I dag våknet jeg med hodepine. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg kan
tro noe om saken, men det å tro er ikke det samme som å eie kunnskap. Når vi
hevder å tro noe om et eller annet, beveger vi oss gjerne over på
spekulasjoner. Og når vi begynner å spekulere rundt noe, kan vi begynne å
vektlegge elementer i det ved å henvise til hva vi føler. Som i:
«Jeg føler at du…», for eksempel.
Neste steg da blir ofte at vi omformer det vi vi føler og
går på barrikadene for det, som om det er en realitet; vi tror at følelsen eller tanken vår er
en sannhet. Noe den selvfølgelig kan
være, men ikke må være. For vi er jo
i stand til å føle og fornemme ting, men det følelsene eller fornemmelsene våre
får oss til å konkludere med, er ikke alltid fundamentert på en sannhet, eller
kun på det som skjer her og nå. Selv om vi reagerer som om det er det.
I blant er det slik at vi projiserer. For eksempel fordi vi
har opplevd noe en gang, og nå opplever noe som minner oss om dette, via en eller annen person. Disse
minnene kan være tydelige for oss, men de kan også være glemt og fortrengt. Uten at
kroppens reaksjoner nødvendigvis også er glemt. For i blant er det slik at noe
i oss husker. Følelsene som da reaktiveres i oss, kan derfor ha mer med den
tidligere erfaringen å gjøre enn det som skjer her og nå. Soldater som har vært
i krig, eller barn som har vært utsatt for forskjellige typer overgrep, kan
ofte oppleve dette på et vis som blir ødeleggende for dem. Men de som ikke har denne
typen erfaringen med krig eller overgrep, vil nok også kunne reagere mer eller mindre på samme vis fra
tid til annen.
For å bruke meg selv som eksempel, så var jeg en gang sammen
med en svikefull kjærest som stjal penger og ting fra meg. Til slutt stjal hun også troen min på hvem jeg var, slik at jeg mistet eierskap over meg selv. Dette forgikk over
tid, og frambragte mye konflikter og sterke følelser oss imellom, før det endte med at jeg forlot henne. Da jeg senere
kom i et nytt forhold, ble disse følelsene reaktivert om min nye kjæreste for
eksempel ikke ga meg tilbake tikroningen jeg hadde brukt til handlevognen med
en gang, om det var hun som satte på plass vogna når vi var ute og handlet. En
filleting, men den ble stor for meg. Uten at følelsene hadde noe som helst å
gjøre med min nye kjærestes egenskaper eller verdien av tikroningen. Alt lå i
meg.
Jeg tror at i blant kan det være lurt å ta et skritt
tilbake, om sterke følelser aktiveres i oss. Slik at vi kan få sett litt
nærmere på hva som utløste dem, og ikke minst hvorfor, før vi lar oss overvelde
og tyr til handling.
For et par dager siden hørte jeg noen si noe om dette på
radio. Temaet var misunnelse. Og en av dem som var med i programmet, sa at hun
hadde lært seg til å snu på denne følelsen. Der hun tidligere for eksempel
kunne bli sjalu og misunnelig om noen fikk til noe bra, klarte hun nå ofte å så se på det
som en mulighet til å lære noe:
"Hva var det den som
trigget misunnelsen hadde klart å få til, hvorfor og hvordan klarte hen det, og
hvordan kan jeg selv bruke dette til å klare noe tilsvarende."
Det å overstyre følelser og automatiske tankesett er
selvfølgelig ikke lett å få til, for følelsene som tar tak i oss kan bli sterke
og utløse et vell av reaksjoner og valg. Ofte kan også både tanker, følelser og valg oppleves som «forbudte»,
noe som igjen kan utløse nye tanker og følelser, slik som sinne rettet mot oss selv, eller skam. For å kunne leve med dette, kan resultatet bli at vi angriper noen, for på den måten å frifinne oss selv:
Det er din skyld!
Det er likevel kanskje ikke umulig å overstyre
følelsene litt, og omforme måten vi til vanlig tenker på. Her kan du lese en artikkel om det å ta litt kontroll over tankene. Og siden tankene gjerne går hånd
i hånd med det du føler, blir det gjerne en kontroll over følelsene også,
tenker jeg. Teknikken kalles metakognitiv terapi. Artikkelen forteller blant annet at der kognitiv
terapi tar utgangspunkt i å forstå tankene dine, handler metakognitiv terapi om
å stoppe selve grubleprosessen ved å "gi litt faen". Og dette har visstnok gitt gode resultater i
forhold til angst og depresjon.
Det er søndag. Og fastelavn. For noen betyr det at de skal
bake boller i dag. Hos oss har vi utsatt bollefråtsingen fjorten dager, fordi
noen av våre nære og kjære ikke hadde anledning til å komme i dag. At det ikke er fastelavn om
fjorten dager, kommer ikke til å ødelegge det å komme sammen med krem og
syltetøy når vi omsider får det til, og heller ikke dagen i dag. Men det kunne gjort det. Om en for eksempel
hadde mange erfaringer knyttet til det å måtte utsette ting for at andres behov
alltid kom før ens eget.
Vi har alle erfaringer. Med følelser knyttet til seg. Men vi
må ikke være underlagt dem fullstendig. Vi må heller ikke underkaste oss alle
andres behov. Men kanskje vi bør jobbe litt med å skille ting i blant. På samme vis som at noen av oss kanskje burde jobbe litt med å
begrense lengden på blogginnlegg som dette. Det er mye som er mulig i mitt liv. Og i ditt.
Bollebildet øverst er fra et tidligere år. Mens de to andre bildene viser et tablå fra en utstilling jeg hadde en gang. Utstillingen bar navnet Innerst, mens dette ene tablået fikk navnet "Hvite ansikt". Til "Hvite ansikt" er det er knyttet en liten historie. Historien kan du lese her.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ha en fin dag.
SvarSlettHa en fin dag du også, Annemor.:)
Slett