før en sovner inntil reisefølget sitt: Jammen er jeg glad jeg ikke står i det
rommet fremdeles, med utsikt kun inn i mitt eget lille hode.
Alle valg bærer i seg en mulighet.
***
Ha en fin dag.
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar