Lykke er flott, bare ikke hele tiden.

Ikke alle planer ender med det en trodde. Jeg – for eksempel – hadde planer om å lage ertesuppe på røkte svineknoker i dag. Men slik blir det ikke. For jeg glemte å legge i vann erter i går. Så nå blir suppekokingen utsatt til i morgen. Ingen krise i seg selv, men en liten forandring blir det jo. Jeg må blant annet spise noe annet til middag i dag, enn jeg hadde planlagt. Heldigvis har jeg noe i frysen, hvis ikke måtte jeg tatt meg en tur på butikken.

Ikke alt kan planlegges. Men mye kan. En kan for eksempel planlegge litt rundt handleturene hvor en kjøper inn mat, ved å skrive en liste over hva en trenger, i stedet for å fylle handlevognen spontant med det som ser godt ut der og da. På denne måten kan en spare mye penger hver måned. I en familie som har null kontroll og null planlegging knyttet til matbudsjettet, kan en kjapt spare noen tusenlapper kun ved hjelp av noen enkle grep. Om en attpå til begrenser handleturen til én eller to ganger i uken, er mye gjort. Og med ett har du litt bedre råd til andre ting.

Planlegging har slik jeg ser på det med struktur å gjøre. Og struktur gir sammenheng. Sammenheng er bra, tenker jeg. Sammenheng mellom følelser og handling, for eksempel. Skal hverdagen din oppleves som forutsigbar og forståelig, må det finnes nettopp en sammenheng, hevder sosiologen Aaron Antonovsky. Han forsket på sammenheng mellom stress, helse og velvære. Dagens overskrift, pluss utgangspunktet for tankene rundt sammenheng, har jeg en hentet fra en artikkel som påstår at når vi hele tiden tvinges til å smile, så går trivselen ned. Og det virker forståelig, opplever jeg. Artikkelen er verdt å lese.

For egen del har jeg gjentatte ganger erfart at for eksempel angsten min øker om jeg ikke er tro mot det jeg føler. Dvs. om jeg viser en fasade og en væremåte som ikke er sammenlignbar med mitt indre liv. Denne sammenhengen må ha et utspring i noe, tenker jeg. Om dette er koblet kun til oppveksten min, vet jeg ikke, men jeg tror i hvert fall at det kan ligge mye forklarlig i den. For som barn måtte jeg alltid opprettholde en smilende og positiv attitude, for å dempe aggresjonen til min far. Sviktet jeg på dette feltet, risikerte jeg store konsekvenser. Så jeg var redd. Selv om jeg alltid smilte, var jeg så å si også alltid redd. Og jeg hadde grunn til å være det.

I dag, som voksen mann, har jeg ikke samme grunn til å være redd. Men "kroppen husker", er et begrep som brukes i blant. Og i forhold til det ovennevnte, tenker jeg at noe i meg trigges og reaktiveres når jeg i voksen alder går på akkord med meg selv. Noe som er linket til det å være redd. Og kroppens måte å reagere på i en slik situasjon jumper tilbake i tid, til da den lærte disse tingene. Reaksjonen som oppstår når det ikke er sammenheng mellom det indre og ytre, er på linje med at jeg kan få angst eller ubehag av adrenalinrusj. Og det er kanskje ikke så rart at jeg opplever adrenalin slik. For det pumper mye av akkurat det stoffet rundt i kroppen til et barn, når et fjell av lærbelter, knyttnever, nedverdigelser, trusler, brøl og spytt kommer rasende ned over det. Jeg er derfor ingen spenningssøker. Kroppen min liker det ikke, og forteller meg det med den største tydelighet. Jeg fortrekker derfor å ha ting forutsigbart og trygt.

Når det kommer til dette med å smile der det egentlig ikke er noe å smile av, tenker jeg at det er mange som kjenner seg igjen i at det kan være ubehagelig. Og ubehaget stopper kanskje ikke bare ved situasjoner hvor en selv føler seg tvunget til å smile. Selv opplever jeg for eksempel mennesker som Sylvi Listhaug som foruroligende, for å bruke et menneske de fleste kjenner til som eksempel. Hun har nærmest konstant et lite smil rundt munnen. Og det er ikke alltid sammenheng mellom smilet og det hun er opptatt av og snakker om, slik jeg tolker det. Sånt er skummelt. Og skaper irritasjon og usikkerhet i meg. Lykke er flott, bare ikke hele tiden. 

Det kan hende at du som leser dette, liker det Sylvi Listhaug står for og gjør. Da kan det også hende at det får hovedfokus, slik at du kanskje ikke opplever en diskrepans i henne mellom ord og mimikk, slik jeg gjør. Vi er jo alle forskjellige.  Antagelig har du likevel opplevd mennesker i hverdagen og i din nærhet som alltid smiler, og kjent på hvordan det treffer deg. Hvor ubehagelig det kan være. Og da tenker jeg ikke på mennesker som stort sett er i godt humør, og viser det, for godt humør smitter og kan være bra. Jeg tenker i stedet på dem som smiler litt hele tiden og samtidig dekker over noe; En agenda, en tomhet, en frykt eller whatever - hva vet jeg om hva folk vil skjule med smilene sine. Ikke så mye. Men jeg vet at ofte skjuler de noe.

Og se, selv om det ikke blir ertesuppe på meg denne mandagen, så ble det da satt ord på noen tanker i stedet. Og det er jo bra. For tanker som settes ord på får gjerne en tydelighet i seg. På samme vis som følelser som blir satt ord på, kan bli mer forståelige for oss, og dermed lettere å hanskes med. Men nå får jeg runde av, og kanskje fortsette på Prosjekt Gjøre Rent i Huset i stedet. Mmmm, grønnsåpe!

Dagens bilde fikk tittelen Regresjon, og er et selvportrett.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, en maler som treffer noe i meg: