Ambivalensene i blant oss.

Så var det helg igjen. Ukene går fort. Slik tiden generelt gjør, opplever jeg ofte. Bare ikke når jeg venter på noe. Da går den stort sett langsomt. Slik er det kanskje for deg også. Selv om klokkens tempo og tikk, takk er stabilt. Noe som skulle kunne lede til en tanke som sier at det ikke er tiden som går kjapt eller langsomt, men vår opplevelse av den. Dvs hva sanseapparatet vårt får oss til å føle og tenke. Med utgangspunkt i denne muligheten, er det kanskje naturlig å se for seg at våre følelser kan ha noe de vil ha sagt på andre felt av vår kummerlige eller fantastiske tilværelse også, og ikke bare når det kommer til tiden. Så da gjenstår det bare å finne bryteren som lar oss øke eller minke opplevelsene våre, litt slik som vi kan senke eller øke temperaturen på badegulvet. Men den bryteren finnes jo allerede, bare at den er reseptbelagt eller ulovlig. Og den veien er stengt for de fleste. Så da tyr noen til Vinmonopolet i stedet. Men alt har sin pris. I dette tilfellet faren for en avhengighet eller dagen derpå følelser, som igjen kan lede til gremmelse og tenners gnissel mer enn lykke.

Når dette er sagt, så kan en drink smake godt i blant. Selv om det neppe er lurt å ta den hver dag. Og slik er det vel med mye annet også. Det er best om en ikke tyr til det hver dag. Om det var fredag og taco hele uka, for eksempel, ville fredagen neppe betydd så mye i lengden. Du ville fått helgefri hver dag, men det å ha fri kan fort lede til kjedsomhet om du ikke har noen plikter eller oppgaver. Så da må du sette inn noe annet enn jobben, for å føle at livet har en verdi. Dette noe kan være mye rent potensielt, men begrenser seg likevel. For min del vurderer jeg å pensjonere meg, men jeg regner ikke med å bruke alderdommen på strikking, for eksempel. Og jeg kan sikkert lage ei liste så lang som et liv, om jeg fortsetter med å ramse opp ting jeg ikke kommer til å gjøre.

Når det kommer til hva jeg faktisk vil bruke tiden min på, er det hele mer usikkert. Jeg er redd det ville blitt mye tv. Likevel har jeg vært der de siste par årene, at jeg i blant vurderer å pensjonere meg. Det er en tanke som kommer tilbake igjen og igjen, og nå kjenner jeg sterkt på den. Selv om jeg vet at det kan bli litt stille for meg om jeg avslutter kunstnerkarrieren. Faren er at denne stillheten leder til ting som for eksempel en depresjon. Og det er jo ikke gøy. Det finnes ting som er mye morsommere enn det. På den annen side så får jeg jo depresjoner når jeg arbeider også. Det kan til og med hende at depresjonene er knyttet til AT jeg arbeider, uten at jeg skal påstå at jeg sitter på data som underbygger den muligheten. 

Noe av grunnen til at jeg vurderer å pensjonere meg, er at det gjør vondt å skape kunst. Det krever at jeg står i motstand og vanskelige følelser over tid, uten at det nødvendigvis leder til noe jeg er stolt av, eller at det gir meg noe som minner om en orgasme som avslutning. I stedet kan det lede til at jeg maler over og raderer ut et arbeide jeg har brukt flere uker på, fordi det ikke blir slik som jeg så for meg. Dette uoppnåelige kan handle om det rent tekniske, men også det et bilde skal formidle. Dvs innholdet. Og får jeg ikke til innholdet i et bilde på et vis som jeg tror kan nå den som beskuer det, gir ikke det å lage det noe innhold til livet mitt heller. Det jeg kan hente ut av det å være på atelieret da, blir begrenset til det sosiale. Og det er viktig.

Da gjenstår det å se på hva prisen jeg betaler for det sosiale ender opp med å veie, satt opp mot gevinsten. Og dette kan vippe litt i blant, opplever jeg. Så da må jeg belyse problemstillingen, slik jeg gjør nå, eller snakke med for eksempel kjæresten om det. Å sette ord på ting hjelper en til å se sakene klarere i blant. Spesielt om en er i en situasjon der en kan få litt motbør, korreksjon eller støtte på det en selv tenker, slik jeg får fra kjæresten min. For det en tenker helt på egenhånd ender fort opp med å bli som opplevelsen av tid, det farges av noe. Dette noe kan for eksempel være ting vi frykter, lengter etter, eller vil unnvike/slippe unna. Slik at kjernen i problemstillingen kommer i bakleksa og sannheter tilpasses det vi opplever som våre behov eller ønsker.

Det er med andre ord ikke nødvendigvis slik at det en tenker og føler er uavhengig av ting rundt en, eller ender opp med å bli skrevet ned i historiebøkene som fødselen av den store universelle og udiskutable Sannhet. Jfr opplevelsen din av tid. Selv om det kan føles slik når en gnurer i vei på de samme tankene dag, etter dag, etter dag, og spesielt om en ikke har noen til åpne dører med alternative spørsmål og svar. Grunnen til at en opplever å mangle denne Noen en kan snakke med om et tema som tar stor plass i en selv, er ikke nødvendigvis at Noen ikke finnes. Ofte skyldes opplevelsen at en selv ikke våger å formidle det en tenker eller føler, mer en at Noen ikke er i stand til å ta i mot eller å gi noe tilbake. Denne sperren, som jeg kan kalle Ikke Våge, kan handle om grunnleggende sårbarhet, skam, frykten for avvisning eller lignende ting. Ofte opplever vi at det er tryggest eller minst utfordrende å kapsle ting inn. For meg fungerer Vannlandet i blant som et alternativ til en slik innkapsling.

Og da har vel jeg fått sagt mitt for i dag. Det ledet kanskje ikke til noen endelig konklusjon, men er mer som en evig diskusjon eller samtale jeg har med meg selv. Slik du kanskje opplever at du også har en dialog som trekker deg mellom to punkt, to muligheter. Enten det er det å pensjonere deg det handler om, skifte yrke, skille deg, gifte deg, få barn eller ei, fortelle noen hva du faktisk føler for vedkommende eller å skjule det, ta én drink til eller ei før natten kommer. En siste drink for å glemme det meste og slippe å kjenne på kreftene som river i deg mellom håpløshet kontra mulighet, eller hva nå ambivalensene dine er knyttet opp til. Det kan jo være så mangt. Selv tror jeg at det å ta et valg ofte gir en lettelse. Uten at den kunnskapen nødvendigvis gjør mitt eget valg lettere å ta. Men hvem faen sa at livet skal være lett.

Det øverste fotoet er av meg selv. Kanskje tatt mens jeg tenker. Hva jeg tenker på skal være usagt her og nå, for det husker jeg ikke, men noe var det nok. En kollega sa at jeg ser ut som en torpedo, da han fikk se bildet. Selv tror jeg det skyldes litt at jeg ikke har brillene på. Brillene får meg ofte til å framstå som litt mildere, som på det nederste fotoet. Selv om det nok hjelper å ha barnebarnet i armkroken og smile litt også. Hva vet jeg. Uansett er det å drive som torpedo på fritiden neppe et alternativ som pensjonist, for en gammel og lettrørt kunstner med sosial angst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: