Skrot og gatekunst.

I bygningen hvor jeg bor, er det seks leiligheter. Og nå har en av de som bor her parkert en handlevogn utenfor. Antagelig er den brukt til å frakte noe hjem, og så har den bare blitt stående. Og dette irriterer meg. For jeg opplever det som forsøpling og en begynnende rasering av miljøet jeg bor i. Hånd i hånd med annet skrot som har begynt å samle seg opp. Blant annet noen ødelagte sykler som ikke lenger brukes, og andre ting som bare tar opp plass og skaper rot. Saker som egentlig hører hjemme i en bod eller på dynga. Likevel, det irriterer meg ikke nok til at jeg tar tak i det. For det å ta tak i det betyr at jeg må konfrontere eierne av skrapet, og slike konfrontasjoner er jeg ikke god på.

Jeg tror jeg har en tendens til å ta litt for mye i, eller være litt for direkte, når jeg adresserer ting jeg opplever som et problem. Slik at den som blir konfrontert går i forsvar og gjerne forsøker å snu det hele til et angrep, der det er jeg selv som får passet påskrevet og havner i forsvar. Dermed er det lett for at vondt blod oppstår, og det er litt kjedelig. Jeg foretrekker å ha et relativt avslappet forhold til naboene, selv om det betyr at jeg må bite i meg litt irritasjon. Fleksibilitet, forsøker jeg å kalle det i mitt eget hode.

Når det kommer til dette med handlevogner, så virker det som om ikke alle helt har skjønt meningen med dem. I går var kjæresten og jeg på en liten rusletur i nærheten av hvor jeg bor, og fant tre stykk parkert hvor de neppe var ment å høre hjemme. Antagelig var det noen som hadde moret seg med å kjøre dem ut på isen. Men nå er isen nærmest borte igjen, så vognene havner uunngåelig i vannet. Og selv om det var litt morsomt å se hvordan en av dem kunne minne om Jesus vandring på det våte element, siden det hadde lagt seg ei vannhinne over isen som gjorde den usynlig, så er det jo noe dritt med forsøpling. Se bare på dette med plast, som er et tema i disse dager. All plasten som havner i sjøen blir kastet av noen. Den søker seg ikke til vannet på egenhånd. Så hvorfor er det slik at enkelte mennesker driter i alt annet enn seg selv?

I Bergen skjer det med jevne mellomrom at det dukker opp gatekunst. Og i blant er denne kunsten både fin og til ettertanke, og det finnes krefter som arbeider for at disse arbeidene må få stå og ikke bli fjernet. Mens andre er konsekvent imot.  Nå har noen vært og laget et «verk» på veggen til selve Kunstnersenteret. Og nei, det falt ikke helt i god jord. Noe jeg selv opplever som forståelig. For det er jo bare ræl som har blitt sprayet der, uten kunstneriske kvaliteter what so ever. Samtidig blir det jo likevel et tankekors; det er helt ok i enkeltes øyne når en mann som Dolk smyger seg rundt i natten og etterlater sine spor, men den samme aksepten stopper når kunstnersenteret blir utsatt for det samme.  

Det er lett å henvise til kunstnerisk kvalitet av det som males på vegger, når det vurderes om det bør få stå eller ei. Men det finnes jo alltid noen som eier veggene som tas i bruk også. Denne gangen er det Hordaland Kunstnersenter. Og det er vel ikke alltid slik at eierne blir spurt først, eller ønsker at utsmykningen skal vernes. Så et spørsmål som dukker opp i mitt hode nå, er hvem som skal avgjøre saker og ting: Den som eier signaturen, den som eier veggen, eller den som påberoper seg å eie den kunstneriske verdivurderingen?

Selv synes jeg gatekunst kan være et fint innslag i bybildet, når kunsten gir meg noe. Grafitti kan være fint, men en enslig tag gir meg i utgangspunktet lite. Det irriterer. Og det å provosere er vel kanskje noe av poenget ved den. På den annen side, så kan tagging og spontane merker på en vegg bli fint etter hvert, om det får utvikle seg over tid. Om det er ønskelig at det skal få utvikle seg, blir et spørsmål en må ta opp til vurdering. Også for kunstnersenteret. Men det er ikke alltid ting blir som vi ønsker, uansett hvor sterkt vi ønsker det.

Og se, da ble det litt blogg i dag også. Og noen tanker. Og noen bilder. Og en video. Ikke verst.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: