lørdag 18. mars 2017

Sorgen, avmakten og alkoholen.



I dag leste jeg i en nettavis at eldre drikker mer alkohol enn før, og at de tåler det dårlig. Om jeg selv faller inn under gruppen eldre, må jeg vel regne med, siden jeg snart blir 62. Men, jeg drikker mindre enn før. Langt mindre enn da jeg var ung, i hvert fall. Hvor mye jeg drikker i forhold til andre på min alder eller eldre, kan jeg ikke tallfeste, men det kan altså hende at om jeg var 62 for noen tiår siden, ville jeg drukket enda mindre da enn i dag, om en skal tro artikkelen. Da hadde vi i så fall nærmet oss faretruende et inntak som startet og sluttet ved akevitten til juleribba.

Selvmedisinering nevnes i artikkelen. Og at mange eldre sier de drikker på grunn av sorg. Det høres rimelig ut. For et langt liv gir grobunn for mye sorg, som kan oppleves som tung å bære. Selv kan jeg sørge over de som døde, over ting som ble feil i livet mitt eller aldri ble noe av i det hele tatt, jeg kan sørge over dårlig helse og dårlig råd, men jeg drikker ikke for å dempe det. Selvmedisinering i mitt tilfelle begrenser seg til en liten angstfordriver i ny og ne. Utover det, handler alkoholbruk om at jeg kan kose meg med et par fingerbredder cognac til kaffen, om jeg kjenner for det. Men det blir sjelden snakk om drikking, det er mer som litt nipping. Og det skjer ikke så ofte.

Det er kun et år eller to siden jeg oppdaget hvor godt det faktisk kan smake med en liten cognac eller whisky. I yngre år gikk det mest i øl. Og alkohol var noe jeg brukte for å bli full. Hva var vitsen om en ikke ble full, liksom. Det smakte jo ikke akkurat krem. Når det kommer til øl i dag, så blir det enda mindre av det enn av cognac. Likevel, i går kjøpte jeg meg et par bokser Newcastle Brown Ale. Det er det ølet jeg liker best, det smaker faktisk godt. I blant. Pils er jeg ikke så veldig glad i. Det at jeg tidligere kunne holde meg til pils, skyldtes mer vane og tilgjengelighet enn ropet fra smaksløkene.

Akkurat når jeg kommer til å drikke de to boksene med Newcastle Brown Ale som jeg kjøpte, vet jeg ikke. De kan komme til å ligge i kjøleskapet i mange uker, kanskje måneder, før jeg spretter en. Så alkohol tar ikke så stor plass i livet mitt slik jeg lever det i dag. Noe som må bety at jeg ikke faller inn under gruppen eldre som drikker mer enn eldre gjorde før. Om det i seg selv gjør meg til en outsider, eller om det er de som drikker mer enn eldre gjorde før som er outsiderne, skal jeg ikke påstå at jeg vet noe om. Men det er en mangel på kunnskap som ikke plager meg nevneverdig mye mer enn mangelen på en pils til frokost.

Vi opplever alle å måtte møte sorg i livet. Men ikke alle tyr til rus for å dempe den. Det finnes andre strategier en kan ty til. Selv er jeg tilhenger av å snakke om det som plager meg. Det føler jeg gjør ting lettere.

Om snakket mitt gjør ting lettere for dem som må høre på, er vel noe usikkert, men til gjengjeld snakker jeg ikke bare om sorgen og utfordringene mine. Jeg snakker om andre ting også. For eksempel drømmer, håp og ting jeg er opptatt av. I tillegg til at jeg har plass til å ta inn over meg og lytte til andres sorg og fortvilelse, når de eventuelt måtte ønske å dele ting med meg. Om det ikke blir for mye av det. For jo, i blant kan det bli for mye. I hvert fall om det blir bare det.
   
Livet mitt er mer enn sorg og tenners gnissel. Slik ditt antagelig er også. Det betyr at selv om sorgen eller andre utfordringer du har i livet, kan ta sin plass med et selvfølgelig eierskap og en stor kraft, så får det gjerne ikke ta all plass. Ikke over tid, i hvert fall. De fleste finner etter hvert en vei ut av mørket. Om vi ikke dyrker våre utfordringer. Og jeg tror at alkohol kan få en til å dyrke dem. Den MÅ ikke, men den kan. Slik at til slutt er smerten, bedøvelsen, minner, sorgen, avmakten og alkoholen koblet veldig tett opp mot hverandre, og kanskje alt vi føler vi eier.

Så hvordan skal en klare å gi slipp på et mønster eller et livsinnhold en føler er alt en virkelig eier? Hva skal en erstatte det med? Ikke vet jeg. Dette jeg skriver nå er tenkt som åpne spørsmål eller tankespinn, og absolutt ikke et endelig svar i form av en sum som springer ut av empirisk forskning, som jeg gjorde unna over morgenkaffen. Ufundert forskning er den morsomste, sier Tommy i Tommy og Tigeren. Men han om det. I mitt tilfelle blir det ofte tydd til synsing. Og noen ganger innimellom litt livserfaring jeg har gjort meg. Erfaringer som selvfølgelig kan skille seg rimelig tydelig ut fra de erfaringene du eventuelt måtte ha gjort deg. Men slik er det jo med livet. Det kommer ikke med en tydelig oppskrift som er tilgjengelig for alle, og ikke med tydelige svar, så en får bare forsøke å navigere mellom skarpe pigger og myke leier så godt en kan.

Og nå kom jeg plutselig til å tenke på boken og filmen The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, hvor det jaktes på spørsmålet til det ultimate svaret, som er 42. Eller noe i den duren.

Slik er det med tanker, de popper opp på de merkeligste tidspunkt. Noen ganger i form av spørsmål, og kanskje enda oftere i form av endelige svar. I blant kommer svarene før spørsmålene. Det kan til og med hende at vi glemmer fullstendig å stille spørsmål ved svarene vi har tatt eierskap over. Å stille spørsmål kan jo skape usikkerhet, mens det å ha svarene på det meste er jo ganske trygt, og derfor lett å hengi seg til. Det er mye som er lett å hengi seg til, i grunnen, det skal ikke stå på det.

***

"Hav" er en liten greie jeg skrev for mange år siden, da livet mitt var veldig vanskelig og ensomt. Grunnen til at jeg kom til å tenke på den lille teksten, var at jeg fant fram sangen "Du gråter så store tåra" av Ane Brun, for å bruke den under Dagens link.

Hav 

Livet mitt består mest av hav og vind nå, bølger og himmel og små øyer. Én øy kan være svartsinn, en annen minner, en tredje drømmer. Noen kan dukke opp gjennom tåke eller natt i form av et ord. I går skimtet jeg ordet sensuell i det en revne i skyene slapp til en solstråle. Og jeg kjente morild strømme som en bølge gjennom kroppen, fra tærne til hårrøttene til fingertuppene, før den roet seg og la seg til å lyse opp gamle bilder bak øynene. For så igjen å bli del av salt, svart hav. Like etter så jeg omrisset av ordet ånd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med disse øyene, for de synker alle under meg om jeg forsøker å gå i land. Så jeg svømmer for det meste bort fra dem, mens jeg skuer mot horisonten etter seil.

***

Ha en hengiven dag.

Bjørn

Dagens link:









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar