Sammenhenger.

I går ettermiddag var jeg på utstillingsåpning. Pål Akerø stilte ut nye arbeider. Og som vanlig ble det en opptur å få se det han hadde fått til. Slik er det alltid for meg når Pål stiller ut. Hans kunstneriske univers kalles Raw art eller Outsider art, er veldig annerledes mitt eget kunstneriske uttrykk, og denne kontrasten tror jeg gjør meg godt. Som en utvidelse av livet mitt. Det er lett å tro at bekreftelser på det en selv står for eller ønsker å bli identifisert ut ifra er det som kjennes best ut, men nei, slike antagelser må ikke nødvendigvis stemme. Å få tilgang inn i et annet univers er til tider langt mer spennende. Det er utviklende for meg som beskuer. Og det å oppleve noe utviklende skal en ikke gjøre til en bagatell. For det kan være grensesprengende. En aha-opplevelse.

Å skape noe er fint. Etter en lang periode hvor min egen skapertrang har ligget flatt og ikke vist merkbare livstegn, opplever jeg at i uken som har gått, har et frø begynt å spire igjen. Så jeg har hatt noen kjekke dager på atelieret, både sosialt og yrkesmessig. Samtidig har jeg blitt mer oppmerksom på miljøet jeg bor i, og har begynt å leke litt med tanker om nye farger på veggene og litt sånt småplukk i heimen min. Kanskje vil derfor noen nye gardiner, en lampe og annet smårusk snart finne veien til mitt lille rede, i tillegg til den nevnte fargepaletten. En litt lys olivenfarge, er et innslag jeg kunne levd med. Det samme med oker. Slik jeg har det nå, går det i hvitt og grått, med kontraster av svart og rødt. Og det svarte og røde oppleves egentlig som litt hardt.

Grunnen til at jeg nevner dette, er for å vise hvordan ting henger sammen. Denne gangen med referanse til kreativitet. Og siden jeg akkurat nå ser og opplever en slik kobling mellom atelier, fargene i hjemmet mitt, kreativitet og glede, blir det lett for meg å tenke at det ikke nødvendigvis må stoppe der.

«Ting henger sammen.»

Dette er et utsagn vi får høre både titt og ofte. Kanskje så ofte at vi ikke legger merke til eller vektlegger det lenger. Litt som hybelkaninene bak sofaen. Vi vet de har etablert et samfunn der, men tenker ikke mye over det til daglig. I stedet lever enkelte med sine allergier i familien, rennende neser, og spiser litt sukker som trøst. Alternativt fyrer opp en røyk for å få hostet opp litt slim. Og dette er vel og bra, en lever som en vil, og trenger ikke å være hysteriske helsefriker. Men det at vi tar et valg, fjerner ikke sammenhengene i livet vårt. Vi kan fortrenge dem, vi kan akseptere dem, men vi kan ikke bli kvitt dem.

I dag startet jeg dagen med to skiver brød, med makrell i tomat på. Det er år og dag siden jeg har spist dette. Men jeg tenkte for en stund siden at det kanskje kunne være en idé med litt ekstra omega3, så jeg kjøpte en boks. At jeg samtidig kjøpte en tube majones, var ikke del av samme sunnhetstanken som makrellen. Men jeg husket at jeg tidligere likte majones som topping på makrell i tomat, og det stemte. Det smakte godt. Så får jeg heller leve med at majones på tube kanskje ikke er verdens sunneste innslag i kosten min. Innslaget er jo uansett ikke så stort, og inkluderer verken snorting av kokain, en sigarett, fire halve pils eller sauefett intravenøst. Så jeg lever godt med balanseringen min, føler jeg. Både fysisk og med tanke på samvittighet. Jeg må med andre ord ikke stappe meg med alt som truer med å ta livet av meg kjapt, for å oppleve litt velvære, men jeg kan unne meg noe som ikke tar all plass. Det finnes velvære i en begrensning også.  Og det er en sammenheng jeg kanskje ikke alltid vektlegger eller ønsker å erkjenne, når jeg er på butikken og går av skaftet foran smågodthylla.

Ting henger sammen - fortid, nå og framtid, hva vi spiser eller ikke spiser, om vi beveger oss eller sitter kun stille, - alt er der som et hele. Men det gjør oss ikke maktesløse. Det som var og er, påvirker det som kommer, blir værende eller forsvinner. Men det er ikke de eneste påvirkningskildene vi lever med. For i tillegg har vi viljen. Og vi har tanken. 

Da jeg vokste opp var livet mitt mye dritt. Og det kom til å prege ungdoms- og voksenlivet mitt på en markant måte. Men i går så jeg en fin utstilling. Det gjorde meg godt. I uken som nå går mot slutten, fikk jeg malt litt. Det gjorde også godt. Makrell i tomat med majones smakte fortreffelig til frokost. Og jeg kjenner at livet ikke er så verst, her jeg sitter og hakker på tastaturet om sammenhenger, med kaffekoppen og det sterke lyset fra terapilampa mi rett framfor meg, lyden på dataen skrudd opp og Florence + The Machine som synger av full hals: 

The dog days are over.

Dagens bilder er hentet fra Facebooksiden til Galleri Vox.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: