En kan vagle seg på så mangt.

Tid for blogg. Og det var på tide. Synes jeg. Hva du synes om saken, er et område jeg ikke velger å bevege meg inn på.

I det siste har det minket litt på skrivingen min. Det skyldes at jeg har det bra. Jepp, det skyldes IKKE at jeg ligger nede for telling, men at systemet Meg fungerer sånn noenlunde. Så da forsøker jeg å gjøre andre ting enn å kun sitte foran skjermer. Som å male bilder, for eksempel. Eller rydde litt rundt meg. Lage noe god mat. Samtale med noen. Smile litt. Og le. Det er nok å velge mellom, det skal ikke stå på det.

Hvor lenge jeg kommer til å ha det bra, vet jeg ikke, men jeg nyter at jeg har det akkurat nå. Hvorfor jeg har det bra, vet jeg heller ikke helt sikkert, men jeg tror at det handler om at jeg begynte med terapilys om morgenen, og har begynt på en kur med jerntabletter. Jerndepoet i kroppen var visst for lavt. Det lille ekstra overskuddet disse små tiltakene har gitt meg, har videre tilført meg energi og lyst til å ta tak i andre ting. Som å utfordre den evige prokrastineringen. Samtidig er lungene mine ikke så ille nå når det begynner å bli varmere i været og færre folk fyrer med ved, så det hjelper jo også på.

Som røykeskadet med lite lungekapasitet, har jeg blitt en ivrig forkjemper for det å kutte røyken. Derfor er jeg også tilhenger av at snus- og røykpakkene nå skal standardiseres, for at ikke reklamefolk skal få for stor valgfrihet til å friste og hjelpe unge mennesker med å starte opp med skiten.  Salget av de nye og standartiserte pakkene starter 1.juni. Samtidig har legestudenter foreslått å selge snus og røyk kun via egne utsalg, som Vinmonopolet, noe jeg støtter fullt ut. Og dette standpunktet gjør meg nok ikke populær hos røykere, som antagelig er dem som vil ha ting som de er, slik de også ville da røykeloven kom. Ikkerøykende foreldre med barn, ser derimot kanskje lettere at det er en god ting å begrense tilgangen på giften før de håpefulle begynner å suge den i seg, for så langsomt å ødelegge lungene sine.

Nok om røyk. Over til mat. I dag skal jeg lage Asiatisk kylling med sticky glaze til kjæresten og meg selv, og det gleder jeg meg til. Både til å lage retten og til å spise den. Siden jeg for tiden dytter mindre kalorier enn til vanlig inn i min aldrende kropp for å bli kvitt litt opphopninger av fett rundt torsoen og inni blodårer, smaker det jeg faktisk spiser nærmest himmelsk. En kan med andre ord påvirke smaksopplevelsen ved hjelp av mengderegulering, er min erfaring.

Et kilo smågodt kan nok også smake godt, men det kommer for min del med en pris som begynner å kicke inn allerede etter et lite dykk ned i posen. Ved posens slutt er jeg ganske uvel og slapp. Jeg har havnet i sukkerkoma, som jeg kaller det. Og selv om bedøvelse av sansene kan oppleves som godt, er det i blant mer fordi det tar fra meg noe, enn at det tilfører meg en spiss på tilværelsen. Slik som når en trøstespiser eller drikker for å dempe noen følelser, fordi en ikke orker eller ønsker å stå i dem.  Og dette er det kanskje verdt å tenke litt over, uten at en samtidig trenger å nekte seg selv alt mulig. Det finnes mellomløsninger som er langt bedre enn de som ligger ved ytterpunktene på en skala, der resultatet for enkelte kan bli ekstreme og nærme seg spiseforstyrrelser. Å sulte seg er ikke Nirvana. Det er heller ikke overspising.

Nå er ikke jeg noen verdensmester når det kommer til dette med å gjøre gode og sunne valg i livet, men jeg forsøker der jeg kan, når jeg kan. Både mentalt og fysisk. Og selv om det ikke alltid er så mye jeg gjennomfører, gjør det lille jeg klarer å prestere meg likevel bedre rustet til å møte utfordringer når motbakkene begynner å kreve sitt igjen, enn om jeg bare la meg ned uten å gjøre noe som minner det minste om spor av bevissthet. Det jeg forsøker på begynner gjerne med en idé, en tanke. Som for eksempel denne:

Tenk på det å nyte livet og maten som et kart over en jungel. Det finnes et område der ute i jungelen av ferdigmat, elver av fløtesaus og fjell av fett, sukker og e-stoffer. Det ligger i solen på en lysning mellom fråtsing og askese, et sted mellom ekstrem målbevissthet og tanketomhet, og er verdt å utforske. Gevinsten kan være stor, selv med kun en liten anstrengelse.

Og se, da ble det litt blogg i dag. Nå får jeg runde av. Etter hvert skal kjæresten og jeg gå en liten tur i tilnærmet frisk luft, før jeg begynner å kokkelere.  

Dagens bilde er laget av Nina Grieg, og det er nå i mitt eie. Tittelen er Museum II. Bildet kom med en trehvit ramme, men jeg byttet den ut med en svart en, for at det skal fungere best mulig sammen med to andre bilder. Et lite grep som ikke koster all verden, men som estetisk likevel betyr ganske mye. Og det estetiske skal en ikke kimse av. De to andre bildene er det yngste datteren min som har laget, og jeg synes de tre står fint til hverandre. Alle rammene er 30x30cm. Skulpturen "Minotaurus" er det jeg selv som har laget.

Bildet til Nina byttet jeg til meg ved hjelp av et lite bilde jeg selv har laget. Slike bytter med andre kunstnere har jeg gjort noen ganger. På denne måten får jeg anledning til å samle og omgi meg med litt original kunst i stedet for plakater fra Ikea, selv om jeg i utgangspunktet ikke har råd til å kjøpe kunst. Utfordringen er at det begynner å bli litt fullt på veggene mine nå, men så får jeg heller leve med at drømmen om et stramt og minimalistisk hjem neppe lar seg realisere for min del. I stedet får jeg forsøke å realisere noe annet. Livet består tross alt av mange hyller en kan vagle seg på.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: