Tilgivelse, filosofi og Mac & Cheese.

Nå blir det finvær, opplyses det i media. Og det betyr kulde. For noen mer enn andre. Her i Bergen blir det neppe så mange blå at nesehåra blir til is, men på andre kanter av landet har det blitt nevnt potensielle temperaturer ned mot tretti. Og det er kaldt. Det er slik det var på sekstitallet hjemme på Østlandet. Da var det så kaldt til tider, at ballesteinene forsvant så langt opp i guttekroppen at de begynte å sloss med mandlene om plass. Om jeg savner det? Ikke akkurat.

I går var kjæresten og jeg på et lite dagsseminar arrangert av Hieronimus. Temaet var bitterhet, og den som sto ved roret var filosof Jan Mogens Vårdal fra Universitet i Bergen. Og det var kjekt. Både fordi det å gjøre noe felles sammen med kjæresten er positivt, og fordi det å få litt nytt tankegods å tygge på i blant kan oppleves som en berikelse. Å få se på verden gjennom en filosofs øyne gir i blant mine egne verdier, sannheter og holdninger noe å bryne seg på. Og det er bra.  Tidligere har vi hatt slike små dagsseminarer hvor temaet har vært for eksempel Psykopati og Narsissisme. Neste gang ser det ut til temaet blir den franske filosofen Michel Foucault, 1926 - 1984. Hva dette vil tilføre meg, vet jeg ingen ting om i dag. Men noe blir det nok.

I løpet av gårsdagen var vi innom mange vinklinger og undertemaer koblet til dette med bitterhet, men det som popper opp i minnet mitt akkurat her og nå, er noe rundt tilgivelse. Vi er jo alle vokst opp med den ideen at tilgivelse er bra, og ønskelig, siden vi stort sett alle har hatt eller har en link til kristendom. Vi har gjerne også vokst opp med å høre at tilgivelse gir oss fred, på den måten at tilgivelsen tillater oss å legge noe bak oss og gå videre. Så en kan føle nærmest et press om å tilgi noen som har gjort deg urett. Tilgivelse er på et vis det eneste riktige. Men i går ble det stilt spørsmål ved om tilgivelse nødvendigvis alltid er det en bør etterstrebe, og om det er slik at det er bedre å tilgi enn det er å ikke tilgi. Det ble blant annet nevnt at tilgivelse gjerne er avhengig av en tosomhet. Og der kjente jeg meg igjen. For hvordan kan en tilgi en som ikke vedkjenner seg at det finnes noe å tilgi? Det er mange jeg kanskje kunne tilgitt, om de hadde ønsket en tilgivelse. Og også mange jeg gjerne skulle blitt tilgitt av, om jeg hadde våget å be om det. For slik er det når en har levd et liv, at det samler seg opp ting. Og ikke bare smykker. Noe grums blir det også. Den jeg ønsker mest av alt å tilgi er likevel meg selv. Men det er vanskelig. Bare prøv du også, så skal du se. Husk bare at å tilgi seg selv kanskje ikke er det samme som å frikjenne seg selv.

Det som er det fine med å lytte til en filosof, er at det ikke nødvendigvis er en bastant sannhet en får høre, men en vinkling, en mulighet. En må med andre ord tenke litt sjøl også, om en trenger sannheter å holde seg fast i. Jeg liker å tenke litt. i blant. Når jeg kjenner at det blir for mye tanker rundt noe som får meg til å føle ting jeg ikke vil føle, ser jeg på tv. Jeg ser mye på tv.

Mer enn dette skal jeg ikke gå inn på fra gårsdagens seminar eller etterdønningene. Jeg er ingen filosof, og ville nok beveget meg ut på tynn is om jeg forsøkte å framstå som en. Men det var en fin opplevelse å kunne delta, og kjæresten og jeg fikk en god og lang samtale over kaffekoppen da vi kom hjem. For slik er det jo gjerne, at felles opplevelser kan lede til noe å snakke om. Og det å snakke sammen om mer enn det hverdagslige og trygge er ikke nødvendigvis det verste en kan ta seg til i blant.

I går var i går, og i dag er i dag. Og fellesmiddag. Fellesmiddag betyr at vi samles - Beate og jeg, og våre respektive barn. Pluss barnebarn. Men denne gangen minus en svigersønn som har blitt forkjølet, og min yngste datter, som bor og studerer i Kristiansand. Jeg skulle gjerne hatt med henne og samboeren også. For fellesmiddager er kjekt, og aller kjekkest når alle er samlet og ingen er savnet. Denne gangen blir det veldig enkel servering, siden det ble framsatt et ønske om Mac & Cheese fra en av de yngste i vår stamme. Så da får jeg sveive i stand nettopp det. Selv om det ikke nødvendigvis er det mest spennende verken å lage eller å spise, så er det flere som har gode minner knyttet til det.

Mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag, så take care, og kom deg gjerne ut på en liten søndagstur. Det er godt for både kropp og tanker og følelser. I dag er det visst «Kom deg ut dagen». Jeg visste ikke at det fantes en slik markeringsdag en gang, men det er tross alt nesten ikke grenser for mye jeg ikke vet. "Kom deg ut dagen" er nok bare toppen av et enormt isfjell. Så der har du den.

Dagens bilde er et selvportrett, og fikk tittelen "Utsikt".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: