Det har blitt ettermiddag. Fingrene som hakker på tastaturet
er dekorert med små og større malingflekker etter jobben. I dag fikk jeg endelig
til et bilde, etter å ha arbeidet med det i flere uker, og etter å ha malt over
alt flere ganger. Det er en god følelse når en føler ting klaffer. Intens. Tiden
bare flyr.
Neste gang jeg skal på atelieret vil jeg se at bildet ikke
er på langt nær så godt som jeg følte i dag. Jeg vil se at det krever timer med
arbeid fremdeles. For en blir litt blind når en står midt oppe i et maleri og
føler det går riktig vei. Så litt avstand må gjerne til før en klarer å se litt
mer objektivt på hva en har gjort.
Og slik er det jo med mye. Vi velger ting og setter i gang
for så i ettertid å oppdage at det kanskje ikke var så lurt. Ofte fordi det er
følelsene våre som råder mer enn fornuften. Det er derfor det finnes ordtak som
at det er bra å ha is i magen. Is kan være godt for ganen også. I går kveld
spiste jeg en halv boks bjørnebær/egglikøris rett fra boksen. Det var ikke så
lurt.
Det som ofte er lurt er å la hodet få tid til å ta igjen
magen, når vi skal ta en avgjørelse. Eller ikke kun tenke med hjertet, som en
sier. For eksempel i forhold til barn. Det er veldig lett å si ja eller nei
veldig raskt når barn spør om noe, fordi spørsmålet fikk deg til å føle noe. I
stedet for å si at du skal svare når du har tenkt deg om. Ofte svarer vi også
det vi gjør på grunn av vanetenkning, brått, der og da. Ja, sier vi, og så
drikker ynglet seg full hos noen de skal overnatte hos for jo selvfølgelig,
foreldrene er hjemme og vi vet hvem de er, og ikke gidder vi ringe, eller vi
synes ikke vi kan, og det er jo bare andre sine unger som juger, ikke våre, hallo! Vi
har jo glemt alle våre egne løgner fra ungdomstiden. Så vi sier ja. Eller vi
sier nei, til noe vi godt kunne sagt ja til, fordi vi er stresset, slitne eller har møkk
i øra og ikke lytter. Vi vurderer ikke
engang, svarer bare på automatikken. Og jeg tror vi gjør det på mange områder.
For å få til en forandring i så måte er det lurt å prate sammen. Selv er jeg så
heldig at jeg har en kjærest i livet mitt. Og vi prater sammen. Mye. Om det
meste. Også om barna, og om valgene vi gjør i forhold til dem. Jeg har hatt kjærester
før den kjæresten jeg har nå også, men har sjelden pratet så mye med dem, som
jeg gjør nå. I stedet har vi kranglet. Og misforstått hverandre. Og pult. I
hvert fall en stund. Men det er jo slik at om en bare prater til hverandre og
ikke med hverandre og krangler og bråker og juger og skjuler ting eller bare er
helt tause, så blir det gjerne slutt på pulinga også. Også begynner en å
krangle om dét. Eller holder kjeft, og er sur. Og nekter ungene ting. ”Ikke mas!”
Dialog er en bra ting. Dialog smaker bedre enn prim. Ord,
mmm, bare smak på det. Ord er det beste redskapet vi har til å gjøre oss
forstått. Det går an å forsøke å si ting med taushet også, eller grimaser og
kroppsspråk. Og passiv aggressivitet. Men det fungerer dårlig i lengden. Det er
kun verbal dialog som fungerer, ord, om en ikke er stum, men da kan en bruke tegnspråk.
En får jo ikke vite så mye av tausheten, så derfor må man gjette om noen velger
å bruke den som kommunikasjonsmiddel. Det dumme med gjetting er at en har lett
for å gjette feil. Også blir det enda mer krangel. Det er ikke måte på hvor mye
krangel det kan bli av gjetting. Det kan ta helt av. For gjetting har en liten
bror, og den lille broren heter Skråsikkerhet, og Skråsikkerhet er en ilter,
liten faen. Skråsikkerhet er han som dukker opp når dialog uteblir, og vi i
stedet for å snakke sammen begynner å tro. Det er sjelden at en er skråsikker
når en dialog fungerer. Skråsikkerhet er unødvendig da. For en dialog handler
om å utvikle noe, ikke å stadfeste noe. Å stadfeste noe betyr gjerne at det er
slutt på dialogen. I en dialog handler det ikke om å vinne. Er vi opptatt av å
vinne nærmer vi oss raskt en krangel, selv om vi er dannede mennesker og kaller
det en diskusjon. Å vinne er derfor sjelden viktig i en relasjon. Det er mye
viktigere å samarbeide. Og dette er jo en sannhet vi alle kjenner til, likevel
krangler vi. Med kjærester, ektefeller og unger. Hmm, ikke bra det der.
Denne dagens blogg skrev jeg veldig fort. Og nå skal jeg
spise resten av isen, veldig fort. Og det er ikke fordi jeg ikke vet bedre, men
bare fordi jeg er grådig.
Også litt fordi jeg fortjener det.
Ha en fin kveld.
Bjørn
Kveldens link: Oh yeah, com to me, mama!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar