Kor e alle helter hen?

En ny dag har startet. Noe dagene vil gjøre i uoverskuelig framtid også. Dag etter dag etter dag startes. Lenge etter at jeg er død og begravet. Regner jeg med. På den andre siden så vet jeg jo ikke. Og vil aldri få vite det. Slik er det med mye i livet. I mitt og ditt liv. Det finnes en del ting vi ikke vil få vite. Noe i bakgrunn av at vi ikke har kapasitet til å forstå det, annet fordi det holdes skjult for oss. I tillegg kommer alt det vi ikke vil vite, det vi nekter å erkjenne.

Hvem som holder ting skult for oss, kan være så mange. Idrettsfolk som doper seg, for eksempel. At politikere gjør det, virker også sannsynlig for meg. Og de gjør det mens de smiler. Akkurat som en utro partner kanskje vil gjøre. Rett opp i fjeset på deg. Smiiiil. Og det er ikke alltid en nese som vokser avslører løgnen.

Det finnes folk som er redde for klovner. Selv er jeg ikke så redd for dem. Men jeg er redd for smørblide politikere som alltid framstår som kontrollerte og smiler uten at smilet når øynene, mens de raserer ting rundt seg -  som for eksempel økonomien til de som i utgangspunktet har minst. Slik det over lang tid har blitt gjort i USA. Om de ikke hadde rasert økonomien til folk der, ville de ikke hatt så mange hjemløse.

Nå kan en vel kanskje påstå at folk raserer en del for seg selv også, og det er kanskje så. Men langsomt og sikkert er en del goder blitt skrelt vekk her hjemme de siste årene, som gjør sitt til at utsatte grupper får det verre. Og det er gjort ved hjelp av smilende politikere som sitter i regjering og ikke akkurat sulter selv. For ikke lenge siden ble muligheten for støtte til fysioterapi rasert for mange kronisk syke. Hjelp til bil har blitt stoppet for mange som før fikk hjelp. Bostøtten enkelte får blir mindre og mindre. Sykehus legger ned. Eldre får ikke hjelpen de fortjener. Det siste er at foreldre som må være hjemme med alvorlig syke barn, nå skal få mindre hjelp til dette. «For å fordele potten på flere», sier regjeringen. De setter grupper opp mot hverandre, og får det å høres riktig ut for velgerne og middelklassen. Mens alle målinger viser at skillet mellom rik og fattig øker og øker og øker. Så snart er ikke middelklassen så nær toppen som de kanskje selv tror lenger. 

Veldig ofte blir ord som rettferdighet brukt når det skal forklares hvorfor ting strammes inn nesten like kjapt som at bompenger økes. Sammen med påstander om mer effektivitet. Så vi kan snakke om å være redde for klovner, men vi kan snakke om å være redde for skygger også. Uansett er virkeligheten lang mer skummel enn klovner, skygger og bortforklaringer.

Det var det.

En annen sak som har fått meg til å tenke litt over hva som er virkelig og hva som bare virker sånn fordi det er lettfordøyelig, er saken om den kvinnelige bokseren Cecilia Brækhus. 

Kor e alle helter hen? 

Her i Bergen får en nærmest et inntrykk av at vi snakker om en helt eller et nasjonalsymbol når det kommer til personer som den slagkraftige damen. Helt uforståelig, spør du meg. Illustrert ved at hun den ene dagen beklager at hun ikke klarte å gi publikum en knock out i siste kampen hun gikk, for deretter å hyllet med en stein nedlagt i Bergens egen Walk of fame. Det vil si at hun beklager at hun ikke fikk til å slå noen i svime for å glede sitt publikum, og så i neste øyeblikk blir dyrket som en helt. Hallo! Hvorfor folk som Eggum og Aarflot får sin plass hos Bergens  Walk of fame, kan jeg forstå, men ei som lever av å slå ned folk? Sånt henger lite på greip, i mitt hode. Men nå er kanskje mitt hode ikke av de skarpeste. Noe som kanskje skyldes gjentagende og brutale møter med min fars tunge knyttnever da jeg var barn. For jo, sånne møter kommer gjerne med en pris, på et eller annet vis. Enten de finner sted når en er barn eller i voksen alder. Så bør min far også få en heltestaus? Akkurat som Brækhus? Bare fordi han var i stand til å slå meg ned, og gjorde det?

Verden er stor, og verden er skummel og full av taskenspillere og nye klær til keiseren. Men i et lite hjørne av den virkeligheten jeg er i stand til å ta inn over meg, maler jeg bilder. Og de siste dagene har jeg kost meg mens jeg har holdt på med denne sysselen. Ikke fordi det går på skinner og er lett, men mer fordi jeg opplever en utvikling. Og utvikling er bra. Om og når utviklingen bringer meg framover mot noe jeg opplever som bra. Noe utviklingen ikke gjør på alle felt. Kroppen jeg bor i, er et eksempel på en utvikling som preges av et negativt fortegn.  For sånn er det med kropper; de står på til du er noen og tjue, og så begynner de langsomt å forfalle.  Ikke noe å gjøre med det. En kan selvfølgelig bremse hastigheten på forfallet noe, men neppe stanse det. Det er mye som ikke kan stanses i livene våre og i verden. Men det betyr ikke at vi ikke bør forsøke likevel.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: