Litt har ofte mye mer å by på enn ingenting.

Det er søndag. Med hva det måtte innebære. Noe som kan være forskjellig fra person til person. Enkelte våkner kanskje opp til barnelatter, frokost på senga og sol gjennom vinduet, mens andre våkner opp til duskregn, fyllesyke og en drepende tomhet. Og så har vi alle de andre mulighetene.

Felles for oss alle, er likevel at vi våkner opp til et nyhetsbilde. Selv om kanskje ikke alle er interessert i det, så finnes det likevel. Ikke alt i livene forsvinner ved at vi snur ryggen til det, selv om vi ofte forsøker akkurat den løsningen likevel. Nå om dagen er avisene preget av lastebilen i Sverige, og en bombelignende gjenstand i Oslo. Her i Bergen er det lite bomber og ganske stille, etter at de fjernet skiltet på Jernbanestasjonen.

Skiltet som dukket opp på fasaden til Jernbanestasjonen i Bergen, var det mange som mente noe om. I hvert fall virket det som om mange mente noe, slik det ble framstilt i media. Selv lot jeg meg ikke hisse opp, men jeg er innflyttet østlending, så jeg forstår antagelig lite. Selv om jeg har bodd her i trettisju år nå, og regner byen som mitt hjemsted, så har jeg aldri begynt å skarre på r-ene. Det får meg nok i enkeltes øyne til å framstå som en svart mann på en KKK-festival. I hvert fall skiller jeg meg litt ut. Det at jeg snakker åpent om psykisk lidelse, skiller meg også litt ut. Det blir litt som en sår tommel. Selv om den havner litt i skyggen når kjendisnorge bringer sin angst og depresjon til torgs. Men ikke alle dyner er like spennende å få et glimt under, det må vi leve med, skulle en mene.

Det er lett å mene noe. Selv mener jeg mye om både det ene og det andre. Noe av det jeg mener er bygget på kunnskap, annet på synsing, og mye er koblet til følelser.  At Åhlén i Stockholm er kjapt ute med å annonsere røykskadesalg etter angrepet, er en ting som er lett for meg å mene noe om. Den enes død er den andres brød, sies det fra gammelt. Samtidig er det lett å føle noe, kjenner jeg. At de unnskylder seg i etterkant og avlyser salget fordi folk reagerte på det de gjorde, gjør ikke saken noe bedre. Det koker likevel ned til hva en kan tjene penger på og hva en kan tape penger på. Etikken har dårlige kår der Mammon råder.

Også andre saker som er i media for tiden, er det lett å mene noe om. I motsetning til det å vite noe. Det å legge kunnskap på bordet er langt vanskeligere enn å postulere synsing. Der kunnskap åpner dører mot forståelse, går synsingen gjerne hånd i hånd med både skylapper, konspirasjonsteorier, idioti og smakløshet. Her er en artikkel som tar for seg noe av dette.

I går gikk jeg tur. Sammen med kjæresten. Været var ganske greit for en slik syssel, det var ingen bomber som sprang eller lastebiler som ville meie oss ned, og vi fikk en fin tur sammen. Denne gangen gikk vi på et litt annet sted enn vi bruker. Og jeg tok noen bilder. Det er de som følger dagens blogginnlegg.

Også turen i går, var i Åsane, så vi snakker ikke Vassfaret eller påskefjellet her. Men, som du kan se av de nevnte bildene, så må en altså ikke langt vekk fra folk for å kunne oppleve litt natur. For slik er Naturen, at den presser seg fram over alt. Om den ikke holdes tilbake av et teppe av asfalt eller giftstoffer. Naturen tar tak. Naturen tenker ikke på om den orker eller ei. Selv der asfalten regjerer, kan Naturen ta grep. Vi har alle sett gress og løvetann presse seg fram gjennom en bitte liten sprekk i asfaltteppet. Så om den gis tid nok, selv om verden slik vi kjenner den går til grunne, vil antagelig Naturen få overtaket igjen, etter hvert. Sammen med kakerlakkene.

I dag blir det en litt kjedelig dag, tror jeg. Kjæresten er opptatt, og jeg selv sitrer vel kanskje ikke akkurat av energi denne søndagsmorgenen, kjennes det ut som. I stedet er det slik at jeg befinner meg et sted midt mellom rastløshet og koma. Noe som ofte inkluderer «jeg vil, jeg vil, men jeg får ikke til», og mye tv. Likevel får jeg kanskje forsøke å jage legemet ut på en liten rusletur etter hvert, i det minste. Bare jeg kommer meg over dørstokken gjør det som regel godt. Og ikke minst på sikt. Det er med andre ord snakk om en investering. Investeringer handler ikke alltid om penger. En trenger ikke å være rik for å investere noe i seg selv og det livet en lever. Til og med uføretrygdede som lever på lite, slik jeg gjør, har muligheten til å investere noe. For en kan investere så mangt,  i så mangt. I noen en er glad i, framtiden og helsa, hva en omgir seg med i hjemmet og maten en spiser. I går honningglaserte jeg kyllingvinger til middag, 

og lagde nok til i dag også. Det var en investering. Den var ikke stor, men likevel ble den merkbar. For jeg måtte gjøre et arbeid. Ikke et stort et, men likevel litt større enn å putte Fjordlands i mikroen eller dra på McDonald’s. Likevel kostet det ikke mer å gjøre enn hva de fleste er i stand til å få til. Det er godt innafor, som en sier. Og gevinsten ble fettete fingre og et deilig måltid, med de honningglaserte kyllingvingene, og en salat med blant annet ananas og hvitløksdressing ved siden. Yummi!

I går investerte jeg noe i tur og mat, i dag investerer jeg noe i en blogg, og kanskje en tur ut også. Og denne oppramsingen er bare for å nevne litt av hva det er mulig å koble til en investering, og som en samtidig kan føle er noe håndfast som kjennes godt ut for en selv. I stedet for å havne i fella hvor alt en ser for seg av oppgaver og muligheter ruver som et fjell foran en, og gjerne kalles «bør» eller «må». En "må" eller "bør" ikke alt mulig, men en har lov til masse. Der ligger det en forskjell, som en kan oppdage om en titter litt etter.  En trenger heller ikke å gå inn med alt en har. Det handler med andre ord ikke bare om kvantitet, når det kommer til investeringer. Litt er ofte nok til at det føles bra. Litt har ofte mye mer å by på enn ingenting, sa brura.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: