En trenger ikke å gjøre alt i blinde, om en ikke vil.

Ei ny uke har startet, klokka er stilt på sommertid, og om ikke lenge er det påske. Så kommer våren.  Og etter det er det løsvsprett, og det blir grønt, frodig og fint rundt oss, akkurat som i fjor når løvet spratt og solen smilte. Vakkert, er det. I motsetning til hvordan det ser ut på dagens bilde, som ble tatt fra hobbyrommet mitt denne morgenen. Der kan en skue mat for depresjonene så det holder, ytret han med påtatt overbevisning, men egentlig bare for å lage en link til noe om eting og nytelse ved hjelp av ordet mat.

I går skrev jeg at vi skulle vie dagen til fellesmiddag, og det gjorde vi. Det ble veldig kjekt. Menyen var røkt svinekam. Og den ble ypperlig. Virkelig god. Om ikke helt så mør at en kunne smøre den på skiva, så likevel godt innenfor. Til og med barnebarnet ble fornøyd, og gaflet innpå rent kjøtt mens potetene fikk være stort sett i fred. Jeg er en dritgod kokk. I egne øyne. I blant. Det var nesten så tårene sprang som geysirer og håret krølla seg på unevnelige steder av ren lykke og lystfølelse mens jeg spiste. Så denne retten vil nok bli gjentatt ved en senere anledning. I gårsdagens blogg kan du lese hva annet enn poteter jeg serverte til grisen. Tilbehør er også viktig, vil jeg påstå, uten at barnebarnet nødvendigvis er enig i akkurat det.

Selv om maten smakte, så falt jeg ikke for fristelsen til å overspise. «Litt må en kunne unne seg», er jo en tanke som dukker kjapt opp, om noe smaker godt, og en får lyst på mer. Akkurat som vi tilpasser argumentasjonen når det kommer til det meste av det vi har lyst på eller vil unngå. Men å unne seg litt er uansett ikke det samme som å stappe i seg for mye. Og jeg unte meg nok. Ikke bittelite, ikke altfor mye, men akkurat passe. Jeg spiste til jeg sluttet å være sulten, uten at det vippet over til at jeg ble sprekkmett og veltet meg over på sofaen etterpå som en strandet hval. Noe som ikke nødvendigvis alltid er til å unngå, for slikkmunner rundt omkring i land som ligner på vårt, der vi har tilgang på mat så det holder. Hvorfor det kan være så vanskelig å begrense seg når det kommer til ting som smaker godt, handler visst blant annet om en kobling til både bakterier i tarmene, opioider i hjernen, og morsmelk. Det kan du lese mer om her.

I dag skjer det ikke så mye på mine kanter. Litt pusling i huset, og handling av mat for den kommende uka til svigerfar i ettermiddag. Det gjør vi hver mandag ettermiddag, etter at han havnet i rullestol på grunn av et hjerneslag for en tid tilbake. Samtidig handler kjæresten og jeg inn til oss selv for mesteparten av uka. Neste gang vi handler er fredag ettermiddag. Dette er blitt en rutine. Og fungerer bra. Både i forhold til økonomi og hva vi velger å handle. I motsetning til hva det har lett for ende opp med om en småhandler hver dag, og kanskje i tillegg mens en er sulten.

Dette ble litt om været, og litt om mat. Temaer de fleste av oss er opptatt av til tider. Selv er jeg mer opptatt av mat enn til vanlig, nå om dagen. Ikke fordi jeg spiser mer enn jeg pleier å gjøre, men fordi jeg spiser mindre. Noen cm rundt magen skal bort. Det å kvitte meg med et par kilo gjør livet mitt lettere å leve, fordi pusten min oppleves bedre når jeg får mindre å bære på. Og da må jeg jo tenke litt over hva jeg kjører i meg, og ikke minst hvor mye. Ting henger sammen. Det er akkurat som når en slutter å røye. Da tenker en stort sett på røyk hele dagen. Men sakte men sikkert får en nye vaner, og så forsvinner tankene inn i andre landskap, med nye muligheter. Og det er det verdt å huske på, om en sliter litt med saker som aktiverer følelsene og tar stor plass i bevisstheten. Ting forandres, stort sett. Ofte til det bedre. Enten det handler om regningsbunken, ulykkelig kjærlighet, dødsfall, mat, røyk eller annet.

Mange utfordringer er en overgang. Og så roer ting seg igjen. Til neste livskrise eller utfordring faller ned over oss. For falle vil de gjøre. De deiser ned og treffer som digre kuer fra himmelen når vi minst venter det. Så da gjelder det å være litt forberedt, kanskje, og vite hvilke mottrekk en skal aktivere, så en ikke setter fart mot nærmeste stup i ren panikk eller tanketomhet, mens en skylder på alle andre. Det er for eksempel lett å ty til både mat, røyk eller alkohol om livet blir for vanskelig. Uten at det nødvendigvis gjør livet lettere av den grunn. Ikke på sikt. I stedet handler det vel mest om et lite øyeblikks bedøvelse. Trøst. Et bitte lite friminutt som ikke kommer gratis, selv om det virker lettvint og dempende der og da. I stedet kommer det med en pris, som vi langsomt blir oppmerksomme på at finnes, når vi føler vi må slanke oss eller forsøke å kutte røyken nok en gang. Om det er det vi vil. Men ikke alle vil. Vi har med andre ord valgmuligheter, og vi velger ut ifra ståsted, behov, verdier, erfaringer og evner.

Det finnes et vell av valgmuligheter i alles liv, stort sett. Noen ganger må en velge mellom pest og kolera, andre ganger får en velge mellom krem og syltetøy, og atter andre ganger mellom totalt avhold og ja takk begge deler. Enhver får rydde sin vei og gi plass for sin lagnad. Litt kan vi påvirke, selv om mye er utenfor vår kontroll. Selv skriver jeg blogg, og får på det viset ryddet litt opp i tanker og følelser som dukker opp i hverdagen, slik at retninger og ståsted blir tydeligere for meg. Og det føles bra. Det åpner i blant opp for både valg og holdninger som bør gås etter i sømmene, dyrkes videre eller forkastes fullstendig. Jeg trenger jo ikke å gjøre alt i blinde, om jeg ikke vil. Det er tross alt mye annet jeg kan ville enn akkurat det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: