Det er rart hvor fort tiden går. Det føles som om jeg nettopp har startet denne bloggen, likevel er det innlegg nummer tjue jeg nå skriver. Så derfor gir jeg en applaus til meg selv, siden jeg med årene har blitt bitte, litt tryggere på det å gi meg selv ros.
Klapp, klapp, klapp…
For ganske mange år siden, da jeg studerte i Bergen by og hadde en liten leilighet på Landås, brukte jeg å handle brød i et lite, lokalt bakeriutsalg hvor det jobbet to litt eldre, blide damer. Etter hvert utviklet jeg en smak for én spesiell type brød, og jeg ble såpass godt kjent med de to hyggelige damene at de begynte å legge av akkurat dette brødet til meg siden det ikke var så ofte de hadde det. Så oppunder jul et år tenkte jeg å gi de to damene en liten oppmerksomhet, siden de alltid møtte meg på en slik vennlig måte. En liten julegave. Ikke noe stort, bare en liten ting for å si at jeg satte pris på at de la av yndlingsbrødet mitt, og alltid var så positive og ga av seg selv. For meg hadde det å handle brød blitt en opplevelse jeg gledet meg til. De to damene var blitt et lite lys i en ellers relativt ensom og mørk tilværelse i en fremmed by.
Jeg ga aldri de to damene en slik gave. For en kamerat jeg hadde innlosjert hos meg på den tiden rådet meg til å la være. Begrunnelsen var at de to damene kunne bli satt i forlegenhet, eller komme til å føle at jeg la et press på dem.
Rådet denne kameraten ga meg har fulgt meg i alle år siden, og jeg har ofte latt være å gi noe der jeg kjente lyst til å gi, på grunn av usikkerhet rundt hvordan det ville bli mottatt. Jeg begynte å frykte at noen skulle tro jeg har en skjult agenda. At jeg er ute etter noe. Så derfor er det mye jeg kunne gitt som jeg aldri gir. Det være seg en gave, en klem, en vennlig berøring eller en oppmuntring. De samme mekanismene trer inn hvis jeg spontant skulle komme til å gi noen noe, uten at jeg rekker å sette opp sperren, da kommer følelsen i etterkant, og jeg begynner å spinne tanker rundt hvordan jeg ble oppfattet og blir usikker. Noe som igjen kan føre til at jeg trekker meg bort, eller blir veldig forsiktig i min væremåte for ikke å forsterke mistenksomheten jeg projiserer inn i andre.
For en stund siden fikk jeg en mail fra en ung mann jeg ikke kjenner, hvor han forteller at et kunstverk jeg holder på med og hadde lagt ut bilder av hadde gjort et stort inntrykk på han. Han hadde aldri noen gang sendt en slik spontan mail til noen han ikke kjente, fortalte han, men akkurat i dette tilfellet ville han likevel gjøre det. For meg ble denne mailen en veldig hyggelig tilbakemelding på det jeg arbeider med, og jeg følte absolutt ikke at det lå en skjult agenda bak, ikke noe ambulerende motiv. Det ble en bekreftelse på at kunsten min når fram til noen. En helt udelt, positiv opplevelse i hverdagen som jeg kommer til å huske lenge.
I går sendte jeg selv en mail til en kunstner og takket for en opplevelse han hadde gitt meg, og fikk et hyggelig svar tilbake. Likevel kjenner jeg at reglene ikke er de samme for meg som for andre. For rådet jeg fikk i yngre år henger fremdeles i meg, og jeg lever med frykten for at slike handlinger fra min side blir misoppfattet. Likevel kan jeg ikke alltid la den følelsen eller usikkerheten stoppe meg. Da måtte jeg legge bort all vennlighet, alle utrykk for noe positivt i forhold til andre, og livet hadde blitt som å bevege seg på knust glass. Det vil si veeeldig forsiktig.
Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på slike ting. Jeg tror mange går rundt og lar være å gi noe av frykt for mistenkeliggjøring. Klassikeren er mannen som kommer hjem til konen med blomster, og blir møtt med ”hva har du gjort for noe galt nå?” Eller ”hva er det nå du vil?” Gjerne sagt i en spøkefull tone, men likevel blir det sagt. Etter en stund med slike svar blir det kanskje slutt på det å komme hjem med blomster.
Så hvorfor er vi redde? Hvorfor er vi redde for å nærme oss noen på en positiv måte? Hvorfor lot jeg min kamerats råd hindre meg i å gi de to damene i bakeriutsalget en liten oppmerksomhet? Hvorfor bærer jeg og kanskje du på en sårbarhet i forhold til det å gi?
Vi fratar oss selv et potensiale. Vi minimerer oss selv av frykt for at noen skulle tro vi selv tror vi er noe, kanskje, eller at noen skulle tro vi vil utnytte dem eller ta noe fra dem. Vi usynliggjør oss selv.
Og se der ja, der var jeg tilbake til synlig/usynlig, så da er det vel på tide å legge bånd på meg, så ikke dette tar av og blir altfor langt. For dette med synlig/usynlig er et tilbakevendende tema hos meg. Det finnes utallige måter å usynliggjøre seg selv på. At to blide damer aldri fikk julegaven sin er bare én.
Dagens link er ikke en usynliggjøring av meg selv. Dagens link er heller ingen usynliggjøring av deg.
Ha en fin dag
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar