Den vanskelige avvisningen.

I dag har jeg ingen konkret idé om hva jeg skal skrive om. Selvfølgelig kan jeg mene noe om saker jeg leser i nettavisene, for eksempel det som foregår mellom Russland og Nato, og Nord Korea og Nato, men lysten er ikke helt tilstede. I grunnen føler jeg mest for å ikke tenke på mulige kriger. Jeg vet jo heller ikke hva som eventuelt er reelle farer, og hva som mest er medias sterke fargebruk. Slik den kommer til uttrykk også når faren ved forskjellige influensatyper hauses opp.

En annen ting jeg leste i dag, er at legevakten får inn en del avokadoskader. Og det var overraskende, men det er skader det likevel er mulig å forhindre, når en først har blitt klar over risikoen. Det handler egentlig bare om å bryte en vane, gjennom å ta et råd.

Gammel dame er vond å vende, sier et gammelt ordtak, og slik er det med vaner også. Så ofte fortsetter vi å gjøre ting som vi alltid har gjort, og tror at ulykker skjer kun andre. Ikke nytter det å advare noen heller. Spesielt ikke de unge, kan det virke som. Kommer en med råd overfor dem, får en raskt beskjed om å slappe av litt. Og det er et råd som vi eldre har vondt for å ta til oss. Så da er vi jo egentlig like god, vi er bare ikke alltid så flinke til å se det.

Det er mye vi ikke er flinke til å se. Spesielt når det kommer til oss selv. Og ikke minst når det kommer til hva som er vårt eget ansvar og hva som er andres. Ender du ofte opp med konflikter eller drama rundt din egen person, så har det kanskje noe med deg selv å gjøre. Likevel kan en som opplever dette samtidig oppleve seg selv som fullstendig uskyldig, og at feilen ligger hos alle andre. Om en gir et råd til vedkommende da, blir det gjerne oppfattet som kritikk eller et angrep.

Ofte er råd velmenende. Men formen på dem kan jo bli litt feil i blant, kanskje. Så det gjelder å trå varsomt. Det samme gjelder når det kommer til avvisninger. Selv endte jeg opp med å avvise en nabo, for noen dager siden. Samboeren hans ser ut til å skulle flytte ut, og han hadde problemer med å få internettabonnement på sitt eget navn. Antagelig på grunn av betalingsanmerkninger. Så han lurte på om han kunne få dele min WiFi og utgiftene knyttet til det med meg. Noe jeg absolutt ikke var interessert i, og som jeg derfor var ganske tydelig på, mens jeg samtidig forsøkte så godt jeg kunne å ikke legge sten til byrden.

Vi har alle erfaringer. Selv var jeg i en situasjon for 17 år siden der jeg stolte på noen og likevel mistet alt, og har brukt disse 17 årene som har gått til å bygge opp livet mitt igjen. Alt jeg har i dag er mitt og mitt alene, og jeg verner om det så godt jeg kan, klok av skade. Å gå inn i noe nå der jeg kanskje må mase på penger når regningene skal betales, er ikke interessant for meg. Det er ikke noe jeg har ønsket meg eller ønsker. I stedet ser jeg for meg et ubehag og potensielle konflikter. Samtidig har jeg en regel om at jeg ikke skal gi fra meg kontroll over passord eller koder til verken den ene eller andre. Og i hvert fall ikke til mennesker jeg knapt kjenner. Så dette handler egentlig ikke om naboen min, som framstår som en velmenende og hyggelig kar, men om meg og mine erfaringer. Samtidig handler det om mine følelser. For alt i livet mitt begrenser seg ikke til fornuft alene.

Å si nei er ikke alltid lett. Selv følte jeg at jeg framsto som en gjerrig drittsekk overfor naboen, men det får vel stå sin prøve. Alt er ikke mitt ansvar, og jeg kan ikke redde hele verden uansett. I blant må jeg holde fast ved de reglene jeg har lagt for mitt eget liv, og ikke gå inn i noe bare fordi noen kanskje skulle tenke noe om meg, eller ende opp med å føle noe negativt overfor meg. Det er uansett umulig å ha kontroll over andres tanker og følelser. Så å bruke det som et mål å strebe etter, er bortkastet.

Nå kan det hende at dette framstår som en forsvarstale, og det er ikke så rart. For det er nettopp det det er. Jeg forsøker å forsvare et valg jeg tok, som jeg opplever som vanskelig å stå ved. Det betyr likevel ikke at jeg vil forandre på valget jeg tok. Det betyr kun at jeg kjenner på noe, og nå forsøker jeg å sortere litt tanker rundt dette. For meg er Vannlandet et ypperlig sted for en slik syssel.

Det finnes sikkert mange løsninger når det kommer til det å bearbeide noe, og klargjøre tanker og følelser. Hvilke du tyr til i ditt liv, vet jeg ikke. Selv bruker jeg ofte kjæresten. Hun hjelper meg ofte med å se ting fra nye vinkler. Og noen ganger bruker jeg folk på atelieret. Dette funker for meg. Det gir meg støtte eller motstand i forhold til valg jeg tar. Og jeg trenger begge deler. Uten motstand, ender jeg kjapt opp med å velge det letteste. Eller det jeg er vant til. Slik er det også med råd. Råd er i blant bra. Som det jeg nevnte om avokadoene.

Sånn, da ble det jaggu litt blogg i dag også. Men nå runder jeg av, og drar med meg kjæresten ut på en tur i det grønne. Det å se litt trær og vann gjør ofte ganske godt for både kropp og sjel og kjæresterier. Ikke alt kan handle om å stirre inn i seg selv.

Bildene er fra hvor vi bruker å gå tur, de ble tatt i fjor sommer. Og snart er det sommer nok en gang. Tiden for sol og varme og alt som hører med. Blant annet flåtten. Yeiii!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: