Hundre prosent fornøyd?

Jadda, våknet til snø i dag også. Og termometeret hadde ramlet ned på null. Akkurat det gjør meg ikke spesielt fornøyd.  Men det kunne vært verre, jeg kunne bodd på Østlandet. Her i vest er det tross alt mest som et lite pudder over omgivelsene, og vil nok ikke medføre altfor store overskrifter i nyhetsbildet. Når det gjelder Østlandet, setter derimot avisene av plass nok.

Plass er stort sett en ting som handler om begrensninger, opplever jeg. Og prioriteringer. Her jeg bor, har jeg rimelig godt med plass for en person, skulle en tro. Jeg trodde jeg hadde nærmere 70, men nå har jeg målt, og det viste seg at litt over 60 kvadratmeter kan jeg bevege meg på, pluss loft og en utebod. Men det hadde jo ikke akkurat drept meg om jeg hadde mer. Legger jeg inn årene er det nok av andre årsaker enn tilgang til bedre plass som tar knekken på meg.

Den plassen jeg har til rådighet, lider mest på feltet oppbevaring. Som det er nå, burde jeg gå i gang med en skikkelig våropprydding, og hive en del saker jeg sjelden eller aldri bruker. Blant annet har jeg et lite, lavt loft, som har blitt fylt opp av ting og tang i esker over de ti årene jeg har bodd her. Men eskene bare står der. De åpnes aldri, og innholdet brukes aldri til noe. I stedet fylles loftet langsomt opp med mer og mer. Det samme gjelder for en stor kommode jeg har i kottet mitt. Den bare står der. Siden det ikke lenger var plass andre steder i huset. Med fulle skuffer. Og jeg bruker sjelden eller aldri noe av det som ligger der i skuffene heller. Det samme gjelder for matskapet mitt. Hvor ofte trenger jeg egentlig perlesukker? 

Så kanskje hele skiten burde gå på dynga. Inklusive kommoden og perlesukkeret. Så kunne plassen brukes til en hermetikkboks eller en fryseboks jeg planlegger å kjøpe i stedet. Jepp, fylle opp med noe annet, med andre ord. Men en fryseboks ville i hvert fall bli brukt til noe, satser jeg på. Mens en boks hermetiske tomater nok ikke ville stått i skapet over år. Jeg bruker langt mer tomater enn perlesukker.

Noen av tingene jeg har i skuffer og skap, har jeg et sterkere forhold til enn andre ting. Noe har jeg hatt lenge. Det kan være saker som er fine å se på, eller noe som har affeksjonsverdi for meg. Ofte begge deler samtidig. Men jeg ser sjelden på det likevel. Jeg bruker det heller ikke til noe. Jeg bare eier det. Mens tingene eier plassen de tar opp.

Dette med å samle ting gjelder likevel ikke kun saker jeg har en følelsesmessig kobling til. Skapene er fulle av gamle lysestaker, vaser og sengetøy som ikke er brukt på flere år. Enten fordi jeg kjøper nytt selv, eller får det i gave, legger jeg det på toppen av det gamle, som dermed aldri lenger blir tatt i bruk.

Det samme med dyner og puter. Jeg er dårlig på å kaste puter. Enten det dreier seg om sofaputer eller den andre sorten Så det finnes sikkert minst til stykk dunfylte stappet inn der det er plass. Eller fantes plass. Nå er det jo fullt. Og hva skal jeg med stabler av håndklær egentlig? Og de gamle jakkene til mine døtre og meg selv som ikke lenger brukes? Ti jakker bare henger der i ett av skapene mine, og tar opp plass. Hvorfor hiver jeg ikke likegodt ut alt sammen?

Vel, det handler antagelig om prokrastinering. Ting blir utsatt. Oppgaver lagt på vent. Også er det den der at kanskje jeg får bruk for det jeg har i skapene mine. En gang. Men har jeg egentlig bruk for alle ledninger som har samlet seg opp, ladere som ikke lenger kan brukes eller en gammel trådløs telefon? Jeg har jo ikke abonnement til fasttelefon lenger, så hva skal jeg med skrotet?

Ja, ja, det går mot vår. Bare snøen forsvinner. Og denne våren får jeg kanskje forsøke å ta tak i saker og ting og forskjellige sorter, og få ryddet litt opp i skap og skuffer og boder og på loft. Tross alt føles det jo bra etterpå. Nesten alt en fikser å ta tak i føles bra etterpå. Som om en har fått litt kontroll over tilværelsen. Og det skal en ikke kimse av. Selv tror jeg at orden og god plass rundt meg, skaper ro og orden og god plass inni meg.

Konklusjon:

Jeg har det ikke så verst, her hos meg. Ting tyter ikke ut av skapene enda. Og det finnes fremdeles ledig gulvplass, i det minste. Jeg vasser ikke rundt i skrot og søppel, og lager meg stier mellom stabler av gamle aviser eller tomme melkekartonger. Fremdeles skjer det til og med at jeg opplever støvfrie overflater fra tid til annen, og dassen blir vasket jevnlig. Men er jeg likevel hundre prosent fornøyd med tingenes tilstand? Neppe. For selv om jeg vet at orden, plass og kontroll er en god ting for meg å ha, velger jeg å omgi meg med både mangt og mye av dårlig skit. Det er vel mer sånn at jeg har kommet til et punkt hvor jeg frykter at skrotet kontrollerer meg mer enn at jeg kontrollerer det, på et vis. Både fysisk og mentalt. 

Selv om det finnes en viss orden i skap og skuffer i det lille redet mitt, så trenger jeg jo ikke alt jeg samler på. Var det borte, hadde jeg til og med sluppet å tenke på det. Det hadde blitt bedre plass for tanker og følelser som handler om andre ting. Sånn er det bare. Hos meg. Ting henger sammen. Og sånn er det sikkert hos deg også.

Ha en fin dag.

Bjørn 

Dagens link: