Torsdag begraves min far.

I påsken døde far min. En konsekvens av livet som jeg visste måtte komme, bare ikke akkurat når. Jeg visste heller ikke hvordan det ville påvirke meg, hva jeg ville føle når jeg ble tvunget til å møte denne realiteten. I utgangspunktet trodde jeg det ville føles som en avslutning, men det gjør det ikke. I stedet oppleves det kanskje mer som en begynnelse. Begynnelsen på hva er jeg ikke helt sikker på enda. Men én ting er at jeg nå for første gang i livet ikke lenger har foreldre. Slik er det også for mine fire søsken. Vi har alle blitt foreldreløse. Så døden til min far er samtidig starten på dette.

Siden både faren og moren min var enebarn, har vi ingen onkler, tanter eller søskenbarn, så vi er en liten familie. Det er oss fem søsken, pluss våre barn og barnebarn, and that’s it. Jeg tenker at derfor er det viktig at vi som faktisk har familiebånd, bruker årene som kommer til kanskje å styrke forholdet vårt, før vi selv begynner å falle fra og alt med ett er for sent.

Det er gjerne slik at når en blir eldre, oppstår det i blant samtidig en større avstand til egen familie, mener jeg å ha observert rundt omkring. Ikke nødvendigvis fordi den er villet, det bare blir sånn. Vi blir alle særere og særere og mer og mer bastante i forhold til opplevd virkelighet og sannheter, opplever jeg. Ikke minst gjelder det meg selv. Fleksibiliteten i meg avtar på mange felt i livet, og jeg får stadig mer å forsvare. 

For oss er det også slik, at jeg bor vestpå, mens de andre bor i og rundt Oslo. Dette er en avstand som er ganske reell og har vært rimelig stabil i 37 år. Men de siste årene har turene mine over fjellet blitt færre og færre. Jeg tror det er fire år siden jeg sist tok turen. Det er mye fordi det føles langt å kjøre nå. Lengre enn før.  Og skal jeg noe sted, så kjører jeg. Angsten min kjemper mot viljen til fly eller tog, og ender så å si alltid opp med å vinne. Så da blir det bilen som er alternativet.

Jeg kunne satt meg i bilen og tatt turen over fjellet nå. Det gjør jeg ikke.Uten at det har noe som helst med angsten min å gjøre. Men, jeg kommer ikke til å være tilstede under min fars begravelse. Det er en avgjørelse jeg tok for mange år siden. Vi hadde ikke et godt forhold, og har ikke snakket sammen på lang tid. Jeg selv har ikke ønsket en tettere kontakt, og han ga heller aldri uttrykk for et slikt ønske. Så da ble det som det ble, med de konsekvensene som fulgte med.

Noen vil kanskje tenke at en uansett bør stille i sine foreldres begravelse, men det får være deres sak. Enhver må kjenne etter hva som føles naturlig for seg selv, tenker jeg. Hva mine egne begrunnelser for valget jeg tar er, skal jeg ikke gå nærmere inn på her og nå, dette er ikke et forsøk på å lage en gapestokk eller et forsøk på å rettferdiggjøre mine egne valg. Jeg forsøker kun å navigere blant noen tanker og følelser i denne livsfasen, uten å styre noen andres opplevelse samtidig. Om det nå er mulig. Men det er ikke slik at ting oppleves lett for meg. Jeg lar ikke være å stille i begravelsen fordi jeg har noe bedre å ta meg til. Samtidig er det slik at uansett historie mener jeg en bør ha anstendighet nok til å huske at et dødsfall er et dødsfall, og en begravelse er en begravelse, uansett om er til stede selv eller ei.  

Dagene som har gått etter at min far døde har vært fylt med mye tanker og følelser. Jeg har kjent en del på sorg knyttet til forskjellige ting, men ingen av følelsene har vært knyttet til noe positivt eller noe som minner om forløsning eller avslutning. I stedet er det slik at fortiden har banket tungt på døren, og samtidig åpnet opp mot framtiden. Det oppleves som om et veiskille har manifestert seg. Og det tvinger meg til å ta noen valg. Slik er det jo ofte med veiskiller. En kan forsøke å late som ingenting og bare bli stående med innadvendt blikk i sin egen unnvikenhet, alternativt finne en retning og en mening framover eller snu og gå bakover. Det er opp til en selv. Alt er uansett et valg en tar, og som en kanskje er tjent med å kunne stå for, når en møter sitt eget blikk i speilet. Så selv om jeg ikke skal i begravelsen, blir det en tur østover på meg i sommer.

I dag er det tirsdag, og solen skinner over Bergen by. Det føles bra, kjenner jeg, det minner meg om at våren kommer, uten at det samtidig er slik at alt i meg føles bra. For torsdag begraves min far.

Dagens bilde er det min yngste datter som tatt. 

Bjørn

Dagens link: Fant ingen låt i dag.